Sju kjappe: Christian Sandaker

Undertegnede og Frode Eilertsen, som driver Rounder Films her i Gryllefjord, satt her om dagen og så på opptakene fra Senjafestivalen 2014, og da Gringo Bandido dukket opp slo det oss at dette var dynamitt. Rounder Films stilte med ikke mindre enn tre kameraer til festivalen, og hentet lyden rett fra mixebordet. Frode sitter dermed med de lekreste liveopptak som er gjort på Senja noensinne. Fanden så tøffe saker, og selv om bandet hadde smakt på et par pils (eller, kanskje nettopp derfor) og var siste band på scena lørdagskvelden, så leverte de rock'n'roll av ypperste merke. 

Jeg og brodern tenker at det er en kjempeidè å spre så mye som mulig av det gullet de få frammøtte under Senjafestivalen 2014 fikk servert, i forbindelse med plateslipp og intervjuer. Frode sitter som sagt på mye film, og han er en hel peis på redigering og klipping, så de endelige resultatene kommer til å bli så lekre at det er til å få fnatt av. Som første band ut er undertegnedes favorittband i sjangeren grisetøffe garasjerockband her til lands, og låten "True Romance" er så brutal, rølpete og deilig at jeg kun kan tilføye et "velbekomme". 

Folkens, her er Gringo Bandido og åpningssporet "True Romance" fra 2013-utgivelsen The King and I. 

https://www.youtube.com/watch?v=KdM5IDuPO4w

En kjapp henvendelse til Christian Sandaker, vokalist, gitarist og låtskriver i Haldens stolthet, og ukas "Sju kjappe" var i boks. Ikke nok med at han serverer de fineste svar, han kunne dessuten fortelle at det er nummeret før de går i studio, og at de sannsynligvis har et album ute i god tid før fellesferien. Finere nyheter kunne jeg ikke ha fantasert ut, for her snakker vi om landets klokkeklart tøffeste garasjerockere, bandet som elsker fuzzpedaler mer enn noen, og som har den kuleste vokalisten Norge har å by på. Det er bare å begynne å glede seg.

Da dette absurd kule bandet gjestet Senja, rakk jeg en liten musikkprat med flere i bandet, og jeg skjønte fort at dette er østfoldinger som virkelig har kontroll på rock'n'roll-historia, og som definitivt er bevandret i den skitneste og hardeste delen av rocken. Det skjønner du òg snart..

Hva er ifølge Christian Sandaker tidenes fem beste album?

Oblivians - Popular Favorites
Hjelpes meg! Denne skiva ødela livet mitt. Åpningssporet "Christina" hørte jeg hos en kompis engang på nittitallet, og jeg var solgt fra første sekund. Fra denne dagen og til dags dato har jeg druknet mine sorger i synd og skam. Popular Favorites er ene og alene skyld i at jeg ikke fikk med meg noe annet som skjedde på slutten av 90-tallet. Jon Spencer Blues Explosion f.eks. gikk rett i glemmeboka. I hvertfall for en stund. Makan til leven på en 12- tommer skal du lete lenge etter.. eller det finnes ikke. Greg Cartwright, Jack Yarber og Eric Friedl. Den perfekte trio som utfører sitt håndverk med presisjon som en full steinhogger i ett konditori. Fantastisk!!

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=230aC5xMeVU[/embed]

Chrome Cranks - Dead cool
Ah! De desperate primalskrikene til Peter Aaron tenderer til ren galskap. Harvende gitarriff fra William Gilmore og Jerry Teel's iskalde bassgang som ruller i det uendelige. Hver gang jeg hører denne skiva ser jeg dem for meg, i en mørk og våt crypt, snerrende, siklende i Chelsea-boots og solbriller. Dead Cool er stemningsfull og skremmende. Chrome Cranks bare står i det.. hele veien fra a til b. Dette er blues, og det er såvisst rock. Det skjer ikke veldig mye i låtene deres, men som sagt, det er stemningen,desperasjonen, attityden og det at de bare står i det. Et mesterverk.
 
The Jesus Lizard - Down
Ett ord - David Yow. Mannen! For en entertainer, for en vokalist og for et medmenneske! Det er folk som han som fortsatt gir meg tro på menneskeheten. 100%galskap, svette, blod og cowboyboots (med buksene nedi). Og jesuz lizard da, verdens tighteste band, sitter som et rifleskudd hver gang. Alle skivene er bunnsolide, men Down var den første skiva jeg kjøpte, og jeg blir aldri lei av den. Kjemien dette bandet har er det bare å bøye seg i grusen for. Duane Dennison, David Sims og Jim Kimball er de råeste piggtrådkirurger hele bunten.

R.L. Burnside - A Ass Pocket of Whiskey
Med selveste Jon Spencer! Det er sånn her blues skal låte. Fandenivolsk og  fra bunnen av rennesteinet. Denne mannen har liv på samvittigheten. RL har levd hardt,og det synes og det høres. Gubben er steinhard og har et farlig glimt i øyet. Skiva svinger det noe så sjukt av, og det blir ikke noe dårligere av at han har Jon Spencer med på laget. Dette er så autentisk at jeg er rett og slett tviler på om vinylen er det riktige formatet! 78 steinkake hadde vært rettferdig for dette utsøkte lydbildet til RL Burnside og hans brokete kompanjonger. Blues à la carte..
 
Cro-Mags - The Age of Quarrel
Coveret. Total destruction! En atombombe med blodrød bakgrunn. Her snakker vi om New York-hardcore på sitt mest eksotiske, og et crossoverband med punk og metal i hjertet.. Høres ikke det særlig fett ut? Det er eksepsjonelt bra! Hele bandet kan ved første øyekast skremme Fanden på flatmark, og det er før nåla treffer det første sporet.. Åpningslåta "We Gotta Know" har tidenes intro, og dette er så hardt og slemt som musikk kan bli. Og så snakker vi om trommer. Masse trommer...tam-tam-tamtamtam-tam-tam.. Og så snakker vi om gitarer og bass avløst av en tynn, litt spinkel og småpsyk vokal. Dette er så jævlig tøft! Det ypperste av hva hardcore har å by på. Det er "Street Justice", "Hard Times", "Survival of the Streets" og "Signs of the Times". Herregud, så tøft! Jeg må sporenstreks gå til hylla og finne frem The Age of Quarrel. Cro-mags i det aller høyeste.

Dæven døtte! Snakk om fin bunke med energisk og beintøff rock'n'roll. Selv elsker jeg jo Oblivians, og skrev vel i forrige uke at nettopp Popular Favorites er blant 90-tallets beste skiver. Når det gjelder Chrome Cranks så plaget jeg vettet av alle som var innom hybelen min på fest i studietiden, og da spesielt med åpningssporet på debuten, "Dark Room". R.L. Burnside-skiva ble en hit i Tromsø, og er sånn cirka ihjelspilt, selv om jeg aldri kan bli lei av den. Herlighet for et album. Ok, man kan bli euforisk av sånne svar! Så, kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Vokalist: Roy Orbison. Guds sønn.. Denne engelen av en mann, som ikke lenger er blant oss, benådet med en stemme som fikk selveste Elvis til å felle en tåre. Mannen med fløyelsrøsten. Og han bar, i likhet med Lemmy, Jernkorset.Det er tøfft det.
 
Bass: Donald "Duck" Dunn. Mannen med pipa, mannen med bassgangene, selveste bærebjelken i Booker T. and & M.G.s. Gubben er jo alene en hel rytmeseksjon. Snakk om kreativitet mellom 4 strenger.. Latterlig god.
 
Gitar: Link Wray. Her blir ord fattige. "Switch Blade" og "Rumble". Nå prekær vi piggtrådgitar, sløy, cool og så gi-faen-i-fandenivoldsk-tøff. Alt skrudd på 11, nærmere 12. Link Wray var den farligste gutten i gata.
 
Orgel: Jeff Conolly. Lyres! Hærregud for en fest! Hammond, farfisa, Wurlitzer eller hva pokker han speller på.. Gi mannen tangenter, og det blir fest. Garantert!
 
Trommer: Michael Clarke. The Flying Burrito Brothers. Han spilte tøffe trommer, han. Ikke det at jeg sitter på hele katalogen til Clarke, men jeg har live skiva til Gram Parsons and the Flying Burrito Brothers, Avalon fra 1969. Og dæven det svinger. Hærregud, som det svinger.

Oioioi! Gud kompet av Donald og Michael Clark. Det høres sånn bortimot så perfekt ut som det kan få blitt. At det er Selveste Link Way som skal stå for gitarlydene, og skammelig undervurderte Lyres sin keyboardist som skal by på de herligste orgellyder, kan ikke bli annet enn en fest, en fest jeg hadde klikka av. "Help You Ann" (Lyres) gikk på repeat her på Senja på slutten av 90-tallet.
OK. Fra et drømmeband til et mer trivielt spørsmål. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Første skiva jeg kjøpte var selvfølgelig Kiss. Dynasty i Gubbe's Musikk i Halden.. Klokka var ca 13.55, og det var en tirsdag. 23.mai, 1979. Og, dette er helt sant. Jeg måtte slave for far min i dagesvis, med bilvask og gressklipping. Heldigvis så har jeg ikke den skiva lenger, for dette er ei dårlig skive. Jeg husker jeg gråt da den var mi.

Haha! Det er ufattelig mange i vår generasjon som debuterte som platekjøpere med KISS, men det er ikke mange som fortsatter spiller skivene. Uansett så liker jeg tanken på at du måtte gråte en skvett da investeringen var i boks. Da snakker vi om dedikert fan og musikkelsker..
Hvis du skal plukke en låt som gjør deg ubegripelig fornøyd og gir deg troen på menneskeheten, og en låt som får fram en trang i deg til å oppsøke artisten og sløye ham/henne, hva står du igjen med da?
 
"Stallion" av Kris Kristofferson. Det er så vakkert og så rent. Setter alltid på den låta når jeg er full og sentimental, og så gråter jeg en skvett. Jeg elsker Kris Krisstofferson .. Herregud, nå begynner jeg å grine igjen.
Den kjipe låten er lett! "I Was Made For Lovin' You". Jeg var helt sikker på at det var Simmons som sto bak dette makkverket! Men, det viser seg å være Stanley, den byttingen.
 

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=yeA0vIcwjaI[/embed]

Deilige, deilige "Stallion" fra Who's To Bless And Who's To Blame. Snakk om snadderlåt! Den KISS-sviska vil jeg ikke tenke på, for det å ha den i skallen vil jeg ikke oppleve flere ganger.
Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Tja, si det. Det nye albumet til Jack Oblivian & the Sheiks gleder jeg meg til å få fatt i. Mulig det kom i fjor..

Strøkent valg, og skiva kom ut i midten av januar, så vi snakker definitivt om en 2016-utgivelse. Skiva ble omtalt her på The Wilhelmsens forrige lørdag. Jeg kan bekrefte at forventningene dine er på sin plass, og at du neppe blir skuffet.
Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Vel, jeg følger ikke så godt med på hva som skjer i norsk musikk om dagen. Jeg sitter fast i det gamle. Men, jeg har blitt veldig glad i black metal på mine gamle dager, så jeg har jo en god del å ta igjen her. Når vi først er inne på norsk rock så synes jeg det er på sin plass å få Kalle Storm Andersen og bandet hans, The Last Detail, frem i lyset en gang for alle. Albumet "Passing Windows" er enormt. Dette er bunnsolid rock'n'roll av klasse, latterlig forbigått og undervurdert. Skiva til Kalle begynner å få noen år på nakken, men, det er aldri for sent for frelse. Men, for all del, vi har noen friske karer i Halden som vi må sette vår lit til, nemlig Warp Riders, samt den fantastiske powerpop-trioen The Monotrons. Sjekk ut!

The Last Details ble jeg oppmerksom på gjennom den andre bloggen jeg skriver for. Jeg tror det var Rune Letrud som kom med tipset. Snakk om beintøft band. Warp Riders er jo tøffe karer, men The Monotrons må jeg innrømme er et band som har gått meg hus forbi. De skal helt klart sjekkes ut.
Så til det store spørsmålet. I alle fall for oss her i TW. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

"In the neighborhood".. Jeg elsker det frelsesarmèorkesteret i den låta der.. Herlig.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=HLDA3GQpYJ4[/embed]

Tøft! Swordfishtrombones, den fantastiske skiva. Låten din er ikke langt unna å være en hit, og var vel den første låten jeg og brodern fikk med oss av Far. Neworleansk begravelsesfølge møter frelsesarmèen. Steike tøffe saker.

Tusen hjertelig takk for svar, mister, og lykke til med innspillingene!