Verden Rundt (1/2017)

I dag introduserer The Wilhelmsens en ny føljetong på vår musikkblogg. Den har mer eller mindre tvunget seg fram pga vårt fokus på norsk musikk, og det faktum at vi rett og slett har blitt hekta på alt det spennende som skjer på annethvert nes her i landet. Vi snakker om all den deilige musikken som lages rundt om på kula vår, den musikken vi selvsagt bruker mye tid på å sjekke ut og lytte til. Idéen er å samle fem skiver som bare må nevnes hver måned, album vi rett og slett anbefaler på det varmeste. I og med at vi begge to hører på musikk i alle merkelige sjangre så skal jeg forsøke å vise noe av denne bredden gjennom det vi håper skal bli en serie med omtaler – Verden Rundt.

Vi har nå unnagjort godt og vel tre kvartal av året, så jeg har selvsagt mye å velge i nå når første del skal skrives. Jeg vil derfor ta for meg noen skiver som kom ut for en del måneder siden, men som det er tvingende nødvendig å skrive noen ord om. Her er det ikke plass til album som er annet enn 5’ere og 6’ere på den berømte terningen, så alle de skivene som har noen kule låter og store øyeblikk, men som totalt sett ikke er så sterke at jeg gidder kjøpe dem fysisk, vil ikke bli nevnt. Med andre ord er det kremen av kremen som får plass, og alt som ender i denne spalten er musikk som vi mener bør være i enhver platesamling. Velbekomme!

Flat Duo Jets – Wild Wild Love (Daniel 13)

Fra Chapel Hill, North Carolina kommer denne hardslående og herlige duoen som spiller noe som best defineres som hardcore americana. Dexter Romweber (gitar/vokal) og Crow (trommer) har inspirert en rekke musikere såpass at de bare måtte starte band, som The White Stripes og The Black Keys. Dette dobbeltalbumet som ble sluppet på vinyl og cd 20.oktober er en re-utgivelse av bandets selvtitulerte debutalbum fra 1990. Men, det kommer nå sammen med EP’en In Stereo (1992), samt en rekke outtakes fra tidlig 90-tall. FDJ startet opp helt tilbake i 1984, og tilbragte 80-tallet med å varme opp for bl.a. The Cramps, et band de ofte har blitt sammenlignet med. Samtidig er det seriøse doser rockabilly, låter som for deg til å tenke på en Elvis Presley på verdens heftigste speed, og ellers alt fra country til catchy ballader. Etter at debuten ble sluppet inviterte Letterman duoen til studio, riktignok utvidet med bassisten Tone, som også spiller på skiva, og spilte låten “Wild, Wild Lover” (som tittelen på årets skive selvsagt spiller på). Er du en hund etter garasjerock så er dette skiva du bør investere i. Liker du country med baller så blir du hekta. Og, er skitten, skakk americana greia di så blir du helfrelst på et øyeblikk. Skiva blir sluppet på Record Store Day, og uansett hva man måtte mene om det konseptet så er dette en liten boks det er verdt å sikle etter.

Beste låter: Please Please Baby, Madagascar, Sing Sing Sing, Dreams Don’t Cost a Thing, I’m Sorry

 

Colter Wall – Colter Wall (Young Mary’s Record Co.)

Denne unge canadieren fra Saskatchewan slo ned som ei bombe da han på tampen av 2015 slapp den ubeskrivelig vakre, tøffe og heftige EP Imaginary Appalachia. Spenningen var derfor heftig da han i mai skulle albumdebutere. Nå var jeg aldri i tvil om at han ville levere, jeg tenker med en stemme som den han har og den låtteften han utviste på den nevnte EP’en, men spenningen gikk mer på hvor bra dette ville bli. Og, la det være sagt med en gang: uansett hva folk måtte mene, selv om “alle” mener at dette var noen hakk ned fra de sjokkerende bra låtene han allerede hadde levert, så er jeg uenig og kommer til å være det så lenge det er pust i meg. Det er ikke fordi jeg er en sta og pubertal drittunge (eller, det kan forsåvidt hende at jeg er det, men..), men ene og alene fordi jeg elsker alt med Colter Wall. Alt. Bandet er vanvittig sterkt, og live er de helt sjukehus. Låtene er alt fra vakrere enn smellvakre, til tøffere enn Tøffe Tøfflus, og stemmen er bare så barsk og herlig at det halve hadde vært mer enn nok. At han i tillegg covrer “Snake Mountain Blues” (Townes Van Zandt) er ikke overraskende, men skikkelig stilig. Jeg gleder meg bare så vanvittig mye til å følge karrieren hans videre, og vet at Colter Wall kommer til å være en av mine favorittartister så lenge det er pust i meg. At fyren bare er tjue år ung er nevnt til det kjedsommelige, men jeg må bare gjenta det – fyren er bare tjue (-20-) år!
Beste låter: Thirteen Silver Dollars, Motorcycle, Kate McCannon, Snake Mountain Blues, Transcendent Ramblin’ Railroad Blues

 

The Afghan Whigs – In Spades (Sub Pop Records)

Greg Dullis Afghan Whigs har vært et favorittband siden jeg første gang hørte dem tidlig på 90-tallet. Congretation (1992), Gentlemen (1993), Black Love (1996) og 1965 (1998) fikk alvorlig mye spilletid back in the days. Gleden var derfor abnorm da Greg fikk med seg John Curley og ga ut nytt Afghan Whigs-album i 2014, som forøvrig var ei av de beste skivene som kom ut det året, Do the Beast. Jeg var totalhekta på skiva, og spesielt låten “Algiers” fikk kjørt seg. 26.juli kom altså oppfølgeren, og dæven steike som Greg & co levde opp til mine skyhøye forventninger. In Spades er akkurat så bra som jeg håpet på. Etter en noe slapp og kjedelig start med “Birdland” ser de seg ikke tilbake, og kjører på med verdens mest sexy rock’n’roll, brennheit soul, og funky pop. Det er ingen andre som driver på med det Greg gjør, og ingen bør forsøke å prøve seg på det heller. Han har en unik stemme, et unikt sound, og skriver låter som på mange vis fanger essensen av det han har levd og åndet for siden midten av 80-tallet. Kall det sex’n’roll, kall det indierock (fysj-a-meg!), kall det hva du vil – dette er rock, pop, soul av ypperste merke. Kjenner du ikke til bandet kan det være mer enn lurt å ta deg et dydykk i diskografien, men få for all del med deg In Spades.
Beste låter: Arabian Heights, Demon In Profile, Oriole, The Spell, Light As a Feather

 

Andrew Combs – Canyons of My Mind (Loose Music)

Fra Dallas, Texas kommer den svært så talentfulle og dyktige singer/songwriteren Andrew Combs, en kar som for sikkerhets skyld flyttet til Nashville, Tennessee, liksom for å få ut det beste fra begge de viktige sørstatene, musikalsk sett. Han debuterte i 2012 med Worried Man, men jeg oppdaget han ikke før han slapp oppfølgeren All These Dreams i 2015. Årets utgivelse er altså den tredje utgivelsen han har på samvittigheten, og om han ikke får mer oppmerksom nå så blir jeg overrasket. Det er dessuten sånn fatt at en mann som nevner Guy Clark, Mickey Newbury og Townes Van Zandt som sine viktigste inspirasjonskilder øyeblikkelig har min oppmerksomhet. Om jeg skulle sammenligne Combs med en av disse gigantisk solide låtskriverne så ville nok valget falt på Newbury, mest pga av at de er ganske så like i uttrykket. Men, her er det definitivt spor av dem alle. Sjangermessig havner han ofte i den ulne americana-sekken, men det er nok mer presist å si at han mikser tradisjonell amerikansk rock med blues, country og passe doser soul. Låtene sirkler tematisk rundt hans egne betraktninger på dette underfundige livet og det som rører seg rundt om i verden, og tekstene er av sorten man bør lytte til. Canyons Of My Mind er et album som bør sjekkes ut om du liker band som The Jayhawks og Golden Smog, eller setter pris på musikken til artister som Justin Townes Earle og Robert Ellis. Og, så er det lurt å kjøpe skiva, sånn at jeg slipper å bli overrasket over manglende suksess.

Beste låter: Dirty Rain, Rose Colored Blues, Better Way, Lauralee, Blood Hunters

 

Low Cut Connie – Dirty Pictures: Part 1 (Contender Records)

Fra Philadelphia, Pennsylvania kommer kvintetten Low Cut Connie. 19.mai slapp de sitt fjerde studioalbum, og for fjerde gang treffer de blink så det synger etter. Allerede på debutalbumet Get Out The Lotion (2009) beviste frontmann og pianist Adam Weiner at han er en låtskriver utenom det vanlige. Hysterisk morsomme og selvransakende tekster, tonesatt med funky og ballesparkende melodier er alltid god butikk her i kåken. At bandets forrige album, Hi Honey (2015), havnet høyt på lista mi over årets album, gjorde sitt til at jeg virkelig hadde høye forventninger til Dirty Pictures (Part 1). Da er det godt å konstatere at de har levert til laud og vel så det. Gjengen tok denne gangen turen til Memphis og Ardent Studios, et trekk som var direkte lurt. I studioet der Big Star og The Replacements lagde legendariske album har The Connies kommet opp med et album der de har stjelt fra noe av det kuleste som er å finne i rockhistorien. Tenk deg Stones på sitt mest skitne, et supertight New York Dolls, og en Jerry Lee Lewis som spiller Paul Westerberg-låter, og vi nærmer oss en slags gryte fullstappet av snadder som beskriver Dirty Pictures (Part 1) på et brukbart vis. Low Cut Connies har lagd nok et kruttsterkt album, og det fineste med denne gjengen er at jeg er brennsikker på at vi enda ikke har sett en formtopp. De er rett og slett for kule og dyktige til å gi seg nå. Kjenner du ikke til bandet får du her og nå ei av de varmeste anbefalingene jeg kommer til å gi i 2017. (PS: åpningssporet er en av årets kuleste låter, og at dette er en hyllest til en rekke artister finner du ut av på egenhånd)
Beste låter: Revolution Rock’n’Roll, Dirty Water, Montreal, Controversy, Forever

Om forfatter

Relaterte artikler

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert