Sju Kjappe: Robert Dyrnes

Buktafestivalen nærmer seg, og vi har denne helga en fyldig forhåndsomtale av det som skal skje i Telegrafbukta 21.-23.juli. Hvem er da en mer naturlig gjest hos oss enn Robert Dyrnes? Ingen, selvsagt. At han i tillegg (sammen med kona Kari Westergaard) driver den lekre platelabelen Blues For The Red Sun, som forrige helg slapp den knakende flotte skiva Horns med italienske (!) There Will Be Blood, gjør ham ikke akkurat mindre aktuell. På toppen av dette driver han Tromsøs eneste vinylsjappe, Backbeat, en butikk som oser av kompetanse og utmerket utvalg.

Nå er det ikke noen av hans jern i ilden det skal prates om, men rett og slett litt musikknerding, akkurat som vi hos The Wilhelmsens liker. Og, at Robert sitter med en alvorlig kunnskap om mye av det som har rørt seg, rører seg og vil røre seg innen det som grovt sett kan kalles rock'n'roll hersker det ingen tvil om. Hvis du tar en tur innom Backbeat så vil du skjønne hva jeg mener. Obskure sjutommere fra et spesielt nabolag i Birmingham sluppet på tampen av 70-tallet, demotaper spilt inn av Tromsø-band for 40 år siden og som siden har vært stappet i en puff på loftet, stonerband fra Gjøvik; Dyrnes har full kontroll, og kan sikkert fortelle deg hva de aktuelle musikerne spiste til lunsj den dagen obskuritetene ble spilt inn.

At han har en interessant musikksmak har vi skjønt lenge, men for å finne ut nøyaktig hvor interessant den er, sendte jeg han noen kontrollspørsmål..

Hei.
Det var ikke små spørsmål du ville ha svar på..
Skal gjøre mitt beste, så får vi se om jeg kommer gjennom med æren i behold.

Æren beholder du garantert, for jeg vet at det er lite å utsette på integriteten din når det kommer til musikk. Men, vi kjører på. Hva er ifølge Robert Dyrnes tidenes fem beste album?

Dette er jo et spørsmål som har forskjellige svar, alt ettersom når man spør. Men noen album kommer man vel ikke utenom…

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=R-MSfd2S7lo[/embed]

Kyuss – Blues For The Red Sun (1992)

Dette var det første store albumet fra Kyuss. Jeg kunne selvsagt også valgt «Welcome To Sky Valley» eller «…And The Circus Leaves Town», men denne var først ute og dessuten har den en av tidenes feteste låter, nemlig  «Green Machine». Det var en liten drøm som gikk i oppfyllelse da Kyuss Lives spilte på Bukta for noen år siden. Så kanskje ikke så rart at Blues For The Red Sun ble navnet på labelen til Kari og meg….

 

Black Sabbath – Paranoid (1970)

Igjen et band der jeg lett kunne plukket frem et annet album. Alle de fem første albumene til Sabbath er legendariske. Men kjør gjennom side A på Paranoid-albumet og man får servert War Pigs, Paranoid og Iron Man (og da har jeg ikke glemt Planet Caravan som kommer midt oppe i dette). Sterkere albumside er vel ikke laget? Og når det er sagt, B-siden er ikke så verst den heller! Sabbath var på denne tiden et komplett band, Ozzy i storform på vokal, den tøffeste trommisen i Bill Ward, en stødig bassist og mye av hjernen bak bandet i Geez Butler, og riffmesteren selv Tony Iommi. Fy f….

 

Lou  Reed – New York (1989)

Lou Reed har alltid vært en favoritt, helt siden jeg satt i baksetet på bilferie med mine foreldre og leste rockens historie-bøkene. Leste der om Velvet Underground og ble dypt fascinert.  Ved første stopp, brukte jeg alle lommepengene mine og kjøpte White Light/White Heat LPn til bandet og har siden vært solgt. Lou Reed var utvilsomt en sær og sur gammel mann, men han lagde veldig mange bra låter, både solo og med Velvet. New York er hans mest helstøpte album, og har tekster om livet i bakgatene og blant de som lever litt på siden av samfunnets vedtatte mal. Og New York City er scene for det hele. Han viser en herlig forakt for autoriteter og politikere, samt tar de svakes parti. Var vel egentlig god på bunn denne Lou Reed.

 

Graveyard – Hisingen Blues (2011)

Må vel ta med et litt nyere album også! Og dette er allerede en moderne klassiker! Da jeg oppdaget denne skiva, var jeg ikke sen om å booke bandet til Bukta og husker at dette albumet gikk på høy rotasjon hele den sommeren. Og det spilles fortsatt mye, og det er vel det som kjennetegner en klassiker. Det kommer stadig helt sykt bra rockeband fra Sverige, og Graveyard er bare et av disse.

 

Rancid – …And Out Come The Wolves (1995)

19 herlige låter presset inn på et og samme album! Du kan høre at bandet hadde i seg en ekstrem sult og en iboende faenskap. Og for et band, basspillet til Matt Freeman (verdens beste pønkebassist) og frontfigur Tim Armstrong (som begge hadde vært med i legendariske Operation Ivy) blandet med Lars Fredriksen (gitar/vokal) og trommis Matt Reed. Må vel innrømme jeg er litt svak for pønk blandet med herlige up-tempo ska-rytmer. For et band. Shit, dette var 90-tallets store pønkeskive og den holder seg stødig som et fjell også den dag i dag.

 

Blues For The Red Sun var nok verdens dårligst bevarte hemmelighet, og jeg kan heller ikke si at jeg ble spesielt overrasket av de andre valgene, i og med at jeg har hørt om din Lou Reed-"interesse". Den Sabbath-skiva elsker både jeg og brodern, og Hissingen Blues? Dæven døtte. Rancid er et band jeg har brukt svært lite tid på, selv om jeg naturlig nok fikk med meg "din" skive så det holdt back in the days, så det skal jeg pinadø gjøre noe med ganske så kjapt. Og så må jeg bare tilføye: Steike, for noen strøkne kommentarer!
Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Nick Oliveri (bass/vokal)

Jeg har den klare oppfatningen av at Nick Oliveri var den lille brodden som gjorde Kyuss og spesielt Queens of The Stoneage til de briljante bandene de var. Han tilfører en galskap som gjorde at f.eks. albumet Songs for the Deaf, ble så crazy bra som det faktisk ble. Han er selvfølgelig et helvete å forholde seg til på privaten, men det får så være.

John Bonham (trommer)

Ingen kunne slå trommer som Led Zeppelin-trommis John Bonham. Bill Ward (Sabbath) og Ian Paice (Purple) var i nærheten, men ikke helt der. Bonham kunne slå livskjiten ut av ethvert trommesett og få trommesettet til å like det. Sammen med Oliveri ville han laget et herlig komp + at det aldri ville blitt kjedelig på backstage etter konsertene..

Jimi Hendrix (vokal/gitar)

Jeg kommer alltid tilbake til Jimi Hendrix. Han var en genial og nyskapende gitarist og man kan bare undre hvor han ville tatt det videre, om han ikke døde så ung. Han var ikke så verst vokalist heller faktisk.

John Garcia (vokal)

Kanskje den beste vokalisten i rocken fra og med Kyuss og frem til i dag. Har vært med i et knippe meget fine band og sunget på mange flotte skiver.

Alternativ til John Garcia er Janis Joplin som hadde en sjelden rå og herlig stemme, som nok ville kledd både dette bandet og nachspielet..

Jeg er egentlig ikke særlig for keyboards i band… Jeg liker at det er gitarbasert og synes tangenter tar litt for mye og unødvendig plass. Men dersom jeg måtte ha med en tangentspiller så måtte det blitt Jon Lord (Deep Purple) eller Benjamin Mørk.

Selv om både Garcia og Oliveri spilte sammen i Kyuss, så har de begge spilt i så mange band at jeg glatt overser den klausulen om at man bare kunne ha med en fra hvert band..

 

Den klausulen er det helt greit at du driter i, med begrunnelser som dette. Jeg ser for meg at nachspielene aldri ville ha sluttet, med Olivieri, Bonham og Hendrix med på laget. Tror de gutta ville ha krevd ganske så drøye saker backstage.. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Oi… Det første albumet jeg kjøpte for egne penger var The Kids sitt album «Norske Jenter». Da hadde jeg spart en stund og syklet til byen hjemme i Kristiansund og kjøpte den på kassett. Jeg var åtte år da det kom ut i 1980, men hadde allerede flere andre album som jeg hadde fått av foreldrene min. Det gikk mye i Elvis, Kiss og slike ting de første årene. Ryktene skal ha det til at jeg også likte ABBA (før jeg begynte på skolen), men det tror jeg bare er tull. Jeg ble veldig tidlig musikkinteressert. Vi var 4 gutter i gata som alle var interessert i heavyrock og det var mye koordinering av albumkjøp og kopiering av de albumene de andre kjøpte. Jeg fikk tidlig dobbel kassettspiller og sto for mye av kopieringen….

 

Haha! Ja, den skal tidlig krøkes, og så videre. Du var tidlig på 'an i platebransjen, skjønner jeg. Og det med sykling. Jeg og brodern drev òg og syklet til byen for å kjøpe skiver. Vi bodde i Vesterlia, ikke langt unna Bukta, og syklet jevnlig over Røstbakken for å tråle platesjappene i sentrum. Det er det nok dårlig med blant dagens kids. Den The Kids-skiva har jeg hørt nok, noe som ikke er mystisk i og med at jeg er lærer til det daglige, og en gang var en ung lærer..
Kan du tipse våre lesere om en låt som får deg til å hente fram luftgitaren, og en låt som gjør at du forbanner hele musikkbransjen?

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=hU7TzWZKbZ0[/embed]

Jeg må innrømme at jeg ikke spiller luftgitar så ofte, som gammel trommis blir det mere lett tromming på bordflater etc. Men det varierer jo fra dag til dag dette. Og når jobben min i stor grad består av å høre mye ny musikk (i både Bukta og Backbeat-sammenheng), så blir det spilt mye ny musikk. Den siste uken har det gått mye i det nye albumet til There Will Be Blood. Siden jeg er inhabil der, skal jeg ikke si så mye mer enn det….

Når det gjelder musikkbransjen, så har jeg egentlig gitt opp de greiene der for lenge siden.

Jeg har vel egentlig aldri vært en del av den kommersielle musikkbransjen, men heller vært en sta liten torn helt i ytterkant. Jeg har hele veien stort sett fulgt mitt eget hjerte og mine egne ører og prøver å gjøre konserter og plater med band jeg liker og for det de er, ikke for hva andre vil tro om de. Og dersom andre liker det, så er det en ren bonus. Jeg er kanskje den med minst teft for hitlåter av alle i hele verden.

Dvs en gang i året har jeg en bitteliten utblåsing – det er når bylarm nærmer seg. De presterer hvert år å ignorere rocken i programmet sitt og påstår det er fordi det ikke finnes gode rockeband… Da blir jeg lettere irritert. Hvorfor kan de ikke bare innrømme at de ikke liker rock, og at rock ikke får være en del av programmet til bylarm? For gode rockeband det finnes det flere av nå, enn på mange år!!

 

Et svar utenom det vanlige, og her er det på sin plass med verdens største AMEN! Når det gjelder There Will Be Blood så har jeg sagt mye om årets skive, og skal påta meg å velge en av kremlåtene fra den kule Horns-skiva. Ellers er det jo bare å stille seg 100% bak det su sier her. Jeg tror sannelig vi lar hele Bylarm-organisasjonen stå for det ultrakjipe låten vi håpet på, og så lar vi det bli med det.
Hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Shit, det vet jeg faktisk ikke. Jeg prøver å ikke legge for store forventninger til band og utgivelser. Heller gi de en sjanse når de kommer og se hva som blir liggende på spilleren over tid. Så langt har det kommet veldig mye bra også i år. Har vært så heldig å få være med å gi ut to bra album med There Will Be Blood og Heave Blood & Die. Utover det har det kommet bra skiver med Brutus, Greenleaf og ikke minst Iggy Pop. Lokalt har det jo også kommet et par knallbra album med The Northern Lies og The Late Great. Kan også nevne Sugarfoot og Spidergawd på Crispin Glover Records.

Så forventningene er vel at det skal sige på med enda et godt knippe av knallbra album utover året…..

 

Det er virkelig to kule album du har vært med på å gi ut, og Brutus og Iggy har jeg selvsagt hørt en del på. Det samme gjelder forsåvidt trønderne i Sugarfoot (som jeg ga full score på terningen) og Spidergawd. For ikke å glemme våre egne The Late Great og The Northern Lies, som har vært svært så viktige i The Wilhelmsens valg av retning. Så kan jo Bylarm ta seg verdens største bolle. Det finnes ikke noe bra norsk rock, liksom!? Hvilket band eller artist er ditt hjerte nærmest av det Norge har å by på?

Jeg har jo alltid vært glad i Motorpsycho. Har sett de sikkert 25 ganger live og har det meste av det de har gitt ut. Var spesielt glad i norsk musikk på 90-tallet, da jeg syntes det var mye bra norsk. Foruten Motorpsycho var jeg veldig glad i Hedge Hog, Kung Fu Girls, Astroburger, Thule, Monster Blomster, Fru Pedersen, Israelvis, Life… But How To Live It?, So Much Hate, Stengte Dører, Turboneger, Gluecifer, The Tables og mange mange flere. Og ikke dermed sagt at det ikke er mye bra Norsk nå også – for det er det virkelig! Men 90-tallet var spesielt og jeg brukte mye tid på norsk musikk da!

 

Her var det mye artig og interessant.. At du går for Motorpsycho er vel bare rett og rimelig. Et band jeg selv anser som et av de beste som var der ute på 90-tallet, og som jo bare fortsetter sin marsj mot legendestatus her i landet.
Så det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Jeg må komme med en tilståelse. Jeg har egentlig aldri brukt mye tid på Tom Waits…. Blir for mye piano og schnøvling for min smak….

Men skal jeg trekke frem en låt, må det bli «The Piano has been drinking». Haha, pianoet er dritings, som det har blitt oversatt til på norsk.

Velvel, akkurat det kan vel diskuteres…

[embed]https://www.youtube.com/watch?v=BPPtrqvHGEg[/embed]

Hehe.. Joda, det var vel naturlig at vi før eller siden måtte ha en gjest som ikke er veldig fan av Tom Waits. Mathias Lilja var forsåvidt innom tema da brodern spurte ham ut, men ikke i like klare ordelag som deg. Jeg må jo bare tipse deg om at Waits har lagd den klart beste New York-skiva i historien med Rain Dogs, sånn apropos Lou Reed, og det er ikke mye piano og schnøvling å spore fra 1983 og fram til i dag. Så det så..
Uansett, her er det på sin plass med et enormt tusen takk for svar, og masse lykke til med Bukta 2016!