Sju Kjappe: Erling Ramskjell (Æ)

Erling Ramskjell, kjent under artistnavnet Æ, er i disse dager brennaktuell med albumet Endetidsbilda, ei skive som skapte euforiske tilstander her hos The Wilhelmsens. Ingenting var da mer naturlig enn at nordlendingen ble spurt om han orket å svare på våre sju kjappe spørsmål. Og, det orket han. Snakk om å orke. I ei småstressa uke, med jobbing i studio, reising, og spørsmål fra rundtom, har han satt seg ned og svart så seriøst og bunnsolid på våre uhøytidelige (men livsviktige!) spørsmål at de framkalte en tåre i øyekroken. Erling har levert så solide, velfunderte og herlige svar at neste gjest får det tøffere enn karene som på 60-tallet måtte hoppe etter Wirkola, og med en mer enn eklektisk musikksmak er det bare å notere seg svarene bak øret. Her nevnes saker som ihvertfall jeg ikke er kjent med, men jeg vet at jeg skal sjekke ut de bandene og artistene ganske så snart.

Etter at han fikk spørsmålene sendt med den elektroniske postmannen, var dette svarene jeg fikk. Her er det bare å finne fram kaffen, lene seg tilbake, og kose seg med en skikkelig fint intervju..

Etter en rask gjennomgang av alle spørsmålene, ser jeg at det er spørsmål her som er ca like lette å svare på som «hva er meningen med livet», «hva er egentlig tid» og «hva finnes der universet slutter» . Og det er bra: Alt skal ikke være enkelt.  Verden er verken forutsigbar, logisk, eller statisk. Så jeg tror rett og slett jeg må basere svarene mine på rene og skjære følelser i øyeblikket, hva jeg klarer å grave fram av musikk som har vært soundtracks til viktige livsøyeblikk - kombinert med hva jeg tror jeg kommer til å synes om ei uke. Det å skulle basere alt på fornuft er egentlig ganske bortkastet - de beste tingene i livet er vel mer emosjonelle enn rasjonelle.  Dessuten er vel mange av disse tingene så automatiserte, at man av og til bare tar magien i tilværelsen for gitt - så jeg får grave litt inne i mitt eget hode..

Joda, ser den. De aller fleste musikkelskere sitter vel med akkurat denne følelsen? Det å skulle ramse opp kun fem skiver kan framkalle følelsen av å måtte velge bort kjerring og halve ungeskokken. Og hvordan skal man sette sammen et band bestående av kun fem musikere, når det er tusenvis der ute som man elsker? Ikke enkelt. Men, allikevel, hva er ifølge Erling Ramskjell tidenes fem beste album?

Ok, sliter allerede tungt fra starten av. Kunne ramset oppe hele diskografier til div artister - langt fler enn 5.  Jeg får ta en seleksjon 

Beatles var et band som traff meg tungt tidlig i barndommen. Bandet er en slags komprimert musikalsk evolusjon: Fra ungdommelig pop, via relativt narkotiske greier til en slags modnet og vakker storslagenhet. Alle stjernene sto liksom rett. At det er gjort en drøss coverversjoner som er mildt sagt …. mindre bra… samt at en rekke dårlige kopister har forsøkt å skrive låter på samme måte, har kanskje vært med å devaluere bandet - men det kan man jo ikke klandre dem for. Man må rett til kilden!

Så litt på dagsform, kjører jeg med Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band.  Denne skiva funker bra for å få med seg mange av sidene ved bandet. Jeg kjenner egentlig ikke så godt til hele historien og mythoset rundt bandet, men dette blir vel kanskje regnet som den beste plata deres, eller? Vel - når man snakker om verdens beste popband, er det like greit å dra opp det mest populære. 

Nick Cave - Let love in. Er relativt mange Cave-skiver jeg kunne puttet inn, men jeg velger denne rett og slett pga av den har vært med meg i noen virkelig viktige livsperioder, og var min første introduksjon til mannen.  Det er så mange lag i det Cave gjør her - det er et truende mørke som henger over skiva, samtidig som det tidvis er ekstremt vakkert. Og så høres det ut som The Bad Seeds spiller som om det er  både første og siste gang de er i studio. Skiva er vel egentlig ikke spesielt bra og tidløst produsert, og om man skulle begynt å nerde på musikalske og låtskriver-tekniske detaljer, ville man kanskje valgt noe annet. Men føkk det: Energi er alt.

Jeg er jo en tanke innhabil, i og med at jeg spille i samme band (Likholmen)som mannen, og kjenner han godt - men Stefan Sundström Hjärtats Melodi er jo en påle. Kunne egentlig tatt alle skivene fra denne og utover, men siden jeg ikke kjente han på tidspunktet denne kom, kjører jeg på. Alle planetene står liksom rett her. Låter som «Snickabon» « Sökte g… …æh», trengs ingen forklaring. Pliktkjøp.

Dan Fägerquist: Live på Mosebacke. Dette er et kinderegg av en illustrasjon på at det ikke nødvendigvis er det beste som er størst, at liveskiver kan være fantastiske og fortolkningssjangeren er interessant. Det Fägerquist gjør er å gjøre svenske versjoner av den russiske visesangeren/poeten Vladimir Vysotsky. Vysotsky er jo verdt å sjekke dypt og grundig, men Fägerqvist gjør Vysotsky på et språk man skjønner, og i stedet for å gå i den klassiske fella å prøve å agere forfylla og kaotisk russer, gjør han låtene og tekstene til sine egne. At han har med seg en gjeng som ikke har noe behov for å vise hvor jækla bra de egentlig er, bidrar også til å gjøre skiva til en perle

Royal Concertgebouw Orchestra & Richard Chailly: Mussorgsky: Pictures At An Exhibition. CGO er et jækelsk bra cover-band. Ravels bolero er support act på den disken jeg har, og det er jo helt ok - men Mussorgsky er fanden meg metal. Eller, han er mye mer.. Dette er vakkert, det er dynamisk, det er mørkt. Klassisk musikk er ikke komplisert, den har ingenting med kulturell kompetanse og borgerlig dannelse å gjøre: Som med alt annet skal man bare gi de beste en sjanse, og sjekke det ut. Enten liker man det eller ikke. Symfoniorkester er jo et feit  band-format: Når en stor flokk av høyt kompetente og spesialiserte mennesker  trekker i samme retning og gir jernet på musikk som har en kjerne og genialitet… vel, kan noe gå feil?

https://www.youtube.com/watch?v=RrxePKps87k

The Beatles og Nick Cave, der har du artister med musikk som har blitt en del av DNA-et mitt. Elsker dem. Og Sundström er altså karen jeg tidligere har omtalt som min favoritt-svenske. Ikke dårlig, når man vet hva søta bror har på musikk-cv'en. Men Fägerquist og Richard Chailly (CGO)? Totalt ukjent for meg. Men, de skal sjekkes ut! OK. Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Det er jo et interessant mind game… Hvordan kjemi mennesker i mellom funker vet man jo aldri, og anti-kjemi og friksjon kan jo også være grunnlag for interessante ting

Trommer: Åpenbare kandidater vil jo selvfølgelig være John Bonham, Bill Ward, han karen i The Who… eller andre som har satt forskjellige standarder for trommespill. Men, jeg tar den beste av dem alle: Ringo Starr! Det har vært sagt mye fjas om han, gjerne om utenommusikalske ting - men når man setter seg ned og hører på hva han egentlig holder på med, er det bare hinsides fantastisk. Han slår ikke trommer, han spiller dem - og det på et vis som ingen har klart å kopiere i etterkant.

Bass: PJ Harvey. Jeg vet ikke om hun noen gang har spilt bass, men det er ikke så nøye. Et menneske med en slik autoritet, og samtidig tilsynelatende null behov for å overspille/bevise noe, kombinert med den urkraften hun bare ér - tror jeg er det eneste rette valget.

Keys: Broren min, Kåre (Riibe Ramskjell). Har spilt med han i ca tusen år, og det er jeg takknemlig for. Han har intuisjonen, og evnen til å lytte. Driver ikke med overspill og posering. Gi han en Würlitzer og et orgel og be han ta med seg det han får i en plastpose, og han vil heve hvilket band det skal være.

Gitar: Dette er jo et minefelt av et instrument. Veldig mye av det som er feil, pinlig, desperat, tilgjort og dårlig innen musikk de siste 50 årene har vært utført på gitar. Samtidig er det sinnssykt mye stor musikk som kan tilskrives gitar. Warren Ellis burde få være med - men da hvis han spiller fiolin i stedet. Så han live en gang, og da drev han og lav-skala utagerte, ved å pælme fiolinbuen i backdroppen et par ganger (som han noget slukøret måtte gå og hente). Han er jo med i egenskap av hva han bruker den buen til, og at han er briljant - men en tilsynelatende løs kanon må man vel kunne koste på seg.

Vokal: Nina Simone. Dronning, end of..

Hah! Velge bort gitaristen! Da har jeg sett det óg. Og, bare for å ha det sagt; når det er Ellis som SKAL med, så er det på mange måter forståelig. Makan til fyr. Så han selv med Grinderman i Bukta, og fyren er magisk. Punktum. Ringo elsker jo alle, og jeg elsker måten du snek PJ inn i bandet. Nydelig. Og, om ikke dette er søskenkjærlighet, så vet ikke jeg, men jeg vet jo at den broren din, han kan pinadø sine tangenter. Når det gjelder Nina Simone, så ser jeg at vi bør få inn emoticons (hjerte). Så til noe langt mer trivielt. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Det var en eller annen kassett med The Beatles. Tror det var Live at Hollywood Bowl. På Samvirkelaget på Rognan, back in the days. Foreldrene mine er jævlig bra: De har aldri prakket på meg noe som helst - men de hadde noen Beatles-kassetter i heimen (og Dylan og Cornelis og div gamle helter).

Jeg og brodern ble født med Rubber Soul i nevne (skiene var aldri på beina), så dette høres kjent ut. I tillegg var foreldrene våre i samme båt som dine, særlig om du legger til Simon & Garfunkel og Johnny Cash.
Kan du tipse våre lesere om en låt som får deg til å hente fram luftgitaren, og fra den andre enden av skalaen; en låt som gjør at du forbanner hele musikkbransjen?

Jeg har visse feil, mangler og hemninger når det kommer til luftgitarisme - men om jeg må dra opp én låt som får på den gode adrenalinstrømmen, hever blodtrykket på rett måte, antakelig utvider pupillene mine og får meg til å kjenne den gode, gamle ur-pulsen så tror jeg at jeg velger meg Die Antwoord «Fok Julle Naaiers». Truende, midtempo-pop. Det er jo ikke noe gitar på den, så da ville jeg ikke bli tatt i å spille feil.

Tja.. I all sannhet ofrer jeg ikke så mye energi på ting som ikke interesserer meg. Det finnes liksom den musikken jeg elsker ….. og så alt annet. Det er jo mye musikk som for meg, som alle andre,  føles totalt meningsløs og ubehagelig å måtte høre på. Som alle vet, er jo musikkbransjen snart over. Så det er vel en forbannelse på den allerede. Som det gamle norske ordtaket sier «la hundene pule, de er ikke mine»

https://www.youtube.com/watch?v=L-wpS49KN00

Igjen ukjent musikk for meg, men jeg har jo (selvsagt) hørt låten nå. Den luftgitaren blir plankekjøring for deg. Og, jeg holder virkelig med deg her. La hundene pule, for faen. Problemet er bare at som lærer så er man omgitt av ymse "moderne musikk", og det er håpløst å unngå mange kjipe toner. I tillegg trives jeg med radio i bilen, bortsett fra låtene som er mellom all praten. Så, hvilket album har du hatt høyest forventninger til i 2016, bortsett fra din egen?

Hm, ja…. Det nye albumet til Nick Cave (Skeleton Tree) er jo kanonbra! Jeg har ikke hørt det ennå, og kommer ikke til å høre på det før jeg får ei rolig luke i høsten.  Såpass respekt må man jo ha for artister med så skyhøy integritet som Cave, at man tar seg tida når man skal sjekke ut nye greier de kommer med - og stole på dem, at de ikke har gitt personligheta og integriteten sin på båten. Så jeg anser forventningene mine innfridd, og ser fram mot å høre skiva.

Det er fantastisk, så du kan bare begynne å glede deg. Selv om jeg kun har tre gjennomlyttinger, så er jeg sikker på at Skeleton Tree havner på min Topp 5-liste av Cave-album. Og den lista er lukrativ!
Hvilket band eller artist er ditt hjerte nærmest av det Norge har å by på?

Jeg følger ikke så bredt med på det som skjer i Norge/Universet. Det har vel bestandig vært sånn med svært mye av den musikken som er mest synlig: Det er for mange sikkerhetsnett, andre motiver og dårlig skjulte ønsker om å egentlig bare vil bli berømt. Det er jo heldigvis mange unntak. Jeg tror jeg må være så kontemporær at jeg sier at Klish er den norske artisten som står hjertet mitt nærmest om dagen. Den der Røyk & Speil-skiva han slapp før i år er sjukt bra, og er vel i all sannhet nesten det eneste jeg har lyttet på i år. Mannen er en stor poet. Han har også mye av de samme kvalitetene når det gjelder timing som Sinatra (som for det meste egentlig bare var timing). Klish skriver rett og slett feite låter, med bra tekster - som framføres med en mørk energi. Skitten nordnorsk magi fra en sjanger jeg egentlig ikke har noe greie på.

Hah! Og jeg som trodde at jeg hadde brukbar oversikt over hva som rører seg rundt i Musikk-Norge. Ei duggfersk skive jeg ikke har hørt noe om, og som omtales såpass varmt av deg, må jo sjekkes ut. Kanskje må jeg eller brodern skrive om den óg. Takk for tips!
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Her har jeg selvsagt lyst til å dra en multi-Ole Brum, og si «Ja, alle». Men siden jeg står med en imaginær journalistisk pistol mot hodet, og er nødt til å avgi et svar må det nesten bli en av låtene fra Rain Dogs. Alt Waits gjør er jo bra. Rain Dogs er ei skive som hadde den kvaliteten mange mesterverk har første gang man hører dem: At man tenker «hva i helvete er dette?», og samtidig automatisk føler at her er det noen som bare utstråler vitalitet, og kjører på etter sitt eget hode. Jeg lukker øynene og trekker en lapp: «Clap hands».

https://www.youtube.com/watch?v=osNuXgWsP_4

Aiaia! Her snakker vi om mønstersvar. Rain Dogs er tidenes beste album ifølge både meg og brodern, så her er vi virkelig på linje. Alle de nitten sporene kan velges her, men akkurat "Clap Hands" er nok blant de fem mest spilte låtene her i heimen. Jeg er en sucker for "Jockey Full Of Bourbon", men alle de fem første låtene kan ende opp med å namedroppes for min del. Samt de fjorten siste. Uansett, et utsøkt valg!

Da er det bare å takke Erling for praten, en prat som ble fryktelig trivelig og interessant. Og så anbefaler vi alle våre lesere å sjekke ut musikken hans. Vi snakker altså om en artist som har gitt ut rundt regnet 25 (!) skiver, og som samarbeider med Stefan Sundström rett som det er. Jeg garanterer at det finnes noe i hans rikholdige diskografi som vil treffe de aller fleste.