Sju Kjappe: Dag Clausen og Øyvind Svendsen - Label

Denne ukas Sju Kjappe deltagere er ingen ringere en to av gutta i fantastiske Label. Oslobandet som i går, fredag 26 august, slapp sitt debutalbum på Safe & Sound Recordings. De har fått strålende og meget velfortjent gode kritikker rundt omkring, også her hos The Wilhelmsens. Bassist Dag Clausen og sanger og gitarist Øyvind Svendsen er to nydelige musikknerder (mine ord), og de ble villig med på leken da vi spurte dem om å være med på vår "folkekjære" lille lek.
Jeg tenker det er like greit å hoppe rett på sausen.

Hva er ifølge Dag og Øyvind tidenes fem beste album?

Dag:

Akkurat i dag er det noe sånn som dette. Neste uke er det nok noe annet.

Radiohead – Alt de har gitt ut. Ever
John Coltrane - A Love Supreme
Nick Drake – Pink Moon
Elliott Smith – Figure 8
The Beatles - Revolver

Øyvind:

Shuggie Otis - Inspiration Information
Urge Overkill - Exit the Dragon
Steely Dan - Aja (selv om Can’t Buy a Thrill er mer  Labelsk)
Velvet Underground - Loaded
Oasis - Definetly Maybe

Dæven! Her var det litt av hvert. Jeg er også jævla glad i Radiohead, selv om de fleste rockere rynker på nesen (fuck 'em - neida... Joda). Coltrane var en helt, utvilsomt en av de viktigeste sax-personligheter vi har sett. Har også den Drake-skiva som favoritt, og den Smith skiva. Snodig. Beatles er livsviktig. Når det kommer til Shuggie Otis, er jeg blank, og Urge Overkill er bare et minne. Steely Dan er overalt her i mitt musikkrom. Elsker alt de gutta har gjort både som SD og solo. VU er et av tidenes band, og Oasis sliter jeg med. Herlig blanding dette. Det er sånt som former utmerkede musikanter. Men nå...
Kan dere være så elskverdige at dere setter sammen det stiligste bandet som tenkes kan? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Dag:

Hmmmm... jeg er veldig lite opptatt av enkeltutøvere på den måten så det blir vanskelig, men hva med disse: 

Questlove - trommer
Charles Mingus - bass
Nels Cline - gitar
Thom Yorke - vokal
Thelonius Monk - brett/keyboard.

Øyvind:

Trommer – Danney Goffey (Supergrass)
Bass – Mats Engen (Euroboys)
Gitar – Walter Schreifels (Gorilla Biscuits/ Quicksand / Rival Schools)
Keys – Gustav Ejstes (Dungen)
Vokal – William Bell

Han steiki! To superspesielle band der ass... The Roots trommisen er jo et rymedyr, og Wilcos Cline er enorm. Mingus og Monk er legender uten sidestykker, og Thom, han er jo en historie for seg selv. Helt unik musiker og komponist.
Og ditt orkester Øyvind, med The Del Rio-sangeren i front... Det hadde utvilsomt blitt interessant. For en gjeng! OK.
Hva var det første albumet dere kjøpte, og hvor kjøpte dere det?

Dag:

Jeg har tre eldre brødre som kjøpte mye vinyl og cd´er. Så jeg slapp i grunn å kjøpe noe særlig musikk fordi jeg ”lånte” det de hadde kjøpt. Det var endel ræl ala Climie Fisher (Hei Kenneth) og 2Unlimited (Hei Joakim), men også noe gull som Depeche Mode, Imperiet (Hei Per), tidlig U2, The Doors og Rock Steady Crew. Det første albumet jeg kan huske jeg kjøpte var Madonnas You Can Dance i julepresang til storebroren min Joakim rundt 1987.

Til meg selv så tror jeg det var The very best of Elton John... av han Ian på Innova Musikk, som holdt til på Stovner Senteret rundt 1990. Ian er for mange en legende for musikkinteresserte rundt Stovner, Høybråten, Vestli og Haugenstua. Det var han man dro til for å kjøpe musikk. Etterhvert tok vi turen ned til Benni´s på Aker Brygge. Der hadde dem både god musikk, Fat Cap og Backspin Magazine.

Øyvind:

Det får bli et tredelt svar utfra tre forskjellige formater:

Kassett: Det var egentlig kassetten som gjaldt da jeg var liten. Det gikk i noe vinyl, men det var kassettene som ble mest spilt hos meg.
Hadde hørt i hjel en opptakskassett med samleplata Killers med Kiss, som en eldre bror av en kompis skaffet, da jeg sparte opp penger for å kjøpe mitt første ordentlige album:  Appetite for Destruction, på MC fra et av kjøpesentrene ved Oslogrensen (Strømmen storsenter?) . Sikkert ganske rett etter den kom ut for det var så mye skriverier i avisene om utagerende livsstil og ditto tekster at jeg rett etter fikk penger til ny kassett av mamma og pappa; "så lenge de ikke brukes på Guns n Roses". Kjøpte Girls, Girls, Girls med Motley Crue.

CD: Da jeg fikk cd-spiller ble turen lagt til Innova’en på stovner senter som var drevet av en entusiastisk brite. Kjøpte Gems med Aerosmith, hovedsakelig fordi den var på Nice Price, mener jeg å huske, men den samleren er ikke så dum. Har "Rats in the cellar", "Mama kin" og en ganske fet versjon av "Train Kept a Rollin".

Vinyl: Tror den første jeg kjøpte var Iron Maiden – Iron Maiden, men her er jeg usikker. Den aller første skiva jeg anså som min var i alle fall Abbey Road. Den kjøpte jeg ikke, men lånte den i fatterns samling – den står fremdeles hos meg.

Faen tute meg langt inn i granskauen for noen herrrlige svar... Jeg blir rett og slett glad av å høre sånt. Føler forsåvidt ingen trang til å kommentere dette ytterligere, men kan jo si at det ikke var spor etter noe som kan minne om musikk da jeg jobba på Stovner Senter for 4 år siden, og det er faen så trist. Det finnes knapt en by, en bydel eller en småby som ikke har sånne arr. Håper dog at det er en vei tilbake til mangfoldet med mange små platesjapper. Vi snakker om en unik og viktig kultur her. En som aldri bør gå tapt, men som er mer som et minne i disse dager. Men det kan snu. Ser små tendenser her og der. Entusiaster som vil noe.
Så var det neste spørsmål. Kan dere tipse våre lesere om en låt som gjør euforiske underverker, ala overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en låt som bare gir dere en sterk trang til å forsvinne fra jordens overflate?

Dag:

Jeg har aldri vært en som hører på en låt om og om igjen, jeg hører mer på hele album. Men av og til blir man 14 år igjen... og den låta jeg har hørt desidert mest på i 2015/2016 er norske Atlanter sin "Jareeze". Herrrregud for en fantastisk låt! Jeg spilte den i en periode over 10 ganger hver eneste dag. Og jeg er fortsatt ikke lei den. Forrige gang noe lignende skjedde var med Montée sin ”Faith”. Og jaggu, begge låtene er produsert av Jr. Ewing-helt Erlend Mokkelbost. Kunne også slengt på Fela Kuti sin "Roforofa Fight", eller Pharoah Sanders sin ”The Creator Has a Master Plan”.

[embed]https://youtu.be/t28qZaC4quk[/embed]

En av mange låter som får meg til å forsvinne fra jordens overflate er den forferdelige ”Down Under” med Men At Work. Vet ikke hvorfor, men det er noe med den låta. Fy faen! Men det er også ekstremt vanskelig å ikke kaste opp av låtene til folk som både Freddy Kalas og Postgirobygget.

Øyvind:

"Pass the wine (Sofia Loren)" med Rolling Stones.
Forsvinne på en god måte... Da går jeg for "No Distance Left to Run" med Blur. Fra "kjærlighetssorgalbumet" til Damon Albarn. Tungt, men vakkert.

[embed]https://youtu.be/56gsfoPkJNM[/embed]

Atlanter er storslått, så smått óg stort, vilt og vakkert. For en artist. Og Stones. Den låta sitter som et skudd.
"Down Under". Kalas og Postgiro. Kalaser kan være morsomme, men postgiroer... Skrekk og gru! Men At Work er tannpine. Hahaha... Og den Albarn-låta er fet, ja...
Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Dag:

Singlene til norske The Secret Sound of Dreamwalkers lover sjukt bra for debutalbumet! Håper også på nye album fra både Broken Social Scene og Beck.

Øyvind:

Wilco - Schmilco

Jeg har rukket å bli stor fan av The Secret Sound of Dreamwalkers, takket være en viss Alex. Gleder meg til debuten, som bare må bli helt nydelig. BSS har jeg nesten glemt, og Beck er helt uforglemmelig... Hehe.
Schmilco har jeg virkelig store forventninger til. Kjenner et pust fra Harry Nilsson allerede. Men hva var det jeg skulle si..? Jo!
Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Dag:

Jeg elsker de to skivene til Atlanter! Men liker også veldig godt folk som Tønes, Thom Hell, Motorpsycho, Atomic, Nils Bech, Ane Brun, Kåre & The Cavemen/Euroboys, Shining, Supersilent, Jaga Jazzist, Stein Torleif Bjella, Arve Henriksen, The Switch, Band of Gold og Serena Maneesh.

Øyvind:

I dag må det bli Haraball fra Kongsberg og Days Without Waves fra Romerike.

Strøken rekke der Dag, selv omjeg ikke kjenner alle like godt. Og Øyvind. Takk for tipset. Må sjekke ut dine kandidater. Så det store spørsmålet her på bruket. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Dag:

Jeg er syltynn på Tom Waits. Vet ikke hvorfor, for jeg liker det jo når jeg hører det. Den jeg har hørt mest er nok ”Way Down in The Hole” fra verdens nest beste tv-serie The Wire, sånn cirka, etter Twin Peaks.

Takk for praten!

Øyvind:

Jeg er ikke noen kjenner av Waits. Men jeg er imidlertid svært glad i hele Closing Time-albumet. Av en eller annen grunn har jeg den som en «juleplate» som jeg alltid spiller masse i julen (sammen med Solomon Burkes Don’t Give Up On Me og Ballads med John Coltrane Quartet. Usikker på hvorfor det har blitt slik.)

Men svaret på spørsmålet er i ganske uoriginalt vil jeg tro: Closing Time på Closing time.

[embed]https://youtu.be/Xw2MjRcVO4g[/embed]

[embed]https://youtu.be/ZGWJ5XiwbV0[/embed]

Se der ja. Dere får jaggu gi Tom litt av deres dyrebare tid, akkurat som dere nå har gitt oss. Tror det kan være fruktbart. Begge låtene her er selvsagt helt enorme. Den Burke-skiva er helt avsindig ja, og igjen... Coltrane, ass. TV-seriene er fabelaktige. Utvilsomt. Versjonen av "Way Down in the Hole" som stammer fra Big Time, er latterig genial. Erre mulig, lissom... Og Tittelsporet fra debuten sender meg rett i en elv av tårer. Hver gang.

Tusen hjertelig takk for praten, og lykke til med Debutskiva som bar være fast inventar i et hver musikkhjem.