William Hut – Hafnir Games (Apollon Records)

william-hut-hafnir-games

William Hut har liksom alltid vært her med musikken sin. Han har da óg en imponerende merittliste, siden han dannet Poor Rich Ones helt tilbake i 1989, bergensbandet som ga ut fire studioalbum og ble kronet med Spellemannspris for skiva From the Makers of Ozium. I 2002 var det slutt på den herligheten, og Hut fortsatte som soloartist. Det har gitt oss sju album, sju album som stort sett har blitt plassert i den belastede americanasjangeren, men det var altså på det åttende det skulle skje. Misforstå meg rett, jeg har likt mange av hans tidligere album veldig godt, men det han har gjort denne gang er virkelig hårete og tøft.

Det er lite som er hårete med Hafnir Games, i og med at vi her snakker om et popalbum som tar i bruk alskens elektroniske, programmerte lyder, og tøft er langt ifra det første adjektivet som popper opp i skallen min om jeg skal beskrive skiva. Men, det er alvorlig tøft, og hårete, at William har kastet det meste av preferanser og tilnærming til egen musikk i arbeidet med dette nye materialet, og ikke minst våger å utfordre egne fans og lyttere, inkludert undertegnede. Det er svært lite her som minner om det han har gjort tidligere, annet enn den fabelaktige stemmen, da.

William Hut tok med seg kompis og produsent Ole Gunnar Gundersen til Island, der tidligere Bergen-bosatte Gisli Kristjansson har sitt studio. Dette studioet har han altså bygd opp så langt unna allfarvei som det er mulig å komme, på et sted som heter Hafnir og ligger på sørvestkysten av øya. Det bor kun 86 sjeler her, eller det gjorde det under folketellingen i 2014, og landskapet er så goldt og øde at det selvsagt inspirerte Hut til å lage de ti vakre popmelodiene som utgjør denne skiva. 

You’re my dream and loving sin
‘Cause every day is yours to win
Offshoots made of major greed
Inspired by the sound of speed

Åpningssporet “Two Different Ways” kan stå som eksempel på hva vi får fra Hut denne gang. Her er det seriøse spor av R.E.M.. med ei oppbygging av låten som er tett opp mot det Buck og Stipe drev på med på 80-tallet. Stilfulle gitarer preger låten, mens ekkoeffektene som er lagt på vokalen er med på å tilføre akkurat nok pop. “Bliss” er i samme gata, den der bandet fra Athens, Georgia ofte oppholdt seg, mens “Time To Follow” er en låt Michael Stipe ville ha elsket å synge. En nydelig melodi, vakkert englekor, noen fete elektroniske lyder, og en William Hut som virkelig synger ut hele sitt register. Låten er perfekt som avslutningsspor.

Den mest eksperimentelle låten, “The Racetrack”, ble sluppet som singel for en måneds tid siden, og har rukket å bli en låt jeg spiller høyt i bilen. Med eksperimentell mener jeg at det kommer så mange lyder ut her som ikke kommer fra straighte, akustiske instrumenter. Trommemaskiner, ymse elektroniske effekter, miksing av gitarlyder og vokal, og ikke minst en hesblesende låt som ligger langt unna det William Hut har gjort tidligere. Dette kunne vært en jam i øvingslokalet til Depeche Mode, om de hadde fått en brisen og happy Robert Smith på besøk, og forsøkte å lage en låt etter å ha hørt på The Go-Betweens i et par timer. En annen singel fra albumet er “Memorial”, og her er The Cure-linken framtredende, uten at det er i nærheten av å være noe plagiatisk. Det er derimot en skikkelig fin popmelodi, og en låt jeg tipper vil bli spilt en del på norske radiostasjoner.

There is no poise, there’s only love and decay
All my cute visions and dreams are astray

Only love will embrace all my thoughts of today
‘Cause my drinking has too many souls to betray

Uptempo-låtene som er produsert og mikset som feststemte sanger for den danseglade er kule i massevis, men det er nok de mer neddempede låtene som har gjort størst inntrykk. “Balcony View” er en deilig låt som åpner med lekkert fingerspill, for så å fylles til randen av en rytme som er solid programmert og sender meg rett til Matthew Sweet-land. Det er aldri dumt. Det er heller ikke tema som toucher innom trøblete kjærlighet og god, gammeldags drekking. Like lekker er “Youngster”, om ikke hakket lekrere. Igjen, akustisk gitar åpner det hele, Hut synger uten altfor mange effekter som pynter på stemmen, og den mannen har en stemme som er bunnsolid og rett ut vakker. Det er lagt på noe som kan minne om syntherseizere langt bak i lydbildet, og ei småfunky takt kommer inn og spriter opp melodien midtveis, sammen med ei feit basslinje. Her kobles The Alarm-alarmen på, og jeg skjønner at William Hut har tatt turen tilbake til 80-tallet på Hafnir Games.

william-hut

“Tussle For Freedom” er nok den låten som ligger tettest opp mot det Hut har gjort på de siste skivene. En vakker melodi, som igjen gir meg Matthew Sweet-vibber. Det er noe med stemmen hans som denne gang minner veldig om det Sweet gjorde på skivene Blue Sky On Mars og In Reverse. “Wake Up (Fuzzy Dreams)” er en låt som bare må få fram allsangen på konsertene han er igang med for tiden. Jeg kjenner at ihvertfall jeg blir å lire av meg refrenget om han kommer til Tromsø. Og, det håper jeg jo at han gjør.

It wasn’t time to spin around
A humble man, a stupid clown
It wasn’t time I couldn’t stay
A toxic arrow leads my way
Silent night in a bustling crowd
Nightfall’s dark like a heavy cloud
Forgiveness please come shine on me
Embrace my days and set them free

Av gammel vane så lytter jeg ikke spesielt godt til tekstene når elektronikk og effekter preger ei skive, men Hut har selvsagt fine saker på hjertet denne gangen óg. “What If I” har blitt en skikkelig fin låt om det å gjøre seriøse brølere og ta feil valg, som igjen fører til kjærleikstrøbbel. Og anger. Her aner jeg til og med en steelgitar i bakgrunnen, sammen med synther og andre behagelige lyder. 

Vurdering: William Hut har på sitt åttende forsøk lagd ei absurd melodiøs skive som virkelig bør gjøre vei i vellinga på ymse lister. Og, om ikke radiostasjonene finner gull her så er de en sørgelig gjeng med gravere. Her bør det være mulig å plukke i blinde, og ende opp med en låt som vil bli godt mottatt blant radiolytterne. Nydelig levert, mister Hut!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert