TW-Hjørnet Tar Form

Jeg og min broder har mange musikalske helter som vi har dratt på oss opp gjennom årene. Vi finner ofte de samme artistene, og en sjelden gang ender vi opp med å finne våre "egne". Folk som vi muligens ikke akter like høyt, for å si det litt enkelt. Men det er som sagt de tilfellene som forekommer svært sjelden.
Når vi oftest ender opp med å digge de samme sterke karakterene, så er jo ikke det spesielt rart i og med at vi har vokst opp i lag, og at vi i så måte har den samme musikalske plattformen. Jeg kunne ha ramset opp The Beatles som kom inn med morsmelka og som vi sang før vi forstod hva vi sang. Jeg kunne sagt at Ramones er en del av oss, og at vi hele tiden fylte vårt felles gutterom med lydene fra Joey, Johnny, Tommy og Dee Dee. Ofte mens vi ventet på at middagen skulle bli ferdig, eller når vi gjorde lekser. Ofte før vi skulle ut på løkka for å spille fotball, eller før vi bare skulle ut for å finne på litt godt gammeldags djevelskap. Jeg kunne også ramset opp folk som Johnny Cash, Elvis og Frank Sinatra, eller Neil Young, Steve Earle og John Hiatt. Men jeg lar det være. Da er det også naturlig at jeg heller ikke nevner folk som Van Morrison, David Bowie og Bob Dylan. Poenget er ganske enkelt av vi har vokst opp med den samme musikken.
Jeg kommer heller ikke til å si et ord om at vi var, og kan fortsatt være avhengige av band som Led Zeppelin, The Who, Thin Lizzy, Black Sabbath, The Rolling Stones, The Kinks, The Band, Van Halen, The Replacements, Green on Red, Rush, Motörhead, Deep Purple og faen vet... Men det skal jeg heller ikke gjøre. For når alt kommer til alt, og når sannheta skal fram, er det bare én herre som er Herre i vårt hus, og han heter Tom Waits. Thomas Alan Waits. TW som i The Wilhelmsens. Vi har begge, flere nesten like store helter; nevnte Cash og Townes Van Zandt, men det er altså noe helt eget med vår største superhelt - Tom Waits. Vi har elsket mannen fra den gangen vi oppdaget han tilbake i 1988. Og da mener jeg - oppdaget han for fullt. Da Big Time kom i hus og snudde opp/ned på det meste.

https://youtu.be/XqZ5E_JeUVo

Her i TW-Hjørnet har vi altså ryddet plass til våre tanker om, og vår tiltro til, vår felles store helt, Tom Waits. I dette hjørnet kan vi sette oss godt til rette når det bare er Tom som duger, og når abstinensene blir for drøye. Her kan vi ta for oss Far's skiver når vi måtte føle for det, og her kan vi skrive noen ord om mannen når lysten melder seg. Kall gjerne dette hjørnet for et slags fristed, eller et nødvendig pusterom. Et hjørne der tanker og følelser blir til ord eller bare meget bra musikk. Tom's musikk.

Denne morgenen har jeg funnet veien hit inn i dette vakreste av alle hjørner, og jeg sitter her å lytter til det albumet som skulle bli så skjellsettende for oss begge. Jeg lytter til Big Time, live-skiva fra 1988, og jeg tenker tilbake på tiden da den røsket oss ut av hardrocken med stor styrke. Siden den gang har rocken aldri vært hardere. Den hardeste, tøffeste og fineste rocken jeg vet om, er det Tom Waits som lager. Hardt og tøft kommer i mange former.
Denne tiden da Tom begynte å blinke kraftig på radaren, var en tid jeg vil beskrive som helt avgjørende for vårt sterke engasjement til denne flotteste av alle kunstformer. Etter at Tom Waits gjorde sin entré, ble ingenting som før igjen. Rocken hadde fått et nytt ansikt, og brødrene Wilhelmsen var helfrelste. Jeg (og jeg er sikker på at min bror føler det samme) blir noen ganger fjorten år igjen når jeg lytter til Tom, selv om han aldri var der når jeg var fjorten. Noen ganger føler jeg at jeg må være verdens eldste mann når Herr Waits messer og banker på gammelt skrot, selv om jeg aldri har vært verdens eldste mann. En gang var jeg verdens yngste mann, men det blir liksom ikke helt det samme.
Tom's musikk virker uansett alder, eller uansett hvilken tilstand du befinner deg i. Den virker bedre enn alt annet mange ganger.... Og dermed ble altså "TW-Hjørnet" til. En konstruksjon å være glad i.

Vi har plassert et par sånne gamle brun/beige ørelappstoler med en flotte skamler til, her borte i hjørnet. Vi har et lite kaffebord som vi har laget av et par gamle bildekk, og på dette bordet står der en gammel platespiller. En sånn bærbar gammel sak med innebygget høytaler og alt som skal til. Den er noe sliten, men den funker som et uvær.
I et par gamle vinkasser står alle skivene til Far på rekke og rad, og i et skap som egentlig er bagasjerommet på en gammel Oldsmobile, har vi et par flasker med god gammel whiskey, og en kaffebrygger som aldri vil komme til å svikte oss. Vi har en fin liten eske med utsøkte cubanere, et svært fancy askebeger dekorert med bokstavene "Rain Dogs", og vi har en gammel gitar, en smått rusten hi-hat og vi har et piano stående her... Et som definitivt har sett bedre dager, og det for lenge siden. Det ser ut som det har vært på fylla siden Tom oppdaget at det hadde tatt seg en dram eller to i "The Piano Has Been Drinking (Not Me)".
Det er fint å ha ting på stell i tillfelle fest eller hva det nå enn skulle være. La det ikke herske noen som helst tvil om den saken.

Vi befinner oss i en gammel garasje, så om inspirasjonen tar overhånd, er det nok av gammelt skrot å dælje løs på. På den ene veggen mellom rustent verktøy og gamle arbeidstegninger, henger det dessuten et gammelt bilde av Johnny Cash som viser fingeren til alle som fortjener det, og det henger et utslitt Rain Dogs-platecover der, som skal minne oss på hva som er essensen om hukommelsen skulle finne på å svikte oss. Vi har det vi trenger her, for å si det sånn.
Det er utvilsomt et trivelig hjørnet, dette TW-Hjørnet, og et sted vi heretter ikke kan leve uten. Et sted for The Wilhelmsens og Tom Waits. Et sted der alle som liker sånt er mer enn velkomne.

https://youtu.be/lyyFLYNbQpg

Min bror kom akkurat inn her nå, han er kaffestørst og røyksugen, hårsveisen hans står i stil med omgivelsene, og jeg har akkurat satt på The Heart of Saturday Night. Nå kan vi sitte her en stund, og vi kan prate litt bambus og drikke god kaffe mens vi i lag leter etter den kommende kveldens hjerte. Det er tidlig Lørdag i nordenden av Mars, og Tom synger dagen inn med sin aller fineste røst.

"Dæven, Johnny! Disse omgivelsene, ass"