The Yawpers er det fineste som har kommet fra Denver, Colorado siden familien Carrington, og er rett og slett et av mine favorittband på denne planeten. De tar det fineste fra punk, country, blues og rock'n'roll og mixer det i sin helt spesielle blender, med det fineste og skitneste resultat du kan tenke deg. Rock'n'roll er død? Hah!
Fete konserter, nydelig sjømat, verdens beste feelgood-stemning, en location andre festivaler bare kan drømme om. Kort sagt - Buktafestivalen. For sekstende gang inviteres det til rock'n'roll-fest i Tromsøs fineste omgivelser, Telegrafbukta.
"Acoustic" smyger seg inn i sjelen som en forsiktig vårbris, eller som lyden av løvet som faller en sakte søndag i oktober. Den nakne og intense stemningen i melodiene som legger seg på hjertet og kjærtegner det, er som minner du umulig kan glemme, og aldri vil glemme. De fester seg, og de blir der. Akkurat som øyeblikkene i livet. De du holder tett inntil deg og aldri slipper.
Den trønderske supergruppa Sugarfoot klasker til med nok et suverent, behagelig, barskt og nydelig album. Med "In the Clearing" har de sluppet sin femte skive, og utrolig nok er de fortsatt på en stigende bølge. Ni lekre originale låter, samt to strøkne ekstraspor som følger med de 500 første vinylene, er det de har å by på.
Det er lenge mellom hver gang jeg hører en stemme som rører meg så fullstendig hinsides det hinsidige. Jeg husker nok ikke sist, og selv om jeg har en skive med Doug fra 2016, og har hørt den noen ganger, er Mr. Seegers anno 2019 med et musikalsk geni som Joe Henry ved spakene, noe som rett og slett tar pusten fra meg. Joe visste hva som skulle til for at Dougs stemme skulle få skinne slik den er ment å skinne.
Leirvaag Musikkfest arrangeres for fjerde gang denne sommeren, i de fineste omgivelser i Gryllefjord på Senja. Lars Torbjørn Stenholdt har lokalene, The Wilhelmsens sørger for bandene, og da blir det som vanlig en heidundrende rock'n'roll-fest. Dette er for mange sommerens store musikalske høydepunkt, og om du vil finne ut hva greia er så er det bare å komme utover 26.-27.juli.
Bohannons har i løpet av de siste fem-seks årene utviklet seg til å bli et aldri så lite favorittband for undertegnede. Tennessee-kvartetten spiller ujålete, intens og herlig rock'n'roll, og bør være pensum for alle som liker band som Drive-By Truckers, Lee Bains III & the Glory Fires, Dexateens og The Sheepdogs.
Hvordan var det egentlig det begynte? Er det mulig for et individ å huske noe sånt? Hva var det som gjorde at interessen våknet så tidlig? Rundt og midt i all denne fantastiske musikken, mener jeg.
Arnemoen 2019 er beviset på at det er mulig å skape en smal og beintøff festival i Bygde-Norge, og sørge for at folk i Gudbrandsdalen kan nyte noen av de beste bandene og artistene landet vårt har å by på. Den første festivalen var tidlig på sommeren i fjor, og var en heidundrende suksess musikalsk og kulturelt. Per Ove Hagestuen prøver igjen i år, og håper at flere folk finner veien til den herlige gården på Kjønås.
Trio fra blues-land som klasker til med kruttsterk prog solid plantet i 70-tallet. "Future In Retrospect" er rett og slett et album alle som liker progrock vil finne mye snop på. Plastic Sun, altså.
Jørgen Frydstad fra The Modern Times går solo, og det gjør han faensteike med bravur. Lett og ledig pop, og en melodi som klistrer seg fast i skallen. Her snakker vi om en kar som vil treffe de av dere som liker Mac Demarco, Unknown Mortal Orchestra, Parquet Courts og selvsagt The Modern Times. For eksempel.
Med hysterisk festlige, banale, pubertale og cocky låter knaller Frans Krans til så selv mor vil lette på et øyelokk. Dette er cock-rock, punk og metall i ei salig blanding, spilt av tre rutinerte herremenn med sans for kroppsvæsker og lekre melodilinjer.