fxcd-428

Komponist, pianist, og sanger Solfrid Molland, er ute med sitt nye album, Forvandling. Det vil si det skjedde allerede 30. september. Men nå har også vi i The Wilhelmsens fått lyttet til det, og det kan ikke gå helt upåaktet hen.

Det kan muligens være på sin plass å si at det er heller sjelden undertegnede lytter til musikk i dette musikalske landskapet som ligger der å svever et sted mellom atmosfærisk jazz i små hentydninger mot klassisk, som har sine grunntoner i den øst-europeiske folkemusikken, og en slags visekultur helt uten grenser… Og det er synd, for jeg kan like å synke inn i musikk som har den kvaliteten som kan minne om en reise der store langsomme vingeslag fører deg gjennom livet i en rolig drøm. Enten ditt eget liv, eller de liv som berøres i lyrikken. Enten din egen drøm, eller den som formidles av artisten.

Men nå i de siste dagene har jeg lyttet mye til musikkformen jeg nettopp prøvde å beskrive. Nede her på musikkrommet, og i bilen langs ensomme skogsveier der en lett tåke har satt sitt preg på omgivelsene. Der den noe uklare dagen har fremstått som mystisk og fremmed, og der Solfrid Mollands Forvandling absolutt har vært med på å nettopp «forvandle» inntrykkene, både utenfor bilruta, og innerst inne i brystet et sted i nærheten av mitt eget hjerte.
Musikken har også gjort noe med min kjæreste kvinne. For enten hun vet det eller ei, så oppdaget jeg en tåre på hennes kinn da jeg et øyeblikk la mitt blikk på hennes vakre fjes mens vi seilte gjennem endeløse rekker av trær, elver og små lysninger langs vår vei. Hun utbrøt dessuten etter noen mil, fra passasjersetet der hun satt, at «jeg elsker musikk som dette», og «denne sangen er som skapt for disse omgivelsene». 

Men man trenger ikke å suse gjennom naturen for å få de gode opplevelsene. Her på musikkrommet vårt dukker det også opp svære bilder når Molland med band formidler sin kunst. Bilder der nesten helt fysiske «naturopplevelser» kan kjennes på kroppen gjennom poesi og komposisjon, stemmebruk og instrumentelle uttrykk.

Solfrid Molland, 17. juli 2016.

Dette albumet består av ni sanger og tre instrumentale låter som er bygget rundt hennes vakre stemme og nydelige pianospill. Sangtekstene er skrevet av folk som Ingvar Hovland, Inger Hagerup og Beate Myrvold. I tillegg har hun også hentet gjendiktninger av tekster fra tre øst-europeiske lyrikere som levde en gang tidlig på 1900-tallet. «Forvandling» er altså temaet både musikalsk og tekstlig her, og jeg finner dette rørende og fint. Gjennomgående for albumet er et holistisk verdenssyn (helheten er mer enn summen av dens deler) hvor mennesker, dyr og natur er gjensidig avhengig av hverandre. I så måte så oser det av kjærlighet til vår moder jord og alt det som innebefattes i begrepet.

Solfrid har et intenst nærvær, og hun formidler en helt egen poetisk nerve, både med sin stemme og gjennom sitt meget delikate uttrykk ved pianoet. Med en jævla rørende og sterk Paal Flaata fra Midnight Choir som gjestevokalist, en Mats Eilertsen på kontrabass, en Hayden Powell på trompet, en Torbjørn Økland på gitar og en Nils Økland på fele, har denne helt strålende komponisten av en kvinne skapt et album som gjør meg til en bitteliten brikke med enorme antenner og en uendelig dyp sjel. Det vil si, når jeg fordyper meg i musikken, og det gjør jeg. Det er nesten bortkasta å tilnærme seg Forvandling med omså bare en liten distanse. Her blir du dratt med inn i en helt egen atmosfære om du slipper taket i den umiddelbare virkeligheta og lar deg forføre for en stakket stund.

Når det kommer til utgivelser som dette, der det ligger en tematikk mellom og i tonene, og der konseptet aldri fravikes, finner jeg det unødvendig å trekke frem enkeltlåter. For det føles virkelig som om alt henger sammen her. Den ene komposisjonen tilhører den neste, og den forrige kjennes hele veien videre. Likevel må jeg bare si at «Ørnen» med sin flukt gjennom skygge, lys og drøm, er fantastisk på alle måter, og at tittelsporet der Paal Flaata låner vår kvinne sin avsindig sterke og enestående stemme, kan dirigere selv den hardeste av oss ut i en flom av tårer. Jeg snakker selvsagt av erfaring. Men, som sagt… Alle komposisjonene er sterke.

I tillegg MÅ jeg bare utdype at musikantene her er helt fantastiske i hver eneste takt og i hver minste lille tone. Bilder og følelser som jeg trodde bare Terje Rypdal og hans alltid fantastiske og varierte crew var i stand til å produsere, dukker hele tiden opp her i kjemien disse musikantene genererer mellom hverandre. Det er virkelig helt jævla nydelig, og det er svært. Svært, lite (nesten usynlig), voldsomt og stille.

 

Vurdering: Mesterlig, følsomt, vidunderlig og jævla inspirerende. Så vakkert at det gjør vondt på en god måte.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert