Et Deilig Kaos

Erling Ramskjell – Kaospraksis (Clearpass)

En diskografi og detaljert oppramsing av alt Ramskjell har gitt ut vil være for omfattende, men albumet han slipper i dag er sånn cirka hans trettiende, og i tillegg til det har han bistått, produsert, hjulpet og spilt på en rekke skiver. I tur og orden har han gitt ut skiver i band som Ada Vada, Dubbel Darr, Basaflak, Schtimm, Erling & The Armageddonettes, Æ & Der Dunkelheiters, Æ & Dem, Likholmen og altså som Æ. At jeg har det aller meste han har gitt ut i fysiske formater som vinyl, cd og minnepenn er jeg alvorlig fornøyd med, og forhåpentligvis kommer Kaosprakis i fysisk format om ikke altfor lenge. Det er det bare å glede seg til, for Ramskjells låter gjør seg veldig når de kjøres gjennom en forsterker og ut gjennom noen anstendige høyttalere.

Erling er født og oppvokst i Saltdal, men er nå bosatt i Hamarøy. I og med at vi begge befinner oss i grisgrendte strøk, hvor de kulturelle og sosiale tilbudene ikke akkurat står i kø, har vi rett som det er benyttet edb-maskinene våre, tilkoblet www, for skriftlig kommunikasjon. Meldingene hans er alltid ettertenksomme, interessante, morsomme eller informative, og jeg skjønte fort at han er en ordsmed av rang, langt over gjennomsnittlig opptatt av språket vårt. Dette gjennomsyrer hans lyrikk, og har plassert ham langt opp på lista over mine favoritter blant singer/songwritere. Musikere som finner opp nye ord, vrenger dem så de får absurde betydninger, og setter dem sammen så de låter som en melodi på siden av melodien finner man ikke under hver stein, men er sjeldne fugler. I den divisjonen er Ramskjell.

De aller fleste som driver med musikk er avhengig av gode medhjelpere, og de har Erling mange av. Mange som har fulgt ham i tykt og tynt siden den spede begynnelse for snart tretti år siden. Hans bror Kåre er med igjen, denne glimrende tangentmaestroen som skaper disse helt særegne stemningene, og hans faste våpendrager og nære venn Hallstein Sandvin er igjen stødig til stede med sine fire strenger. I tillegg har han med seg talentfulle og superdyktige Ingeborg Oktober med sin vakre stemme, samt kordamene Sunniva Lotte Wormsen og søster Bjørg. Men, den som virkelig gjør vei i vellinga denne gang er trommeslager Frode Isaksen. Hans inntreden har virkelig skapt et nytt sonisk univers som er spennende, nyskapende og deilig. Ja, og ikke så rent lite barskt. Låtene er spilt inn og mikset i Store Studio i Bodø og i Strand Studio, Beiarn. Erling står selv for produksjonen, sammen med Hallstein. Masteringen er gjort av Martin Bowitz, mens Kjell Jakobsen står for coverkunsten.

1 + 1 = 1 og 1 + 1 = 1000000000000
Åndsfresk visdom har en sinnsyk pris
Galskap e gratis

Med “Drømmen Om å Ha En Drøm” får vi kaos i praksis fra første tone. Matematikken er ellevill, galskapen gratis, og tomme tanker tenkes. Ja, så drømmes det om å ha en drøm, ei sammensetting av ord som skaper bilder av babushka-dukker i det uendelige. Typisk Ramskjell, men med Isaksens inntreden låter det så veldig annerledes. Erling har selv uttalt, eller mer korrekt skrevet til meg, at han tenker på denne skiva som albumet uten kassegitar men med metall-trommis, og det synes jeg er en strålende beskrivelse. Isaksen spiller hardt og raskt, har ikke ridesymbaler i settet sitt, men briljerer såpass med hi-hats at han alene kan lokke noen og enhver ut på dansegulvet. Stilfulle riff, et komp tettere enn krattene på yttersia Senja, og deilig koring av Bjørg og Sunniva gjør åpningen til en fest, en fest som fortsetter med “Overstått”. Taktmester er igjen Isaksen, og det slo meg umiddelbart at pop-elementene er mange, ikke minst gitartrakteringen til Ramskjell, som kan minne om de elegante og sparsommelige anslagene Jerry Harrison drev med i sin tid i Talking Heads. Lyrikken prøver å rydde opp i kaoset et liv ofte ender opp som, med ei heftig forenkling av vår tilværelse. Vi blir født, vokser opp, noen småting skjer, og så er det ikke mer. Enklere blir det ikke.

Kaospraksis innebærer at det ligger en viss frykt i bunn for at det meste er feil, inkludert hvem man er og hva man tror på. I “Sannhet” kommer Ramskjells frykt fram, frykten for at han selv kan være en posør, en åtseleter, en Judas, en “kappevender”, en “trangsynser” eller i verste fall en autopilot, en som uten følelser barer turer i vei og lar livet passere uten å nyte, bry seg eller leve. Med hiphop-tromming, fuzzgitar og en Yamaha PSR-240 hamres melodien ut, stakkato og samtidig melodiøst. At Erling har sansen for Klish, og de har påvirket hverandre, blir med ett klart som dagen. 

så får man prøv å gjør loopen levelig
så man får prøv å gjør opp
så får man prøv å se andre veia
så man får prøv å se opp

“Livsloop” er et herlig ordspill av en låt. Et åpenbart ordspill som forteller oss at livet ikke bare er et løp, men ofte går i loop. Hvem står ikke opp, spiser frokost, går på jobb, kommer hjem, lager middag, tar ettermiddagskaffen, stirrer på en skjerm, og går til sengs? Ispedd en helgeaktivitet eller to. Nok en gang er det en funky rytme som maner vei, med åpen hi-hat og stram skarp, og igjen er det lagt på to gitarer, en med riffansvar og en koblet til wahwah-boksen som følger melodien. Bonusen kommer i form av en Stooges-traktering av tangentene, du vet, denne maniske trykkingen på en tone, repeterende og altoppslukende, som på bl.a. “I Wanna Be Your Dog”. Som en tone du aldri unnslipper. Akkurat som loopen mange befinner seg i.

Singelen “…Vi Får Vel Se På Det” ble sluppet for kort tid siden, duetten mellom Ramskjell og Ingeborg Oktober som er albumets nydeligste øyeblikk, til tross for at den bringer tvil inn i ligningen. Tvil er en viktig ingrediens i kaos, så det var ventet, men presentasjonen av denne ofte kjipe følelsen er oppsiktsvekkende herlig. Eller, hva annet var å vente når disse to stemmene forenes? Melodien er småjazza, småhip, og storfin, Erling har maks klang i gitaren sin, orgelet jamrer i bakgrunnen, og det konkluderes med at ingenting varer evig. Men, vi får vel se på det. Og det som om ikke alt for lenge blir kjent som sistelåten på side A er over. B-siden åpnes med “Vær Me Nær”, og det som umiddelbart høres ut som en The Doors-melodi i 90-tallsdrakt kommer sigende sakte men sikkert. Med fet gitarlyd, ei seig takt og lekker koring males det ut et bilde av det komplette kaos. I søken etter nærhet risikerer man å treffe på ymse hinder, som sprit, piller, Jesus, porno og død. For eksempel, får jeg vel legge til.

Så speedes tempo opp et par knepp i møtet med “Karaljeva”, og karene høres ut som et The Prodigy som har paret seg med noen post-punkere type Wire eller Gang of Four. En sprelsk sak med ska-elementer og kaotiske tilstander. Nå roes det umiddelbart ned med “Slangeolje”, og selvsagt må inn-begrepet på juks og fanteri være med i ligningen. Universalmidler som styrker tro, håp og kjærlighet, og fikser alt fra livsgnist til visdom, for her skal vi helbredes. Ikke ulikt mange av disse superproduktene vi torpederes av på sosiale medier og hver gang vi kobler oss på Internettet. Melodien er en liten perle som burde ha alle muligheter til å få spilletid på ymse radiokanaler, og som får meg til å nikke taktfast og kokfornøyd. Utsøkt koring, og to fete gitarer som okkuperer hver sin kanal, samt jazza trommerier er alltid behagelig. Slangeolje eller ei. The Prodigy-tendensene er tilbake med “Gammelt Kaos”, og igjen i deilig samrøre med det som lett kan beskrives som den post-punken vi fikk fra UK for 37-38 år siden. Kult, heftig og musikk som får meg sugen på en tur på byen, for om ikke annet se andre svinge seg rundt på dansegulvet. Erling Ramskjell har sjelden vært mer energisk enn dette.

Litt førr mange ville veia
Litt førr lite tid
Fingra klora blanke vegga
Alt skal settes fri
Kaospraksis
Livsløgnteori

Så skal det settes ord på den røde tråden, og kaoset oppsummeres med tittelsporet “Kaospraksis”, som naturligvis er siste låt på det som definitivt kommer til å stå som et av de mest minneverdige albumene når 2019 skal oppsummeres. Når man sliter med å orientere seg om retning, uansett aspekt i livet, tiden kommer i klem, og panikken nærmer seg, så er det ikke enkelt å være menneske. Det har Erling Ramskjell satt ord på, saftige ord som er tonesatt på et annerledes vis enn det vi har blitt vant til fra den kanten. Ikke bare er drakten ny. Melodiene låter kvassere, hissigere og mer energiske, kassegitarene er midlertidig satt i karantene, og el-gitarene florerer. Isaksens harde, funky og taktfulle tromming har definitivt lagt en alen eller tre til lydbildet. Koringen er engleaktig som aldri før. Synthene er mange og varierte. Produksjonen er som vanlig strøken. Hva mer er det å si? Jo, nå er det på høy tid at du sjekker ut musikken til saltdølen. Det har både du og han fortjent.