Vi Gruer Oss – Refleksjona Over Tempo (Drittprofitt Records/Crispin Glover Records)

Puh! Jeg har nettopp dansa litt vel mye til Refleksjona Over Tempo av og med Vi Gruer Oss. La oss bare si at jeg ikke trenger å tenke mer gymnastikk før i neste uke igjen, for dette var litt av en økt. Det gikk unna i et hattefokk. Om vi gruer oss til neste runde, spør du? Nei. Ikke i det hele tatt. Ølmagen trenger litt juling.

Først og fremst: Panikk er undervurdert. Da jeg rusla ut i postkassen denne morgenen, var jeg harmonisert og rolig. Men det var da. Nå er jeg altså passe svett, og rimelig panikkslagen. Så det er nok i en viss panikk jeg skriver dette.
På det ene albumet i pakken, sto det; “slippes 25 januar 2017”, og jeg kjente panikken komme da jeg skjønte at det er i dag. Jeg la skiva pent på platespilleren, satte strikken på 45 rpm, og slapp nåla sakte ned. Så… ble det brått slutt på alt som har med sakte å gjøre.

Etter å ha dansa rundt med vofsen til side A, måtte side B nytes i sofa’n. Enten det, eller nærmeste sykehus med hjertestans og what not. Jeg valgte det første, selv om det ble vanskelig å sitte helt i ro da B siden fortsatte festen.

Vi Gruer Oss er: Atlr – vokal, Petr – vokal, Orkj – gitar og vokal, Schw – bass, og JR – trommer. Dette Trondheimsbandet startet opp for 15 år siden, altså i 2002. I 2003 ga de ut en CD-R demo som visstnok er umulig å få tak i nå, i 2004 slapp de en 7″, og året etter, en split 10″ sammen med Anti-Kontråll. I 2008 kom de med den 41 låter lang LP-en, Pønkpopulistisk Propaganda, og nå, altså 9 år senere, slipper de endelig LP-en Refleksjona Over Tempo. Gjengen har også andre prosjekt bak seg, som f.eks Mørkt Kapittel og Svartsyn. Jeg har en overrumplene følelse av at dette er en lystig gjeng.

For en liten uke siden hadde jeg ikke hørt om Vi Gruer Oss, men Svartsyn hadde jeg hørt om, pluss at jeg har en singel med dem. Nå, derimot, har jeg hørt på Vi Gruer Oss i hele dag, og jeg må bare si at jeg sjelden har vært utsatt for en tyngere og bedre energibombe. Her kommer de småsinte låtene som perler på en snor. De korteste med en lengde på godt undet minuttet, og de lengste som nærmer seg hele tre minutter. Vi Gruer Oss suser lett over velkjente samfunnsproblemer med sin kritikk, uten å gå i dybden, og det kler musikken inn i helvete godt.

Førstelåta “For å Si det Mildt” raser avsted i en helvetes fart. Det er nesten så man føler trangen til å holde seg fast i ett eller annet, og det er jævla artig: “Stortingets troverdighet har et par teoretiske konkrete forbedringstiltak for å si det mildt” blir bjeffa ut med full kraft, og jeg husker med ett at jeg i 1979 gikk rundt å trodde jeg var punk. Kuppet sågar bryllupsdressen til min fra 1965, og penetrerte den med noen sikkerhetsnåler, og et par meningsløse buttons. Det var en herlig tid. Så raser vi rett inn i “Dropp Sjekkheftet” der Erik Solheim får seg et par karameller for å ha øset ut gryn til idiotiske regimer under finanskrisa. Låta er over før vi rekker å stokke venstreføttene, og før vi vet ordet av det heter låten “Refleksjona Over Tempo”, altså tittelkuttet. Her står skarp og basstrommeslagene óg riffene i kø, akkurat som alle ordene i kjeften på han som brøler dem ut. Man bare MÅ elske dette. Herregud, ass… Her kan rappkjefta rappere bare gå å legge seg.

“Fortar” som varer i hele 38 sekunder ville kanskje vart et par tre minutter i “normalt” tempo, men siden den også går i 250, er det over før du aner det. Det er nesten som å bli overkjørt av en semitrailer, og du liker å bli overkjørt av tunge ting i full fart. Her kritiseres de som går foran for å gjøre det alt for sakte, og etter at jeg har spilt dette albumet i hele dag, er jeg hjertens enig. Så kommer “Retrokids” med et par tøffe synkoper, og før vi vet ordet av det selger Hennes & Maurits pønker t-skjorter til kidsa. Det er sånn det er.

“Best Før” er kanskje albumets aller feteste låt. Jeg kan ikke annet enn å elske den. F.eks når vokalistene brøler til hverandre; “Hva ska vi gjør? – Juster tempoet! – Juster koss vei? – Juster tempoet opp! – Ka ska vi gjør? – Juster tempoet opp!”, er det som om alle endorfiner, all dopamin og all verdens adrenalin samles i kroppen min før det tyter ut i alle retninger. DET ER SÅ TØFT. Og den gitarsoloen. Hah!! Dødsfett.

Nå har vi snudd plata, og ut kommer “Hilsen Spit”. Tempoet er tilbake for full maskin, og energien kunne lett ha lyst opp Trondheim et par måneders tid. Det er jeg sikker på. “First House” overtar, og det er rett før skallen til mannen med mikrofonen eksploderer. Makan til styrke. FOR en jævla fest. Jeg ser for meg en helvetes slåsskamp foran scena her.
Så roer gemyttene seg et bitte lite hakk, men ikke lenge… “Staten og Snuten” herjer avsted med fanden hakk i hel, og det er bare å slippe løs alt som sitter fast… “Mat har blitt oppfunne av staten – fordi når vi tygge – klare vi itj å snakk”. Haha…Jeg ler meg ihjel. Dette er rock’n’roll.

“Generell Kritikk” går ikke fullt så fort som noen av forgjengerene, men den er tøffere en toget med sin generelle kritikk av ubrukelige politikere. Det er dessuten genialt med to, tre vokalister. Da rekker den ene å trekke pusten når den andre høgger til.
Sistelåta “Knus Alt” snakker om at vi må rive før å kunne bygge noe opp igjen, og det er jo så sant som det er sagt. Denne låta er i likhet med sistelåta på A siden, en favoritt, selv om hele denne skiva er en ren innertier. Dette er faen tute meg så tøft at jeg ikke får nok. FOR en gjeng! Elsker dem. 

Panikken har lagt seg nå, men snart er på på han igjen. Dette er som narkotika.
Coverart’n er dessuten et aldri så lite kunstverk. Både innercover og selve omslaget. Rødt, svart og hvitt, og tøft som f… Vakkert.

Kjapt oppsummert er det bare å si at å reflektere i et helvetes tempo, er gull verdt. Det er full turbo her når refleksjonene ryr utover dansegulvet. Det er tøft, det er artig, og det er full jævla fest. Vi Gruer Oss har funnet en slags oppskrift her, og den funker veldig godt. Av med hatten og sokkene. Hei!! Liker du dødsfet hardcore punk, så kjøp denne skiva.

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert