Sju Kjappe: Eirik Junge Eliassen

Foto: Daniel Mikkelsen

Eirik Junge Eliassen (46) er en kar med ufattelig mange jern i ilden, og han er en fyr "alle" i Tromsø kjenner. Og stort sett alle i Nord-Norge. Og snart de fleste her i landet. Se ikke bort fra at flesteparten av folkene i Skandinavia kjenner til ham om ikke lenge, og da står selvsagt Europa for døren. Og, deretter.. Vel, dere skjønner tegninga. Greia med at han er synlig og respektert av mange, er hovedsaklig hans brennende og genuine engasjement for de som sliter i samfunnet, noe som virkelig ble tydelig gjennom hans mange år som redaktør i Gatemagasinet Virkelig. Her skrev han tordnende, fintfølende og ikke minst viktige ledere og artikler der han satte fingeren på forhold i vårt samfunn han ikke var fryktelig imponert over, og mer enn pirket borti vår samvittighet. Sånne fyrer er det viktig å ha på rett plass.

Men, Junge har som sagt alltid hatt mye å gjøre, og alt har han gjort med stor entusiasme. Allerede i 1999 sjokkerte han harstadværingene da "Junge og hans teatertrupp" besøkte Festspillene i Nord-Norge med forestillingen Keiserens Nye Klær, og han brått stod spillernaken foran ungene. Ungene storflirte, men de voksne som var til stede reagerte med vantro, og fikk stoppet forestillingen. Eller, det var vel Lion's Club som fikk stoppet det hele, for festspilldirektør Tove Karoline Knutsen, fra Gryllefjord, støttet dem fullt ut. Det ble flere opptredener under Festspillene, mer nakenhet, og med Dronning Sonja som tilskuer fikk de ut nakne sannheter og mer til. Som teaterskuespiller har han vært ansatt ved Fyllingsdalen Teater i Bergen og Nordland Teater, i tillegg til å være en del av en rekke teaterkonstellasjoner. På filmlerretet har vi sett ham i filmer som Svidd Neger, Kill Buljo og Kautokeino-opprøret.

Foto: Julia Maria Rønneberg

Det er ikke bare teater og film som har vært hans kunstneriske uttrykk, men selvsagt rock'n'roll óg, noe som gjør at Junge er fryktelig interessant å ha som gjest for oss i The Wilhelmsens. Under artistnavnet JUNGE er han i år aktuell med to singler, "Fuck You" og "Tomorrow Belongs To Me", begge utgitt av Neovision Productions. I tillegg er han gitarist og frontmann i diverse tribute-band (Bon Jovi, Jokke, Raga Rockers), og kaptein i punkpiratbandet Sailorbrides. Mer ukjent er det at han er mannen bak en del norsk tekst, bl.a. den norske teksten på Anneli Drecker sin framføring av Dance With A Strangers "Long December Night" fra TV2s Hver Gang Vi Møtes. For tiden jobber han med tekst til Brønnøy-bandet Bautastein sitt nye album, og har dessuten nylig levert teksten til Cazadores første norskspråklige låt, "Demona". Sånn for å avrunde hans musikkengasjement så er han i sommer roadie, sjåfør og gitarteknikker for Cazadores, Robaat, Karlsøy Prestegård og The Late Great, sikkert bare for å ha noe å gjøre. Ja, og så er han gjest her hos oss. Makan!

Hva gjør så en passe utagerende skuespiller og rocker videre i livet? Jo, han studerer teologi. Junge startet på presteutdanningen, noe som skapte temmelig mye oppstyr, og fullførte den. Han er ikke ordinert prest, men har stått ved alteret en rekke ganger. Ordinasjon eller ei betyr ikke allverdens for folk som trenger en å snakke med, og Junge er i så måte Tromsø sin egen narkopastor, med hjerte for alle sliterne i byen. I dag er han eventprodusent i Kirkens Bymisjon Tromsø, veileder på Senter mot Incest og Seksuelle Overgrep Troms, og skribent i Gatemagasinet Virkelig. I tillegg er han selvlært gitarfikser på eget verksted. Er det rart vi ønsket å høre med Junge om hans musikkreferanser?

En kjapp henvendelse ble gjort, og et like kjapt svar kom tilbake:

7 kjappe, du liksom. Du kan ikke forlange slike svar uten noen fotnoter J

OK, jeg skjønner tegninga, og aner at svarene kan bli, skal vi si, utfyllende? Men, sånn elsker vi, så det er bare å kjøre på. Hva er ifølge Eirik Junge Eliassen tidenes fem beste album?

-Og der stiller Wilhelmsen et av tidenes fem vanskeligste spørsmål. En helt umulig oppgave, særlig for en mann som har en platesamling som spriker så kraftig at han rydder den bort når psykiaterkameratene kommer på besøk - av redsel for å bli innlagt for alvorlige personlighetsforstyrrelser. I tilfeldig rekkefølge, from the top of my head:

Kiss – Alive ll (1977)
Tom Waits – Closing Time (1973)
Back in black – AC/DC (1980)
Mötorhead – Ace of Spades (1980)
Ramones – Ramones (1976)

-Helvette. Det er umulig. Hvor skal jeg gjøre av Sex Pistols, Zappa, Purple, Beatles, Stones, Bowie, Nirvana?  Jeg føler alltid dyp skam når jeg har laga lister. Har jeg en god dag - og livet smiler - er det bare å sette seg ned å rangere. Du havner rett ned grøfta igjen. Jeg blir grensepsykotisk av dette, Wilhelmsen. Vel, de fem nevnte står trygt. Så ser jeg for en arrogant snobb jeg er. Det kan se ut som jeg ikke tror det har kommet musikk etter 1980, men får trøste meg med at vi er mange som har det slik. Jeg er tross alt snart 50, og var til dels ferdig forma før DJ-boksen på Blå Rock var ferdig spikra.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=VfiV77Q_8zk[/embed]

Hah! Kult. Elsker alle de skivene. Den Kiss-skiva er den eneste, sammen med Love Gun, som jeg kan finne på å spille i dag. Jeg hadde, sikkert som du, veggene fulle av plakater, og spilte dem dag og natt helt fram til 1979. Fikk nok en real overdose før jeg var tolv. De andre er det bare en ting å si om: klassikere. OK, om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Det er lett, Wilhelmsen. Jeg ble ikke satt ut av denne.

Trommer: Keith Moon, The Who
Bass: Ian Frasier (Lemmy) Kilmister, Mötorhead
Gitar: Jimmy Page, Led Zeppelin
Keybords: Rick Wakeman, Yes
Vokal: Freddie Mercury, Queen

Faen, bare et medlem per band. Det er ikke rettferdig mot Robert Plant, så vi får klemme inn verdens beste skeive vokalist, Freddy. I min verden kan både Bono og Jim Morrison ta seg en bolle. På lista over gode formidlere har jeg også elskede Waits, Lennon og Eddie Vedder. Moon og Kilmister i batteriet trenger ingen forklaring, og Wakeman er hodet foran John Lord. Når det kommer til gitar er det vanskelig. Eddie Van Halen ødela en hel generasjon gitarister, så han kan dra sin vei. Stevie Ray Vaughan er fin. Av norske er både Marius Müller og Le Tekrø underkjent. Langt opp kommer også Hendrix, Jeff Beck og…faen, jeg vil ikke tenke mer. Jimmy. Jeg nynner på Jimmy-riff hver dag.

Hehe.. Page, ja, har gjort seg fortjent til en plass i ethvert band, og sørget for at vi er hundretusener som rett som det er nynner et Zeppelin-riff. Snakk om gitarist! Ellers er det jo en grei spredning her, fra 60s rock'n'roll til metall, hardrock, progrock og.. tja, Freddie. En herlig gjeng. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Kiss – Love Gun. Kenth – Platebaren. Noen år etter den kom ut. Vanskelig å si. Cirka 1980. Jeg kjøpte plastcover til å ha utenpå. Får den samme store forelska følelsen når jeg ser på den i dag. Er ikke sikker, men tror den kosta rundt 35 kroner. Husker at Kenth tok oss så jævlig på alvor når vi kjøpte musikk. Jeg er sikker på at han lot oss lytte på 500 skiver før vi kjøpte ei. Alltid Kul. Plastcover 1 krone. Bussen hjem kosta 2 kroner. Rar tid. Familien til ”Tobbe” i klassen kjøpte videospiller. Den kosta 9000 spenn.

Love Gun var blant mine ti første kjøp, kjøpt hos samme Kenth. For en fin fyr. Og, for en rar tid. Brodern kjøpte cd-spiller som han betalte rundt 10.000 for i 83-84, og da kostet cd-platene mye mer enn i dag. Sjukt. Kan du tipse våre lesere om en låt som får deg til å hente fram luftgitaren, og en låt som får deg til å ønske at du aldri var født?

“Oh, my God” – Ida Maria. Ida er høyt på lista over artister som til stadighet gjør meg glad. Jeg klarer ikke sitte stille til den låta. Når refrenget kommer veier jeg som en gal med armene. Det meste av Hellacopters kobla på en sixpack øl kjører i gang luftgitaren min. Jeg blir deprimert av The Doors generelt, og har forlatt de fleste fester der de spilles. Jeg blir mye tynt for dette, men jeg mener det. Tulle-freak-dop-musikk.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=eED30qLA0KY[/embed]

Hellacopters og øl er en usedvanlig fin kombinasjon, ja. Men, du, nå har du fortalt en hel verden hvordan du lett kan fjernes fra en fest, uten blod, svette og rabalder. Hehe.. Uten at jeg på noen som helst måte tror at det noensinne blir aktuelt!
Hvilket album har du/har du hatt høyest forventninger til i 2016?

Bowie. Synes det er en rar plate. Siden han er død burde jeg vel si den innfridde, men har egentlig ikke hørt skikkelig på den. Jeg er litt slik, siden Lemmy ble forfremmet, har jeg ikke hørt på Mötorhead.

Jeg har hørt på den. Mye. Og elsker den. Brodern elsker den enda høyere, og han kommer garantert til å ha den som årets album, når den tid kommer. Om ikke Tom Waits plutselig slipper et nytt album, og det gjør han jo ikke. Hjem igjen - hvilket band eller artist er ditt hjerte nærmest av det Norge har å by på?

Jokke, Jokke og Jokke. Eh…Norge har nye fint å by på, men fra toppen av hodet gikk jeg på ræv av glede både når Cazadores kom med ”Afterglow” og The Late Great lurte ut skiva ”Songs from…” To flotte lokale prestasjoner, og skiver som ruller i bilen min. Anneli Drecker og Violet Road skal vi heller ikke kimse av. Nord er det nye sør.

Ja, dæven, det kommer mye flott fra nord for tiden. Kan slenge på med The Northern Lies, Sunshine Reverberation, The Fat Rats, Red Headed Sluts, Ohmwork, Vederkast og så bortetter. Det er pinadø herlig..
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Jeg har allerede lest i en øde øy-sak at du ville tatt med deg Closing Time om du kun fikk ta med deg et album, så her har vi forventninger: Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

"Tom Traubert's Blues", også kalt Waltzing Matilda. Jeg gråter hver gang. Låta er forsøkt ødelagt av et kobbel av artister – til og med Rod Stewart – men ingen kan synge om avhengighet som Tom selv. Et mesterverk av en låt om Toms egne alkodemoner i Køben og LA. Refrenget er det mulig han har rappa et sted, anyway: Vi er flere som kjenner oss igjen….

Ahh! Utsøkt valg, åpningssporet på Small Change. Da jeg slo av en prat med Barney Hoskyns under Tom Waits-festivalen i Gryllefjord for noen år siden, kunne han fortelle at "Tom Traubert's Blues" var hans favorittlåt, og det uten et snev av tvil, så du er i godt selskap. Barney har forøvrig skrevet den suverene boka om Far, Lowside Of The Road: A Life Of Tom Waits. Waltzing Matilda refererer til ei dansk dame han møtte i Køben, Matilda Bondo (som forøvrig var milimetre unna å komme til den nevnte festivalen), og er selvsagt lånt fra den svært så populære australske folkesangen med samme navn. Men, det er nok å si om låten til å skrive en hel artikkel om den, så det får ligge for nå.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=Z5u9ePEx7V0[/embed]

Da gjenstår det bare å takke Eirik så mye for de utmerkede svarene, og ønske ham lykke til med roadie- og sjåførjobben. Og ikke minst med det viktige arbeidet han gjør for Kirkens Bymisjon i Tromsø og som veileder på Senter mot Incest og Seksuelle Overgrep Troms. Takk for praten!