En Sylskarp Debut
Dagfinn Øksendal kommer fra Kristiansand, fylte akkurat 37, er gift og har to barn i barnehagealder. I det daglige jobber han som digital rådgiver og prosjektleder i kommunen. Allikevel har han de siste 3-4 årene jobbet intenst og målrettet med musikken sin, den ene timen det blir tid til sånn, etter at huset har gått til ro. Han har lyktes med mye allerede, og bl.a. sørget for at singlen "Candid Eyes" og låten "Like a Drum" har blitt spilt mye på en rekke radiostasjoner rundt om i verden. ReverbNation hadde singelen "Starstruck" på #19 i kategorien rock i starten av 2019, mens Euro Indie Music Chart (med over 1200 radiostasjoner) hadde "Candid Eyes" inne på sin Topp 10-liste i februar. Låten har forøvrig fått en god del spilletid på BBC1. Det er pinadø solid levert, og tyder på at Øksendal har et visst potensiale i Det Store Utland.
En av grunnene til at Øksendal blir lagt merke til er hjelpen han får av Stephen Wrench. Låtskriveren, musikeren, manageren og produsenten fra band som Lynyrd Skynyrd, Tom Petty, Ozzy Osbourne, ABBA, Bad Company, Grand Funk Railroad og en bråte andre, har forbarmet seg over Dagfinn og sørger for at radiostasjoner over hele verden får høre låtene hans. I utgangspunktet har han et firma som er med på å utvikle planer og støtte band og artister som er ferske, noe han har stor suksess med. Men, en nordmann uten store midler, som Øksendal, kan ikke uten videre kjøpe denne kostbare tjenesten, så da hjalp det at Wrench ble fanget av musikken.
Musikken Wrench ble fanget av er ene og alene komponert og skrevet av Dagfinn. Produksjonen har Kjetil Grande stått for, denne glitrende musikeren og gitaristen, som selv er Spellemannsvinner og har gitt ut tre fine skiver som Grande. Innspillingen gikk for seg i Krutt Studio på Odderøya, med Ronny Bøes hånd på knotter og spaker. Bøe har dessuten mikset skiva. Masteringen er gjort i Los Angeles, California av Brian Lucey i hans Magic Garden Mastering. Skulle du ønske albumet på vinyl så ligger det et innstikk i LP'en av hele maleriet som frontcoveret er hentet fra. Det er malt av Tony Higginson, engelskmannen som snart er å regne som sørlending, og minner oss om en tid da digitalisering bare var en fjern tanke og cover ofte ble malt på bestilling. Som debuten til Neil Young, et cover som er naturlig å tenke på når øynene hviler på Stay For Dinner.
Øksendal har fått et par rutinerte ringrever med seg i studio. Kjetil Grande (Thom Hell, Paperboys, Marthe Wullf) har bidratt med ymse instrumenter og kor. Trommeslager Arne Kjelsrud Mathisen, kjent fra bl.a. Heroes & Zeroes og I Was a King, tar seg av trommer og perk, mens en kollega av Dagfinn, Ragnar Lillemark spiller bass, og er klar for å bli oppdaget som en ypperlig slide-gitarist etter dagens slipp. En liten kuriositet angående Mathisen er at han har startet Norges eneste vinylpresse i Egersund. Det er tøft, det. Med seg i studio har de hatt en rekke duppedingser som gir fet lyd, bl.a. Dagfinns egne forsterkere, som The Øksendal Radiojammer og The Øksendal Deluxe. Sistnevnte er en Radionette Kurer med åtte tommer extension-kabinett. Det blir mye grom gitarlyd av sånn. Skiva blir gitt ut av Arcane Collective Recordings, plateselskapet til Grande og Mathiesen. Til slutt må jeg bare nevne at jeg fikk et strålende og noe uvanlig whiskey-tips sammen med skiva: Port Askaig Islay. 16-åringen vil jeg tro passer utmerket til Stay For Dinner.
"Starstruck", Øksendals første singel, er åpningssporet på Stay For Dinner, og er en låt som lett kan tolkes på flere vis. Forelskelse kan føre til denne tilstanden, men det vanligste er vel når man møter en helt, et ikon eller noen man beundrer veldig. Uansett, scena er satt fra første tone. Vi skal stilmessig tilbake til 70-tallet, gitardreven rock'n'roll, driv, lag på lag med gitarer, er stødig komp, og en gitarsolo som er helt sjukt stilig. Det kan slås fast med en gang at dette er et album for alle som elsker lyden av gitar. "The Sun" tar på mange måter over stafettpinnen, med et enkelt riff, stødig komp og Dagfinn som kommer med fraseringer i det noe uvanlige terrenget midt i mellom David Bowie og Neil Young. Sjelden har det vært lettere å høre hvem som har vært de største inspirasjonskildene til en artist, og det uten at det er noe som helst her som minner om plagiat eller skamløse tyverier. Øksendal lykkes med det fordi han lager gode låter, låter med særpreg som har blitt til over år. De ni låtene er utvilsomt hans hjertebarn.
Gitarer, ja. På "Like a Drum" får vi dosene i akustisk og elektrisk form, og det mates på i beste Jimmy Page-stil. Kule akkorder spilt på en kassegitar. Overdrive, delay, reverb, wahwah. You name it, alle lydene er her og blir på sett og vis presentert i tur og orden, som det naturligste i verden. Mer av det samme blir det i "Turning". Lillemark tryller fram en lekker slide-solo ved hjelp av seks strenger og en bottleneck, Grande bearbeider ymse bokser, og stemningen tar av. Drivet i låten er aldeles herlig, og ender du ikke opp i toppform av det du hører så er formen kjipere enn du trodde. "Be As You Are" runder av side A, et aldri så lite nikk i retning Led Zeppelin III. Et lekkert fingerspill, en klagende gitar lekkert dandert i bakgrunnen, dramatiske symbaler av sorten Bonham kunne ty til, og ikke minst Øksendal som har lagt stemmen så høyt han kommer. Vi kan trygt legge Led Zeppelin til i lista over favorittband.
Side B åpner med "The Ferry", og jeg skjønner at jeg er solgt. Solgt til gitarene, til låtene som oser av nostalgi, til Dagfinn Øksendals eklektiske tilnærming til musikken, til de følelsene Stay For Dinner vekker, til norsk rock. Lytt til gitarene, lytt til Dagfinn, Kjetil og Ragnar. Det er lett å skjønne at Wrench ønsker Øksendal velkommen ut i den store rock'n'roll-verden. Den mest rufsete låten på albumet, "You Found Me", har endt opp som det foreløpige favorittsporet mitt. På 90-tallet var jeg hekta på såkalt ørkenrock, med band som Rich Hopkins & Luminarios og Chris Cacavas & Junkyard Love, og tankene mine går i den retningen når Dagfinn & co drar på. Mulig er det orgelet som gjør susen, muligens er det bluesakkordene som gjør det, men dette er uansett så kult at alle med bare litt sans for såkalte Paisley Underground-band, ørkenrock og gitarøs fort kan ende opp i eufori og det som verre er.
Låten som virkelig vekket min nysgjerrighet var "Candid Eyes". Ikke spesielt merkelig, i og med at det høres ut som om Neil Young har fått med seg David Bowie i studio for å synge en av hans låter. Steintøft, og med en suggerende vakker gitarsolo i outroen. Jeg blir ikke overrasket om Øksendal blir å høre mye på norsk radio i tiden som kommer. Så rundes det hele av, med en nedpå og vakker liten sang. "Stay For Dinner" er så flott at du må være smått avsindig om du ikke blir værende etter å ha hørt låten. Som karen Øksendal synger om burde gjort.
People whisper, engines roar
Lights flashing, water flow
The boy is crying, he drops the blade
Had I only stayed for dinner
My deeds would be undone
Stay For Dinner har blitt en imponerende debutskive, og fortjener all verdens oppmerksomhet. Albumet føyer seg inn i rekken av fabelaktige, norsk skiver, spilt inn og produsert av folk som er i full jobb og med en rekke forpliktelser utover de som har med musikk å gjøre. Nå er dette grunn nok i seg selv til å la seg rive med, men Øksendal har så definitivt lagd ei skive som står bunnsolid på egne bein. Den tåler sammenligning med musikk lagd av heltidsmusikere med svære budsjetter i ryggen, og på et kunstnerisk nivå er dette suverent. Øksendal har bevist at tro på egen musikk, samarbeid med de rette folkene og tålmodighet er en av nøklene til et glimrende album. Den andre er kunsten å skrive gode låter.