Bilde
To Små Bulgarere - Det Sorte Hav (Crispin Glover Records)

Alvorlig tullball med melankolske, makabre og lattervekkende kvaliteter

Jeg måtte sperre opp øynene da jeg fikk nyss om at Øystein Dolmen og Jovan Pavlovic hadde funnet sammen i et prosjekt de kaller To Små Bulgarere. Som blodfan av både Knutsen & Ludvigsen óg Jovan Pavlovic måtte jeg selvsagt klype meg i armen, men det gjorde forferdelig vondt, så jeg slapp taket og satte meg ned og gapskrattet istedenfor.

Vi som så dagens lys på 60-tallet vokste opp med Knutsen & Ludvigsen gjennom 70 og 80-tallet. Slutten av førstnevnte og begynnelsen av sistnevnte (for det meste). Grevlinger i taket og store dyr med 100 hoder, tunneler og andre nødvendigheter var ingredienser vi måtte forholde oss til, ingredienser som gjorde at vi endte opp med topptrente lattermuskler og ikke minst musikalsk sans. En kjærlighet til f.eks elendige fiskehandlere og noen ganger saktmodige melodier vokste seg sterk, og hverdagen ble krydret med greier som gjorde de fleste av oss til flotte folk som lærte seg trikset og ikke ta seg selv - eller andre for den saks skyld, så alt for høytidelig. Jeg tør nesten ikke tenke på hvem jeg hadde endt opp som om det ikke var for denne eminente duen fra Trondheim.

Når det kommer til trekkspill-virtuosen og musikanten Jovan Pavlovic er min historie vesentlig kortere, men ikke desto mindre verdifull. Jeg har kjent til hans musikk i 3-4 år der han har beveget seg i forskjellige sjangre mellom jazz og folkemusikk og alt i mellom. Hans toner treffer meg dypt i hjertet, og sørger for at jeg aldri mer kan påberope meg å hate trekkspillmusikk. Så når disse to tusenkunstnerne sette hodene sammen og gir ut plate, kan jeg ikke annet enn å kjenne på høye forventninger.

For at ingen skal vite at det er disse to som har kakket seg på lag har de kommet på genistreken det er å kalle seg noe helt annet. Øystein er Hristo Titovic og Jovan er Knut Hanfen. Sistnevnte het egentlig Hansen som er typisk i Bulgaria, men siden hans far mistet mistet begge fortenner da det Bulgarske Hemmelige Politi (BHP) sprang etter han og han falt i en trapp, ble det fort Hanfen. Uansett snedig med alter ego.
Med seg som backingband har de Alexander Pettersen på gitar, Stian Lundberg på trommer og Pål Brekkås på bass.

Bilde
Knut Hanfen og Hristo Titovic

Da undertegnede skjønte at det var på sin plass med en plateanmeldelse tenkte jeg at det kunne vært lurt å ta turen til Bulgaria slik at jeg bedre kunne leve meg inn i stemninger, og dermed gjøre en mye bedre jobb. Så, jeg fant fram min gamle enhjulsykkel som jeg fikk til jul i 1969. Jeg koblet den på kombicampen pakket litt niste og bega meg i vei. Men dessverre punkterte jeg på samtlige hjul da jeg kom til Spikervika en halvtime øst for det obskure tettstedet Bambusmoen, så jeg måtte bære alt på ryggen den lange veien hjem igjen. Et slit uten like. Så da måtte jeg bare gjøre jobben fra hjemmekontoret. Beklager dette.

Rent musikalsk er denne plata en drøm. Nydelige melodier, flotte stemninger, og utmerket instrumentering. Produksjonen som gutta sjøl har stått for er perfekt. Når det kommer til tekstene er det ikke annet å si enn at de treffer meg midt i både hjerte og ansikt. Alle historiene har en troverdig nerve som bare tar tak i meg og gjør meg til et bedre menneske. Javisst er det tull og fjas, men samtidig ligger det et lag der som gjør alt levende og øyeblikkelig. Det er som en film du aldri vil skal ta slutt. Alle bakgrunnslydene går Pink Floyd en høy gang, selv om det plutselig kan komme en hest forbi når en minst venter det. For meg er dette tekstlandskapet ren poesi - akkurat som Knutsen & Ludvigsen var det i sin tid - og fortsatt er det, for min del i alle fall. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde alle kassettene fra hine hårde dager, men har kun en dobbel samle-CD igjen.

Det Jovan gjør på sitt trekkspill gjennom dette albumet er intet mindre enn fantastisk. Hans følelse og melodisans er bare helt fabelaktig, noe som også må sies om rytmikken han bobler over av. Ren nytelse hele veien hjem - og stemningene han lokker fram mens Dolmen gjør det han kan best, er intet mindre enn nydelige. Jeg havner i en slags eufori samtidig som jeg kan kjenne på et vemod jeg ikke ville vært foruten - og alt dette i en strøm av hysterisk humor som alltid har vært min. Fantasi og hverdagsøyeblikk satt sammen til en strøm av godfølelse, selv om folk blir drept og ting kan gå rett vest dit høna sparker. Og apropos høne... Hvis noen forteller deg om en dame som har to høner, ikke tro på det. Alle burde vite at det er bløff.

LØP OG KJØP!!

Terningkast
Terningkast 5