White Denim – Stiff

 

stiff

Den småeksentriske kvartetten fra Austin, Texas er ute med sitt sjette album. Siden oppstarten i 2006 har de altså levert varene sånn rent kvantitetsmessig, og det er jo fint som faen. Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg har fulgt denne gjengen særlig nøye, og jeg skal heller ikke påstå at jeg kjenner deres backkatalog i noen særlig grad. For dette er et band jeg bare såvidt har vært innom, og da kun via et par enkeltlåter. Så grunnen til at jeg tar de for meg nå, er enkelt og greit for at de slipper den nye skiva si i disse dager. Jepp. Da jeg trykte play på Spotify skjønte at det her var snakk om en slags fest. Skikkelig ’70-talls groove med en funky og bluesaktig psykedeliagaragerock soul. Det høres ut som om biffen er servert og at ingen har tenkt å spare på den fete sausen. Her kommer alt rausende ned på bordet så fettet spruter, alle fråtser, og bordet det er pyntet med alle regnbuens farger, pluss noen nyanser vi ikke trodde fantes. Dæven danse! Dette er fargerikt og hurramegheioghopp holåy sånn helt bortimot det vulgære, men det er på en svært finurlig måte også særdeles smakfult.
I utgangspunktet skulle dette aspirere til å bli en uspiselig smørje, sånn jeg ser det, men tror du fanden ta ikke det fungerer som fytterakkern og hele/halve kongeriket. Dette er et album en lett kan bli litt avhengig av, kjenner jeg, og da særlig om livet har vært litt for sidrompa, ompa-ompa country stompa, i det siste. Om du finner din plass i denne musikken, vil påsken og resten av våren fort ville kunne utarte seg en aldri så kjempestor liten fest, og det takker du vel ikke nei til. For å finne ut av dette, er det jo bare å fyre opp anlegget og la det stå til. Jeg for min del trengte denne vitamininnsprøytningen, eller skal vi kalle det en håndfull vitaminbjørner med karamellsmak, og vel så det.

5

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert