Vakkert og Atmosfærisk

Fredrik William Olsen – Kosmos og Kaos (Grappa)

Først og fremst tenker jeg at Fredrik William Olsen er en fremragende låtskriver, musiker og stemningsskaper, og at mannen har uendelig mye å by på i årene som kommer. For så langt har han tydelig vist oss nettopp det. Så tenker jeg at hans tredje soloalbum, Kosmos og Kaos, setter meg tilbake til små musikalske perioder midt på ’80-tallet, og tidlig på ’90-tallet da jeg hørte på folk som Michael Franks og Bill Gable. Det akustiske og svært atmosfæriske landskapet, de oppfinnsomme små detaljene, og alle drømmene eller bildene som følger i kjølvannet av disse.

Det kan utvilsomt virke som at musikken bare tyter ut av den forholdsvis unge herren, og at musikalsk overskudd er noe han spiser til frokost hver bidige morgen. Og kanskje er det sånn for alt jeg vet. Uansett så må det være noe utenom det vanlige som bobler i mannens skaperhjerte. Hans musikalske univers bare vokser for hvert år som tikker avsted. Og det er ikke tilfeldig fyllmasse som dukker opp fra den kanten. Vi snakker om gjennomtenkte og følte komposisjoner, små fine viser, heftig pop og tidvis nokså eksplosive progrock relaterte greier, da selvsagt med hans band Kråkesølv.

Det er altså en låtskriver full av overskudd vi her har med å gjøre, noe som i 2012 resulterte i solodebuten “Hver gang æ græv”, fulgt opp av “Til stede” to år senere. Disse to albumene er rendyrkede akustiske innspillinger som skriver seg inn i den rike nordnorske visesang-tradisjonen, med sine nære tekster og minimalistiske arrangement for kassegitar og sang. Førstnevnte album resulterte jo også i en spellemannsnominasjon i klassen Tekstforfatter.

Dette tredje soloalbumet er et spennende musikalsk steg videre for Fredrik William Olsen. Et samarbeid med hans gamle venn fra Bodø, den eksperimentelle musikeren Lars Myrvoll, har fått fram et utvidet kunstnerisk potensial i Olsens visesang. Instrumenteringen er rikere enn tidligere, og bruken av studioets muligheter som instrument, har resultert i et mer luftig klangbilde og en mer moderne sound. Resultatet er en behagelig småjazza, new age-aktig pop full av substans. Musikken er naturligvis ikke enkel å sette i bås, men noe tyder på at dette vil gå hjem hos noen av dere som saumfarte ’00-tallets nettsteder etter indieband som Fleet Foxes, Grizzly Bear, eller Animal Collective – for å nevne noen.
Med seg på Kosmos og Kaos har altså Fredrik William Olsen folk som Lars Myrvoll – piano, gitar, bass og synth, Øyvind Hegg-Lunde – trommer, Jo Berger Myhre – bass, Harpreet Bansal – fiolin, Ole-Henrik Moe – fiolin, Ole Erik Ulvin piano og Jørgen Træen – modulærsynth og synth. Selv spiller han gitar og synger.

Foto: Bernt Dyrstad

Det atmosfæriske og nesten uanstendig vakre albumet åpner med låta “Æ e din”. Et strålende gitarspill geleider den romantiske lyrikken ut på florvinger. Det svevende lydbildet har en tendens til å åpne tankene, og gjøre sitt til at du som lytter blir med på de luftige vingslagene som tar melodien med rundt i rommet. Så tikker “På ny” inn med rytmisk fremdrift og om mulig enda større atmosfærisk puls. Fiolin, bass og diverse klangfulle effekter sørger hele tiden for at det detaljrike landskapet aldri blir tamt eller kjedelig. Som komposisjon står låta meget sterk her hjemme, allerede, og med det mener jeg bare at den treffer noe i meg jeg alltid vil skal treffes. Strukturen er oppfinnsom og næringsrik og løfter mitt sinn ut av hva det måtte være som tynger det.

“Havets frukt” har en nesten hypnotiserende natur i seg. Mange kaller sånt for magi, og om jeg ikke husker helt feil, er jeg en av dem. Teksten er full av små språklige finurligheter som tilfører en ekstra dimensjon til det hele. Det pianoet der inne, er rett og slett genialt i all sin enkelhel. Og vår mann Fredrik, er fullpakket av små melodiøse gaver. Denne fyren altså. Han finner noe i meg som muligens har ligget begravet siden de dagene for tredve år siden da jeg lyttet mye på folk som Bill Gable, Michael Frank, og ikke minst Paul Simon. Vi forlater tredjelåta, og sklir videre inn i “Knust speil”. Den perkusjonistiske nylonstrenglåta har en masse dybde selv om også den til tider svever fritt på melodiens bomullsaktige skyer. Så har vi, igjen, denne detaljrikdommen som hele tiden er perfekt balansert og aldri blir for overdreven. Enkelte vil kalle sånt som dette for glimrende håndverk og leken kunst.

Det er når “Ikke kom tilbake” tar form, at en av mine favoritter dukker opp. Det litt monotone og temmelig “skyggefulle” fingerspillet, de smakfulle og drømmende små kryderiene i lydbildet gjør sitt til at låta har et uendelig rom å bevege seg i, samtidig som det oser av nesten litt klaustrofobisk lengsel. Så ligger den en faen så sørgmodig og hjerteskjærende, enkel liten melodi, antagelig gjort av synth, helt i begynnelsen. Jeg kjenner jeg blir direkte melankolsk og nostalgisk når den treffer mitt gamle hjarte. Vakkert, og nesten litt vondt.”Ikke prøv” går med tunge stødige skritt når den dukker opp i rommet. Fantastisk gitarspill, og nydelige melodiske passasjer leker hele tiden med tanker og følelser. Utrolig forførende terreng, og ditto nydelige akkordrekker. Hva skal en dævel si om sånt? Hurra? Hallelujah?

“Som i en klar drøm” henter essensen ut av såkalt intelligent popmusikk. Jeg tenker litt på folk som Villagers, kanskje, men også andre, kjent fra den enorme indiepop strømmen vi følte på for noen år siden. Stilig, er ordet. Nest sist på Kosmos og Kaos, kommer Ruth Maier. Stemningen er som den grå triste hverdagen når sola er langt unna, og skyene slipper lett regn ned over et folk i sorg. Men likevel er låta forlokkende og næringsrik på sitt helt egne vis. Men det er trist. Faen så trist. Og litt grusomt helt på tampen der. Helt på “noiastadiet”, rent sonisk.

Sistelåta på dette inspirerende og vakre lille kunstverket av en plate, er “Den valgte ensomheta”. Den har også jeg valgt – utallige ganger gjennom livet. Verset, eller setningen; “Den valgte ensomheta, e den nærmeste æ kommer hjem”, er så treffsikker, at jeg undres på hvorfor jeg aldri har tenkt tankene mine med akkurat de ordene. For akkurat der ligger det når man velger seg ensomhet… Man kommer nesten hjem. Nær nok til å ønske seg det. Melodien er så vakker, og den synges så fint at det er en lyst å lytte til den.

For å avrunde dette litt kjapt her på tampen… Om du bare skal kjøpe ett album i år, så SKJERP DEG mann/kvinde. Kjøp heller mange album. Et av dem bør være Kosmos og Kaos.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert