Ketil Hansen & The Tendertones debuterer med et elegant og nydelig album, "Home Free". Musikk som passer The Wilhelmsens som hånd i hanske, og vel så det.
Med fantastiske harmonier, hooks og melodiføringer skaper den gamle Dipsomaniacs-sjefen popmusikk med elementer av mange sjangere, og vi som lyttere bare flyter av sted på popens vinger gjennom et album som er intet mindre enn genialt. Og personlig. Det låter veldig personlig.
Darling West beveger seg hele tiden både fysisk og musikalsk. Mellom Amerika og gode gamle furet værbitt, óg mellom pop og folk. Deres låter holder alltid høyt nivå og de er stadig i en prosess som nærmer seg perfeksjon, perfeksjon av det fine slaget, den som skapes fra kjøtt og blod, ånd og tilstedeværelse.
Vi ble vel alle en smule forfjamset da nyheten om at Ole Paus og Motorpsycho var i gang med å lage et album sammen. Selv tenkte jeg at det hørtes litt usannsynlig ut, men etter å ha tenkt meg litt om følte jeg at det virkelig kunne komme noe interessant ut av noe sånt. Det er derfor en stor glede å kunne konstatere at det gjorde akkurat det.
Vi som skriver frivillig, gjøre det fordi vi liker å skrive. Se hva vi kan få til når ordene er satt sammen i setninger og lange avsnitt. Og vi som skriver gjør det helst om ting som interesserer oss. Det er vel naturlig nok. Men det er likevel ikke alt det er like naturlig å skrive om?
Jeg påstår på ingen måte at Krønsh er et slags Black Keys-plagiat eller det som verre er. Niks. Ikke i det hele tatt. Det har seg bare slik at jeg tenkte på den eminente duoen den første gangen jeg hørte de tre herrene som utgjør trioen fra det høye nord, og det er gode greier her i kneipa.
Da er det faktisk på tide med et flunkende nytt album fra Kåre Indrehus. Vi snakker her om den fjerde utgivelsen i rekken av fullstendig kompromissløse album. Kåre viker ikke en tomme rent stilmessig, og det har han da heller ingen grunn til å gjøre. Han har definitivt funnet sin helt unike formel, og som den gode skomakeren han er, blir han ved sin lest.
Norges rock'n'roll yndlinger er på hugget igjen. Med sin femte langspiller siden debuten i 2013 fortsetter de der de slapp med sin forrige spellemannsprisvinnende skive.
Den kom som et sjokk meldingen vi fikk i går kveld om at Rush-trommis, og ikke minst Rush-lyriker, Neil Peart, hadde gått bort den 7. januar. Følelsen var nesten av en sånn grad at jeg ble overrasket over meg selv. En mørk skygge strøk over mitt RUSH-tatoverte hjerte, og med tanke på alle de musikalske heltene som har forlatt oss de siste årene, burde jeg vel kanskje ikke reagere så sterkt.
Det "nye" På Stengrunn slapp like før jul en plate med 17 melodisatte Rudolf Nilsen-dikt... Det var på høy tid skulle det vise seg. For det er lenge siden jeg har kommet over en samling viser som på alle måter tar meg med tilbake til en svunnen tid - samtidig som dagens timeviser finner seg til rette.
Trofast som noen er The Dogs ute med nytt album så snart vi ser den første mandagen i et nytt år. Men, det var på hengende håret at de fikk ut sitt åttende album, siden gjengen har drasset rundt på blytunge kumlokk gjennom hele 2019. Sånt tar på. Kanskje de tenker seg om og holder seg til tees og buttons neste gang de skal selge merc i tillegg til sin hardslående rock'n'roll.