Verden Rundt (2/2017)

Har det kommet ut mye ubegripelig bra musikk her til lands i 2017, så er det helt sjuke forhold ute i den store verden. Jeg rekker rett og slett ikke å sjekke ut mer enn rundt halvparten av de albumene jeg vet at jeg burde lytte til, og nesten ingenting av artister jeg har på lista over nye, interessante saker. Men, noe blir det tid til å høre på mer enn én gang, noen skiver bare må jeg kjøpe, og noen av de igjen føler jeg at jeg bare må skrive noen ord om. Når jeg finner tid og ånden kommer sigende over meg, som f.eks. en farsdag når jeg sitter alene i stua med resten av banden i sovemodus. Da er det bare å bruke timene til å la fingrene suse over tastaturet, mens jeg innimellom legger vinyl på platespilleren og koser meg glugg ihjel med musikk jeg allerede vet er strålende. I dag fant jeg ut at det var på tide å finne fram fem album gitt ut av artister fra et av de fineste landene når det kommer til rock'n'roll: Canada.

The Sadies - Northern Passages (Yep Roc Records)

Brødrene Dallas (vokal, gitar, banjo, keyboards) og Travis Good (gitar, madolin, fele, vokal) har sammen med Sean Dean (bass) og Mike Belitsky (trommer) holdt det gående siden 1994, og slapp tidlig i år sitt femtende album (tiende rene studioalbum signert kun The Sadies), Northern Passages. Brødrene hadde spilt i familebandet The Good Brothers før de startet sitt eget band, og der spilte bl.a. faren og en onkel, samt at mora Margaret var med som korist. At hun fortsatt er med og korer for sønnene sine er direkte stilig. Som vanlig er det i all hovedsak egne låter som er spilt inn, men en fin-fin sak er skrevet sammen med Kurt Vile, "It's Easy (Like Walking)", en låt Vile dessuten synger på. Som vanlig byr de på et helstøpt album, med ei god blanding av fete, energiske og heftige låter, som "Another Season Again" og "There Are No Words", og neddempede låter som er så deilige at en stakker kan gå ut av sitt gode skinn. Sjekk ut åpningssporet "Riverview Fog" eller usaklig vakre "The Elements Song", og dere skjønner hva jeg mener. Vi som er så heldige å digge dette bandet er bortskjemte med album fra dette holdet som stort sett alltid er kjemisk frie for svake låter. Når sant skal sies er det svært uvanlig at de i det hele tatt gir ut låter som er noe annet enn knakende gode, og Northern Passages er intet unntak. Faktisk vil jeg plassere skiva blant bandets tre beste utgivelser, sammen med New Season (2007) og Internal Sounds (2013). Å velge låter er egentlig tøvete, men siden jeg nå en gang har valgt å plukke fire favoritter fra skivene som omtales i denne føljetongen så må jeg vel det.
Beste låter: Another Season Again, It's Easy (Like Walking), Through Strange Eyes, Questions I've Never Asked

https://open.spotify.com/album/5d7H4feEKmCWSydRATuchc

Danko Jones - Wild Cat (AFM Records)

Danko Jones har vært med meg siden de slapp Born a Lion i 2002, og har siden den gang levert album etter album med høyoktan-rock, uten et snev av dikkedarier. Wild Cat er bandets åttende stuioalbum, og denne gang har Danko som vanlig med seg sin faste våpendrager og bassist John Calabrese, samt trommis Rich Knox som også var med på bandets forrige utgivelse, Fire Music (2015). Årets utgivelse er ikke uventet av den bredbeinte sorten, det er høyt, det går unna i svingene, og det er masse deilige gitarer. Tematikken er som vanlig ukomplisert, og sirkler i det store og hele rundt viktige saker som sjarmerende damer, kjærlighet og sex. Jeg må bare innrømme at Danko Jones ofte ender på tallerkenen om jeg trenger fart og usminket rock en lørdagskveld, og at jeg muligens er noe ukritisk i min vurdering av dem. Men, sånn er det med favoritter, og når de så leverer godlyder så tydelig inspirert av gamle helter som Thin Lizzy ("You Are My Woman", dæven døtte!), Motörhead Lemmy storkoser seg nok med "She Likes It" der oppe) og AC/DC (hør på tittelsporet) så er jeg solgt. At Wild Cat så til de grader har forsvunnet fra radaren til mange musikkinteresserte er et lite mysterium, i og med at jeg synes dette er i nærheten det beste de har gjort siden klassikeren We Sweat Blood (2003). Og, jeg har alle utgivelsene de har sluppet siden den gang. Jeg er rett og slett en lykkeligere rocker etter at jeg virkelig satte meg ned og lyttet til denne killeren av ei skive. Igjen, gull fra start til mål, men noe av gullet skinner mer enn resten. Nevnte jeg forresten at Danko aldri har sunget bedre?
Beste låter: Going Out Tonight, You Are My Woman, Let's Start Dancing, Revolution (But Then We Make Love)

https://open.spotify.com/album/2lksmh6xl1ksnd1I0RA83x

Japandroids - Near To the Wild Heart of Life (Anti)

Brian King (gitar, vokal) og David Prowse (trommer) fra Vancouver har med Near To the Wild Heart of Life sluppet sitt tredje studioalbum siden debuten Post-Nothing tilbake i 2009. Ikke verdens mest produktive band, med andre ord. Duoen insisterer på at det perfekte album skal bestå av åtte låter, og vare i temmelig nøyaktig 35 minutter, så også denne gang. Årsaken er så simpel som at alle de klassiske skivene de elsker mer eller mindre er smidd over den lesten (bl.a. Led Zeppelin IV og Heaven and Hell). Nuvel. De er blodfans av Thin Lizzy og The Who, så idéen er ikke absolutt. Denne gang synger King om drekking, kvinnfolk og ikke minst det ambivalente forholdet til hjembyen Vancouver. De har spilt konserter non-stop siden 2013, og bodd i Toronto, New Orleans og Mexico City av taktiske årsaker. Det har resultert i saftige "North East South West", et distansert skråblikk på Vancouver, og "Midnight To Morning" om den rastløsheten de har følt på. Japandroids er, og vil sannsynligvis alltid være, et straight og rett-fram band, og finner ikke opp kruttet denne gang heller, men faen så deilig det er med band som bare fyrer i gang en låt og kjører på. Vers, refreng, vers, refreng, solo, vers, refreng: det funker i massevis. Sammen med Cloud Nothing og Yuck leverer de album av høy kvalitet gang på gang, og er med i gjengen som beviser at rock'n'roll ikke er i nærheten av å dø. Hører dere, alle EDM-fusentaster der ute!
Beste låter: Near To the Wild Heart of Life, I'm Sorry, No Known Drink or Drug, In a Body Like a Grave

https://open.spotify.com/album/26hqnB0XF1ZFc31zY6NAgf

Leif Vollebekk - Twin Solitude (Secret City Records)

Fra Ottawa, Ontario kommer singer/songwriteren Vollebekk, og det velklingende navnet skyldes selvsagt at han har en norsk bestefar. Twin Solitude er hans tredje album, og han har tydeligvis havnet i en fireårssyklus. Debuten Inland fra 2009 fikk jeg aldri med meg da den kom, men har siden lyttet en del til den etter at jeg oppdaget Leif med North Americana (2013), der særlig "Off the Main Drag" fikk en del spilletid her i kåken. Årets album er hans jevneste og sterkeste så langt, og klarer å holde interessen min oppe i de femti minuttene de ti låtene varer. Det har ikke vært tilfelle på de to foregående skivene. Vollebekk spiller piano som en ung Tom Waits, og instrumenteringen er denne gang utvidet med harpe, spilt av Sarah Pagé (The Besnard Lakes, The Barr Brothers), og Moog synth. Det har definitivt gjort lydbildet mer interessant, og låtene mer levende, noe avslutningssporet "Rest" er et greit bevis på. Om jeg skal sammenligne Vollebekk med noen så er Ryan Adams og Jeff Buckley de åpenbare, samtidig som jeg hører mye Dylan i hans låter, som "Michigan" og "Telluride". Alt i alt har Twin Solitude blitt en fin utgivelse som tåler tung rotering, og som fortsatt, nesten ti måneder etter at jeg hørte skiva første gang, er et album jeg må spille med jevne mellomrom. Det er alltid et veldig godt tegn. Trenger du ei fin og vakker skive nå på tampen av høsten så anbefales denne på det varmeste.
Beste låter: Vancouver Time, Elegy, Into the Ether, East of Eden

https://open.spotify.com/album/64Yh7XkMmHan0qMmmYTcZj

Jerry Leger - Nonsense and Heartache (Latent Recordings)

Det er ikke ofte jeg blir kontaktet av artister som kun ønsker å fortelle meg at de skal på turne her i landet, og som blåser meg rett i veggen når jeg sjekker ut musikken. Jerry Leger er en sånn kar, og kommer over til oss i april for å spille noen konserter som arrangerer av de fine folkene i Die With Your Boots On. Dette er hans åttende album, og det er for sikkerhets skyld et dobbeltalbum som består av to separate skiver: Nonsense og Heartache. Nå er ikke Leger en hvemsomhelst i hjemlandet, og er altså signert av Warner, men her hjemme har jeg til gode å møte noen som har framsnakket ham, med unntak av Eivind som har  booket Leger, selvsagt. Bandet hans, The Situation, er av det unike slaget som behersker å spille rent og vakkert, samt skramle og herje heftig. Tidvis kan de minne om The Havalinas, av og til om bandet Daniel Romano har i ryggen, og på det mest rocka som Gun Club eller Uncle Tupelo i rock'n'roll-modus. Selv knaller Leger til med de vakreste og mest tandre pianoballader, som nydelige "Pawn Shop Piano", og beviser at han står dønn stødig alene óg. Linken til Romano er nær nok, i og med at han designet coveret på Legers forrige album. Nonsense and Heartache produsert av Mike Timmins fra Cowboy Junkies, et band som sound-messig er i samme farvann som Jerry. Avslutningsvis må jeg bare nevne at han har delt scene med The Wilhelmsens-favoritter som The Sadies, Justin Townes Earle, Jesse Winchester, Tift Merrit og Ron Sexsmith. Sistenevnte er i tillegg blodfan av Leger. Siden dette er to album, så blir det dobbelt opp med anbefalte låter.
Beste låter:
Nonsense - Coat On the Rack, Forged Check, Baby's Got a Rare Gun, Things Are Changing 'Round Here
Heartache - Another Dead Radio Star, Take the Ashes and Run, Buckskin Wall, Pawn Shop Piano

https://open.spotify.com/album/0cr4EmESVC6WhwL5YWIcCz