Wovenhand – Star Treatment (Glitterhouse Records)

Wovenhand - star treatment

David Eugene Edwards har vært en myteomspunnet og spesiell fyr helt siden han startet sin musikalske karriere midt på 90-tallet. Jeg husker fortsatt den dagen Sackcloth’N’Ashes klasket meg midt på kjeften i 1996, da skiva til 16 Horsepower kom i hus. Lite visste jeg da om at dette var en fyr jeg skulle følge tettere enn markeringsspillet til Claudio Gentile de neste tjue årene, og se på som en av de viktigste musikerne i mitt liv de neste to tiårene. 16 Horsepower har til og med blitt et band kona mi elsker, og det til tross for at det finnes langt mer tilgjengelig musikk enn den DEE lager. Det er noe med stemningene, instrumenteringen og ikke minst stemmen hans som gjør at du som lytter ender opp i hans grep om musikken først fester seg.

DEE er født samme år som undertegnede, i 1968, i Englewood, Colorado, men flyttet i ung alder til storbyen Denver. Der ble han en vital del av musikkscena i byen, ofte referert til som The Denver Sound. Denne merkelappen er syrlig designet etter stilen til 16 Horsepower og senere alt DEE har gjort. Melankolsk, gotisk countrypunk, spilt med banjoer, trekkspill, fioliner og cello. Uansett, denne “bevegelsen” så dagens lys i 1988, da DEE, Jeffrey-Paul Norlander, Jen-Yves Tola og Slim Cessna startet bandet The Denver Gentlemen. Synes du dette høres interessant så anbefaler jeg deg å følge karrierene til de nevnte herrene (og dama). Jeg vil tro at du ender opp med å finne mye gull da.

I 2003 ga DEE ut sitt første album med Wovenhand, et band som skulle være hans sideprosjekt og utfylle jobben han gjorde i 16 Horsepower. Når han nå gir ut det niende albumet med bandet så skjønner alle at sideprosjektet ble hans hovedsyssel. 16 Horsepower ga i mine ører kun ut knallalbum, og tre av skivene er rene klassikere. Wovenhand har aldri tidligere vært helt der for min del, men har samtidig alltid gitt ut alt fra bra til beinsolide skiver. Wovenhand, Consider the Birds, Mosaic, Ten Stones, The Threshing Floor, Black of the Ink, The Laughing Stalk og Refractory Obdurate er alle trygt plassert i platesamlinga mi, som seg hør og bør. Debuten og Ten Stones har vært mine favoritter, men det var fram til i dag.

Star Treatment ble altså sluppet samme dag som Nick Cave & the Bad Seeds slapp sitt Skeleton Tree, og det at rockens to kuleste mørkemenn (ja, jeg skrev pinadø mørkemenn, og det ene og alene fordi vi snakker om to dystopiske artister som snakker rett til de mørkeste avkrokene i hjertet) slipper album på samme dag er både festlig og en utfordring. Utfordringen ligger i å få omtalt begge albumene, noe Nick Cave og hans selskap og management løste elegant med å ikke gjøre musikken tilgjengelig for oss som skulle skrive om herligheten. Glitterhouse har vært så elskverdig at de har gitt oss en konto hos dem, en konto som gjør det mulig for oss å sjekke ut ny musikk mange uker i forkant av plateslipp. Det er fryktelig greit.

Med seg på laget har DEE denne gang trommisen Ordy Garrison, rockveteranene Chuck French (gitarer) og Neil Keener (bass) fra bandet Planes Mistaken For Stars, og tangentmagikeren Matthew Smith, som bl.a. har spilt i kule Crime & The City Solution, et band DEE har vært medlem av de siste årene. Det har resultert i det mest hardtslående albumet fra Wovenhand til dags dato, uten at vi på noen som helst måte snakker om ei hardrockskive. Produsent er metall-guru Sanford Parker (Ghost, Holy Shit, Eyehategod og, seriøst, hundrevis av andre band i de hardeste sjangre), og det har ført til et enda mørkere lydbilde enn tidligere. Høres det ut som musikk for selvskadere og misantropiske kirkebrennere? Neida, det har blitt et nydelig album, der heftig perkusjon, enorme doser gitarsnadder, tunge komp og DEE sin enorme stemme fylles oss med godsaker.

DEE

Wovenhand skyter fra hofta fra første rille, med “Come Brave”. En galloperende villbasse av en låt, med ei vill takt og en trommis som spiller seg søkksvett før det har gått ett minutt. Gitarene hyler, det durer fra keyboards, og DEE nærmest roper ut meldingene sine, ikke veldig ulikt det vi hører i de hardeste sjangrene innen rocken. Akkurat det er nok en av grunnene til at Wovenhand ofte er å se på plakatene til store metall- og hardrockfestivaler rundt om i USA og Europa. Men, Star Treatment er så mye mer, og som tittelen antyder så skal vi ut i verdensrommet og studere stjernene. Med “Swaying Reed”får vi attpåtil være med på ei messe, ei messe svartere enn svart siden den foregår langt der ute i mørket. Dette er en låt uten takt, uten en klar melodi, og den styres av DEE sine snåle, bjeffende og tremolo-aktige rop og innstendige meldinger. At jeg ikke får med meg mer enn røfflig halvparten av meldingene gjør ikke så fryktelig mye, for her suges vi inn i DEE sitt univers, der vi skjønner at det er kølsvart og eterisk.

“The Hired Hand” ble øyeblikkelig en favoritt. Et aldri så lite rockabilly-riff åpner det hele, og så buldrer de avgårde i en slags Queens of the Stone Age-hymne. Melodien er lett å få tak på, med sin halvfunky takt, og her synges det pinadø om noe annet enn religion, astrologi eller elendige mennesker. Eller, den profesjonelle snikmorderen som skyter hvem det skulle være for nok penger, er vel i og for seg et elendig menneske, men omtales her i en slags tordnende tale, og brukes mer som et ris bak speilet. “Crystal Palace” er typisk Wovenhand, men allikevel annerledes. Pianoet til Smith skaper ei sakral stemning, og gitarene herjer greit, men det er trommene som tar mesteparten av oppmerksomheten. I tillegg til DEE, selvsagt, som her synger på samme viset som David Bowie ofte gjorde på sine hardeste låter. En killer av en låt, langt bedre enn det shabby fotballaget fra Sør-London. Men, om Crystal Palace gjør denne låten til sin egen på Selhurst Park, da skal de pinadø bli mitt “andrelag”, så håpløst det enn måtte høres ut.

Med “Crook And Flail”skjønner vi hvorfor Smith er hentet inn. Syntherseizere graver seg inn i låten og skaper ei psykedelisk stemning. Igjen er trommene plassert helt ytterst i høytalerne, og med lekre pianoakkorder og ompa-bass skapes en melodi som er så nærme 16 Horsepower som Wovenhand noensinne har vært. Det spilles på instrumenter som gir oss en følelse av folkemusikk fra Østen, men DEE har transformert dette til den gotiske americanaen han alltid har vært opptatt av. Americana kan være så mye mer enn dølle singer/songwritere og hitlistejagere som Mumford & Sons og James Blunt. Musikken kan være hard, tuftet på blues og cajun-galskap, og ikke minst framført som noe helt annet enn fløyel i ørene. Heldigvis.

Wovenhand er blant de beste i klassen når de roer ned, noe de gjør med “The Quiver”. Nå klarer de aldri å roe helt ned, så med et drøyt minutt igjen av låten gasser de på, og det hele eksploderer i en deilig rock’n’roll-bonanza. Den rolige delen av låten spilles skakt og herlig, og de kan minne om band som Beasts of Bourbon og The Gun Club. Nå er ikke DEE ukjent med Jeffrey Lee Pierce og hans arbeid, og var noen år tilbake tungt involvert i The Jeffrey Lee Pierce Sessions Project, der han samarbeidet med bl.a. The Sadies, Mick Harvey og Lydia Lunch om å tolke den gamle mesterens låter. “All Your Waves” plasseres i samme sekken som de andre gospelhymnene, og blander elementer av folkemusikk fra fjerne strøk med indianske toner. Nå har jeg lest et sted at DEE bruker alle sine oppsparte penger på “pow wows”, som er avanserte markeder der indianere samles for å bl.a. selge sine egenproduserte varer. DEE er ikke spesielt glad i den vestlige kulturen vår, som han mener gjennomsyres av grådighet, korrupsjon og ondskap. Han synes at det er pinlig å bo i USA, på indiansk territorium, og ser på seg selv som en ubuden gjest. Dette forsøker han å gjøre noe med gjennom sin musikk og sin tilknytning til stammefolkene i Amerika. Gitarspillet på “All Your Waves” er forøvrig verdt en studie i seg selv. Her er det pinadø mye lekkert å spore, om du bare har tålmodighet til å bli kjent med denne rakkeren av en låt som varer i hele åtte minutter.

“Golden Blossom” er nok skivas høydepunkt. Sitarene i åpningen sender tankene i retning The Beatles og George Harrison, men utover det er det lite som minner om The Fab Four. Melodien er av nøyaktig den sorten jeg elsker, med gitarkrydder, ei feit trommetakt som hamres ut med heftig muskelbruk, en bass som tilbyr mer enn en enkel bassgang, og en vokalist som synger intenst og vakkert. David Eugene Edwards kan faensteike synge vakkert og heftig når det er på sin plass, og den plassen er så definitivt denne kjærlighetssangen. Igjen er det et snev av Bowie i stemmen hans, og i samme slengen får jeg en følelse av at dette er noe som kunne ha vært på et album av f.eks. The Triffids. Det er noe med produksjonen og syntherseizerne som sier midten av 80-tallet. En deilig, deilig låt jeg skal kose meg med i lang tid framover, og  trekke fram i fremtiden når jeg er ute etter stemningen fra 2016.

Oh, blinded by the sun I see
This light given me
Crashing into the rock
Into the cleft with thee
No more sun, no more see
Only he, only we

“Go Ye Light” er kruttsterk og dyster, med et svært så effektfullt kor som kommer inn for å understreke at det nærmer seg slutten for menneskeheten, og det er på full tid å tenke på å rense sjela. Hamringen til Garrison er mer enn intens, stemmen til DEE så messende at han fort kan forveksles med Messias, og det som begynner med forsiktige akkorder på en akustisk gitar blir fort til en orgie av lyder. “Five By Five” er i utgangspunktet en rolig melodi, men med feedback fra gitarene, ei monoton takt og det som kan minne om skumle besvergelser fra DEE, ender vi opp med en intens og heftig sang. Det hjelper heller ikke at Smith forsøker seg med noen lette anslag på pianoet, lagt tandert og pent bak i lydbildet, for dette forsvinner nesten i resten av bandets intensitet. Men, selvsagt blir det en kjekk effekt, og skaper disse motstridende følelsene; vakkert og skummelt.

Så er vi ved veis ende, og et av høydepunktene på Star Treatment. Wovenhand er kule som fy når de herjer, men idet de roer ned er de magiske, nærmest majestetiske. “Low Twelve” er en låt av dette kaliberet, og jeg tar meg i å tenke at dette er noe Madrugada nok har higet etter å lage. Så tøffe som dette klarte de aldri å bli, til det er gapet mellom våre norske venner og David Eugene Edwards for stort, i DEE sin favør. Han er allerede en legendarisk låtskriver, og mannen har altså skapt sin egen nisje i den ultrasvære americana-familien. Vi snakker om en mann som går sine egne veier, som skaper musikk ingen andre lager, og som er en bandleder det ikke finnes for mange av. At han med sitt Wovenhand klarer å gi ut sitt beste album fjorten år etter at de kom sammen første gang er en prestasjon få kan matche. I farta kommer jeg på Nick Cave og Tom Waits, og jeg er sannelig ikke sikker på at det finnes så fryktelig mange andre.

Vurdering: 10/10

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert