Sju Kjappe: Ole Morten Wilhelmsen

Ole Morten er den eldste i Wilhelmsen-flokken, om vi ser bort ifra foreldrene våre. Eldstesønnen var den som lærte opp yngstekaren i familien, og som fikk undertegnede hekta på rock'n'roll. Han har alltid vært et A+-menneske, i den forstand at han arvet bestefaren vår sin døgnrytme - opp før værmeldinga på NRK radio kl.0500, og tidlig i seng. Pga av det ble jeg øvd i øvelsen "oppe før fuglene". Vi delte soverom da vi var små tasser, så han ristet liv i meg før han bevegde seg ut i leiligheten, stort sett hver eneste morgen. Etter å ha jaktet på noe søtt i matskapene, styrte vi mot stereoanlegget til gamlingene, og platesamlingen som inneholdt all denne musikken som fikk oss hekta. Og hekta på rock'n'roll var vi før vi snakket rent.

Ole har alltid vært på jakt etter gull i alle sjangre, og selv om han ikke hører på Roger Whitaker, Demis Roussous eller James Last i dag, så var altså dette en del av musikken vi hørte på før resten av Tromsø var våken. Etterhvert var platesamlingen så finsiktet at vi kunne konstatere at The Beatles, Johnny Cash, Elvis Presley, Simon & Garfunkel og Beach Boys var det fineste i verden. Vår fars yngste bror var av et helt annet kaliber, og ble en slags mentor for brodern allerede på 70-tallet, og i og med at brodern ble min mentor så sier det seg selv at vår onkel ble viktig i formingen av musikksmaken. Deep Purple, The Who og Led Zeppelin kom inn i livene våre, i tillegg til Blood, Sweat & Tears, Jethro Tull og Eagles. Ferden var med andre ord godt i gang, og alle retninger skulle sjekkes ut.

Konfirmasjonspengene til Ole gikk selvsagt med til gitar, og etterhvert begynte han å spille i band, primært som vokalist. Og, hele tiden har han skrevet låter. Det må vel nærme seg 1000 sanger komponert og skrevet i løpet av nærmere førti år, så et album bør vel være på sin plass snart? Uansett, brødre vokser litt fra hverandre, får forskjellige vennekretser, studier skal gjennomføres, og sakte men sikkert sniker voksenlivet seg innpå noen og enhver. Jeg endte opp på Blårock, og flyttet til Senja før pepper ble pakket inn. Kone og barn kom til, men kontakten med brodern var alltid der. Og, tema for samtaler og samvær har alltid, nesten uten unntak, vært musikk. Om vi snakker om kjenninger, så ender vi opp med å diskutere hvilken musikk de liker, og om politikk blir diskutert, så blir det fort så kjedelig at rocken overtar. Med andre ord; musikk betyr veldig mye for brodern.

Etter at internett og sosiale medier kom susende inn i livene våre begynte vi å skrive om musikk på de arenaene og plattformene som var tilgjengelige, i debattforum, på Facebook, og i aviser der musikk ble diskutert. Jeg endte opp med å skrive for et par musikknettsteder, mens Ole begynte å blogge. Og dæven som han blogget. Og ble god til å skrive, spesielt om det som er litt vanskelig; hva musikken gjør med ham. En rekke typer og damer begynte å følge ham på bloggen, og leste det han hadde på hjertet til enhver tid. Han ble bortimot populær, riktignok i en liten og nerdete krets. Og da mener jeg nerdete på fineste vis. Så, vi satt på hver vår kant av landet, skrev om musikk på fritiden, og diskuterte nye utgivelser og gamle helter ved enhver anledning. Ole Morten ble bare bedre og bedre å skrive, så god at jeg syntes det var passe nifst, så da jeg spurte om vi ikke skulle finne på noe sammen var han ikke sen om å applaudere forslaget. Han hadde jo tenkt samme tanke selv, og så på oppstart av en egen blogg som den naturligste utvikling i musikkverden.

Etter godt og vel 10 måneder som den eldste karen i The Wilhelmsens, og godt over hundre artikler på samvittigheten, har Ole Morten etablert seg som en av mine favorittskribenter her i landet. Selvsagt er jeg programforpliktet til å mene det, men det fine med det hele er at jeg mener det fra det store dypet i skrotten min. Det er ikke mange som skriver mer intenst og euforisk enn Ole, og kommer han over et album som virkelig treffer så kan du ta deg faen på at det blir en poetisk, varm, ektefølt og heftig omtale. Akkurat det vet jeg at mange artister har skrevet til ham, og det er virkelig vel fortjent med den skryten. Ikke tjener han penger på det han driver med, ikke har han baktanker med skriveriene, og han trenger såvisst ikke tenke på om han tråkker et plateselskap eller en redaktør på tærne. Han er redaktøren.

Hva er ifølge Ole Morten tidenes fem beste album?

Nei dæven for et spørsmål! Skal vi se... Hva om jeg for anledningen bare nevner de fem skivene som har gjort størst inntrykk på meg? Det må jo være innafor et eller annet.
Da begynner jeg med den første, for så å fortsette kronologisk:

The Beatles - Rubber Soul: Den første musikken som trengte inn og satte sine dype spor. Dette allerede da jeg var cirka 6 år. Melodiene, stemningen og tristessen (hver minste moll-akkord), stemmene og coveret. Det kalde betonggulvet i blokka hvor vi bodde. Den spake lyden fra stiften som etterhvert ble en symfoni som fylte både meg og hele "Håpet" med musikk. Jeg var rett og slett hekta på noe jeg ennå ikke visste hva var.

Thin Lizzy - Jailbreak: Dette albumet ga meg en bakoversveis jeg føler at jeg fortsatt har. Rock'n'roll i sin reneste form. Pur lykke. Elsker Lizzy.

The Who - Who's Next: En klassekamerat på yrkeskolen satte på denne kassetten i sin slitne Passat høsten 1982. Jeg var sjokkert da jeg skulle av og svimlet ut av bilen. Resten er historie. 

Led Zeppelin - III: Da jeg først oppdaget denne skiva i 1985, ble den stående på platespilleren i ukevis. Hadde aldri hørt en sånn jævla akustisk magi, ei heller en sånn sykt sterk drivkraft som enkelte av låtene har. Soloen i "Since I've Been Lovin' You", er verdt en studie i seg selv.

Tom Waits - Big Time: Da jeg var kommet 3-4 låter ut i dette albumet der jeg satt på Rocky Platebar i Tromsø, var jeg ikke sikker på hvor jeg hadde vært før, eller på hvor jeg skulle lengere. Jeg har en tidsregning som virker før og etter dette øyeblikket.

Hah! Ikke det at jeg er spesielt overrasket over noen av valgene dine, siden jeg har delt rom med deg da vi var sneiper, og bodd i samme hus da musikksmaken virkelig ble formet, men jeg kan allikevel ikke fri meg for å kommentere at jeg savner 8-10 skiver her. Denne øvelsen er tydeligvis absurd vanskelig.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=93rSXA8aeG4[/embed]

Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr. band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Et band det kunne vært artig å hørt...

Bill Ward - Trommer 

John Entwistle - Bass

Jimmy Page - Gitar

John Lennon - Sang

Hoi! Et band bestående av medlemmer fra Black Sabbath, The Who, Led Zeppelin og The Beatles er vel vanskelig å toppe så fryktelig. Men, hva med keyboards? Skal du ikke ha med noen på tangenter?

Visst faen skal jeg det! Inn med Jon Lord, for fanden..

Da begynner det å ligne noe. Og nok et band som var gedigne på 70-tallet representert - Deep Purple. Bare så du vet det så har du kun engelskmenn i bandet ditt, noe jeg tror skjer for første gang i "Sju Kjappe".
Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Thin Lizzy - Jailbreak. Kjøpte kassetten for penger tjent på å pushe avisa Nordlys i Tromsøs travle morgengater. Året var 1977, og gutten var rimelig kry da han kom ut av Swing-In Disco Pub som platesjappa het der borte i Grønnegata.

Sjappa bak J.M. Hansen, ja. Der har det gått med noen timer. Om jeg ikke husker veldig mye feil så var Jailbreak di Lizzy-skive, mens jeg investerte i Bad Reputation?
Kan du tipse våre lesere om en låt som får deg til å lalle rundt som en overlykkelig, glisende tufs på Prozac, og fra den andre enden av skalaen; en låt som gjør at du får lyst til å knuse alt i din umiddelbare nærhet?

"Celebration Day" med Led Zeppelin letter alltid ræva fra stolen. En ren lykkepille av en låt. På den andre fronten er det nok å ta av. Men "Sweet Child O' Mine" med Guns N' Roses er drøy kost. Helt kritisk. Axl Rose høres jo faen steike ut som ei rammeskeiv og sjøsyk kråka som har fått rassen rassen tuta full av verdens heftigste chilisaus.

"Celebration Day", ja, det er pinadø låten sin. Guns 'N' Roses er jo egentlig et ganske kult band, men Axl Rose!? Er selv heftig allergisk mot den pipinga hans, og må putte i meg ei eske Zyrtec om jeg blir utsatt for fyren.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=nG3UBn6Oer4[/embed]

Hvilket album har du hatt høyest forventninger til i 2016? Og, infridde det?

Nick Cave - Skeleton Tree. Det innfridde så det sang etter. Utvilsomt et formidabelt stykke kunst.

Ja, dæven døtte. Jeg fikk ikke med meg skiva da den kom ut, pga andre album jeg måtte "ta meg av", men da jeg endelig fikk satt meg ned med skiva i fred og ro så gikk den rett i fletta. Eller, i hjertet er vel rett å si.
Hvilket band eller artist er ditt hjerte nærmest av det Norge har å by på?

Om jeg skal nevne bare én... Oliver Hohlbrugger. Men det er jævla mange jeg setter meget høyt i  dette landet for tiden. Det ville vært idioti å ramse dem opp, rett og slett. Men Oliver ligger for tiden nærmest mitt gamle værslitte musikkhjarte.

En spillerny artist som ble oppdaget nå i høst, ja. Stavangerkar med østerrikske røtter, som i tillegg virker å være landets triveligste fyr. Snakk om å blåse ut et mesterverk med første forsøk, som han gjorde med The Choirboy.
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Her kunne jeg lett hatt 100 forskjellige etter hvilken dag det er, men om jeg skal være helt peise ærlig og kjenne etter akkurat her jeg sitter nå, velger jeg "Telephone Call from Istanbul" fra Big Time. Hele energien. Alt er i total bevegelse, og rock blir aldri fetere. Kjemien mellom musikantene gnistrer. FY FAEN!

Ja. Fy faen. Rekker i massevis.

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=EL-tmGkXvj8[/embed]

OK, da vet dere litt mer om brodern og hans tyngste musikkreferanser. 70-tallet har nok satt mest preg på ham, men det er ikke fritt for at 60-tallet er viktig óg. Og selvfølgelig Tom Waits. Greit å ha i bakhodet når han lirer av seg den neste omtalen.

Vel blåst, og takk for fine svar!