The Velvet Underground
The Velvet Underground var bandet "alle" elsker i dag, som inspirerte "alle" som hørte dem til å starte eget band, men som knapt nok solgte album i samtiden. De oppstod i all hovedsak etter at John Cale, en waliser som dro til New York i 1964 for å studere klassisk musikk, møtte Lou Reed, en newyorker som på den tiden var engasjert som låtskriver for plateselskapet Pickwick Records. De fant kjapt tonen, og startet det svært så kortlivede bandet The Primitives sammen med Walter De Maria, som allerede da var en anerkjent multikunstner i The Big Apple. Men det var ikke før etter at Lou rekrutterte studiekameraten Sterling Morrison at det virkelig ble interessant. Gitaristen Morrison erstattet trommeriene til De Maria, så bandet hentet inn okkultisten og poeten Angus MacLise for å ta seg av perkusjoner. Bandet The Warlocks var født, bare for å bli gjenfødt som The Falling Spikes en måned senere.
En start preget av utskiftinger og navnebytter ble mer stabilt etter at MacLise foreslo at de skulle skifte navn til The Velvet Underground, motivert av romanen/dokumentaren av samme navn, skrevet av Michael Leigh. Boka handlet om den seksuelle revolusjonen New York var vitne til på begynnelsen av 60-tallet, med sado-masochisme, partnerskifter, gruppesex og annen moro. Dette var noe Reed og Cale kjente seg igjen i, særlig med tanke på at Lou allerede hadde skrevet låten "Venus In Furs" allerede, en låt som tematisk er sydd over samme lest som nevnte Leigh-bok.
https://www.youtube.com/watch?v=AwzaifhSw2c
1965 gikk i all hovedsak med til å øve og skrive låter. De holdt hus på loftet i ei leilighet i Ludlow Street, og øvde dag og natt, men i all hovedsak uten MacLise. Poeten var en ustabil og lite etterrettelig kar, så de skjønte tidlig at de ikke kunne basere bandet på han som trommis. I denne perioden spilte de inn en demo som Cale tok med seg da han måtte ta en svipptur til London. Han skulle møte Marianne Faithfull, og håpet at hun kunne gi den videre til Mick Jagger, som Faithfull hadde et amorøst forhold til. Det ble et resultatløst initiativ fra Cale, men om ikke annet så kan denne demoen høres på boksen Peel Slowly And See, 1965-1969 (disk 1) som kom ut i 1995. Herligheten ligger på Spotify, om du ikke har den i samlinga di.
Bandet engasjerte så en slags manager, New York Post-journalisten Al Aronowitz, som til da var mest kjent som mannen som introduserte Bob Dylan for The Beatles da de var på sitt sagnomsuste USA-besøk i 1964. I tillegg var han tungt inne i beatgenerasjonen, og hadde viet mye tid og mange artikler på bl.a. Allen Ginsberg, Jack Kerouac, Neal Cassady og William S. Burroughs, poeter og forfattere bandet satte meget stor pris på. Han ordnet dem deres første gig, som da skulle være på Summit High School i New Jersey. Dette likte MacLise så dårlig at han sluttet i protest, fordi han mente de kun var "sellouts". Ikke akkurat i den normale forståelsen av begrepet, men fordi ingen skulle komme her å fortelle Angus når han skulle starte og stoppe å spille.
Sterling Morrison hadde en veldig god venn, Jim Tucker, og denne karen hadde altså ei yngre søster som alle kalte for "Moe". Denne "Moe" var døpt Maureen, og Sterling hadde hørt, og ikke minst sett henne spille trommer. Han var hellig overbevist om at de burde få henne med på laget, og etter å ha overbevist spesielt Cale, som mente at kvinner ikke dugde som trommiser, var den originale besteningen klar. Selv ikke John Cale kunne motstå denne dama som hamret løs på trommene sine stående, med svære klubber, og med trommer som ikke alltid var trommer. Hun slo på alt tilgjengelig, noe hun begynte med etter at trommesettet henne ble stjålet etter en klubbkonsert, og hun måtte lete opp tomme hermetikkbokser og panner på klubbens kjøkken.
Så, i 1966 bestod The Velvet Underground av Lou Reed (vokal og gitar), John Cale (bass, keyboards, bratsj og vokal), Sterling Morrison (gitar, bass og koring) og Maureen "Moe" Tucker (perkusjon), og et av tidenes mest legendariske og viktige band var klar for verden. Andy Warhol hadde fattet interesse for The Velvet Underground, etter å ha blitt introdusert for dem av Barbara Rubin, en filmskaper som ofte samarbeidet med kunstneren. Warhol ble manageren deres, og tok dem med på den i ettertid svært så omtalte "happeningen" The Exploding Plastic Inevitable. Her kombinerte Warhold sine filmer med The Velvet Underground sine låter, ispedd dansere og utøvende kunstnere fra The Factory. Før denne gjengen dro ut på turnè hadde Warhol introdusert bandet for Nico (Christa Päffgen), med et ønske om at hun skulle synge på noen av låtene de hadde skrevet. Nico var en fager og talentfull, tysk popsangerinne, og til tross for sine noe rasistiske trekk og hang til heroin, så gled hun rett inn i bandet.
De gikk i studio i april '66, og i løpet av en måned hadde de gjort ferdig det meste av det som skulle bli debutalbumet, The Velvet Underground & Nico.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
The Velvet Underground & Nico (1967)
Singelen "Sunday Morning" åpner ballet, med klokkespill, lekent komp, en Lou Reed som har tatt på seg den veneste stemmen, Nico som korer engleaktig, og John Cale som skaper ei legendarisk dronestemning over verket. Den behagelige og snille åpningen avløses av karen som er på jakt etter heroin i "Waiting For the Man", og portene til dop, seksuelt avvik og annen moro åpnes. "Femme Fatale" synges av Nico, og var et bestillingsverk fra Warhol. Han ønsket en låt om Edie Sedgwick, hans fremste modellstjerne og filmdiva, som ble kåret til "Girl of the Year" i 1965, og døde tragisk i 1971, etter et svært så "kronglete" liv bestående av dop, brannskader og psykiske lidelser.
"Venus In Furs" er et av skivas høydepunkt, og følges av New York-"hyllesten" "Run, Run, Run", en låt fullpakket av deilig feedback, monoton tromming og en passe atonal Reed. Her namedroppes kjente newyorkere som Teenage Mary, Seasick Sarah og Beardless Harry i sin jakt på dop rundt Union Square og 47th Street. "All Tomorrow's Parties" var den første Velvet Underground-låten jeg hørte, tilbake på 70-tallet, der den dukket opp på en VG-kassett, av alle ting. Nico synger, John Cale klimprer småhysterisk på et piano som han har stappet papirstrimler mellom tangentene på, for å få en skrudd lyd. Men, det mest skrudde står Lou Reed for, som har benyttet den senere så berømte "ostrich-stemmingen" av gitaren, noe som går ut på at alle strengene var stemt i E. Stilig og fet lyd.
"Heroin" ble skrevet allerede i 1964 av Lou Reed, etter at han ble låst inn på et rom i studioet han jobbet for, med beskjed om å skrive ti surfpop-låter. Han kom ut med "Heroin", en låt som kan få enhver til å føle seg som en narkoman, med den sinnsyke trommingen til "Moe", den ville elektriske bratsjen til Cale, og Lou som messer ut de ville meldingene sine. At denne låten kom ut samtidig med Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, og Beatles-skiva regnes som den store, eksperimentelle skiva, føles ikke helt riktig i dag. "There She Goes Again" starter med et riff som er rappet fra Marvin Gayes låt "Hitch Hike" fra 1962, og er en deilig pop-rakker som er covret av en rekke band, bl.a. R.E.M. "I'll Be Your Mirror" er Nico på vokal igjen, noe som er det naturligste i verden i og med at Reed skrev låten til henne etter at de møttes første gang i 1965, og Nicos første melding til han var "Oh, Lou, I'll be your mirror". "Black Angel's Death Song" har jeg alltid tenkt på som en Bob Dylan-låt, om han hadde spist fire kilo heroin hver dag, og tatt syre til dessert. Når så Reed har uttalt at teksten ble skrevet med det for øya at ordene skulle passe sammen, og ikke nødvendigvis bety noe. Dette var låten som overbeviste Warhol om at VU var bandet han trengte, og låten var dessuten en låt bandet selv elsket.
Det hele avrundes med skivas lengste spor, "European Son". Det begynner pent og pyntelig med et fin-fint riff, men går etterhvert over i en kakofoni av distortion, feedback og det som føles som frijazz. Kaoset er koplett. Mesterverket er komplett.
Beste låter: Sunday Morning, I'm Waiting For the Man, Venus In Furs, Heroin, There She Goes Again
White Light White Heat (1968)
Den røde tråden, eller de røde trådene, er fortsatt seksuelle avvikere og dop, men denne gangen er både musikken og lyrikken mye mer påvirket av egne liv, liv som ikke var veldig A4. Eller, som John Cale har uttalt, de dro alle sammen i samme retning. De dro hverandre mot stupet, men de dro definitivt i samme retning. På tiden da andreskiva ble spilt inn og gitt ut var livene deres i fullstendig kaos, noe som helt klart gjenspeiles i albumet.
Tittelsporet åpner det hele, en kjapp, hissig og beint ut heftig låt, der Lou synger effekten metamfetamin hadde på kroppen og hjernen hans. John Cale klarer ved hjelp av en forvrengt bass å skape et kaos i mitt hode når låten fader ut. "The Gift" er en vilt stilig låt, der John Cale forteller Lou Reed sin historie i venstre kanal, mens det spilles heftig rock'n'roll i den høyre. Tidvis virker det som om vokal og melodi ikke hører sammen, men Cale henter seg til stadighet inn. Historien er muligens den mest absurde i musikkhistorien, og er for god til ikke å nevne. Hovedpersonen Waldo Jeffers har fått seg kjæreste, Marsha, på college, men siden han bor i Pennsylvania og dama i Wisconsin, og han er en blakk faen, så blir det to lange måneder vekk fra henne. Passe sjuk av sjalusi, fordi han er sikker på at Marsha er ei kåt, utro ung dame, kommer han på den glupe idèen at han skal sende seg selv som en pakke med posten, selvsagt til Marsha i Wisconsin. Han gjør så, og da pakken ankommer Marsha driver hun og forteller venninna si om typen hun hadde seg med den forrige natta, Bill. Den svære pakken er vanskelig å åpne, så venninnen henter metallkutter og kjører den gjennom pakken. Og skallen til Waldo.
"Lady Godiva's Operation" er en todelt sak, der de naturligvis toucher innom Lady Godiva, denne famøse adelskvinnen som red gjennom Coventry på sin kostbare hest, spillernaken. Bratsjen til Cale durer gjennom hele låten, lekkert skakt, mens Lou Reed synger herlig på grensen til falskt. "Moe" og Sterling spiller et skramlekomp som nesten bare de har mestret. Bare så jævlig synd at Sterling hatet bassen, og på død og liv ville spille gitar. Midtveis kommer Cale inn med vokal, mens Reed fyller inn på tøffeste vis. "Here She Comes Now" er skivas streiteste spor, en låt som egentlig var skrevet for Nico, og som mange mener handler om det du tror, altså at hun kommer. Men, andre tolker låten dithen at den handler om gitaren til Reed, fordi han ofte brukte å si "here she comes now" før han dro en gitarsolo. Hvem vet.
Side B på vinylen består av kun to spor. Først ut er kjappisen "I Heard Her Call My Name", uligens den mest aggressive låten VU noensinne spilte inn. Det er ville tilstander i studio her, med bratsjen til Cale, og to stykk atonale gitarer traktert av Reed. Faktisk sluttet Sterling i VU fordi han mente at de ødela bandets beste låt med støy og feedback. Han kom tilbake etter ei lita uke. Så avsluttes det hele med albumets mesterverk, "Sister Ray", den nesten atten minutter lange støybonanzaen. Låten handler om åtte personer, men fortellingens hovedperson er en herionglad transvestitt, selvsagt. Den ble spilt inn i ei steiking, og unnagjort på de 17:28 den varer, og har et aldri så lite jam-preg over seg. Hvis musikk kan være suggerende, så står "Sister Ray" som definisjonen på det.
To skiver unnagjort, og det er ikke antydninger til feilskjær.
Beste låter: White Light/White Heat, The Gift, Lady Godiva's Operation, Here She Comes Now, Sister Ray
The Velvet Underground (1969)
Lou Reed ønsket altså å vise en annen side av seg selv, og han ønsket å gjøre det uten dronestøy, feedback og annen Cale-moro. Allerede i åpningssporet "Candy Says", skjønner vi at dette er noe helt annet. Reed nærmest krevde at Yule skulle synge låten han hadde skrevet om Candy Darling, ei av hoveddamene til Warhol, som døde 29 år gammel i 1974. Mao hadde Reed nå skrevet to låter om damer som døde ikke lenge etter at han hadde hyllet dem. "What Goes On" er en stilfull og funky rocker, som bl.a. Bryan Ferry og The Feelies har covret, mens Talking Heads like greit rappet riffet til låten "Once In a Lifetime". Doug Yule imponerer med fin-fint orgelspill og lekker koring. En skakk countrygitar åpner "Some Kinda Love", og vi blir presentert en låt som er av typen vi skal bli vant med fra Lou Reed etterhvert. Etterhvert snakker vi nesten om blues, dandert med kubjeller og monoton bass.
Så følger et av de vakreste stykker musikk som noensinne er festet til riller. En skeiv gitar, et fingerspill herligere enn herlig, og en Lou Reed som synger med sin veneste og fineste stemme, blir fotfulgt av Yule sin bass og Maureen som kakker med en tamburin. Det er så vakkert og elegant når de gjør "Pale Blue Eyes" at det nærmest er usannsynlig at vi snakker om samme band som året før spilte inn "Sister Ray". Låten handler om hans første kjærlighet, ei dame som het Shelley Albin, og som for sikkerhets skyld var godt gift.
Sometimes I feel so happy
Sometimes I feel so sad
Sometimes you make me happy
But mostly you just make me mad
Linger on, your pale blue eyes
"Jesus" er nok en rolig, neddempet låt, om kjærleik og sånn, mens "Beginning To See the Light" er et av skivas mest rocka spor. Her er det mer enn spor av "gamle" Velvet Underground, og er for meg en av bandets sterkeste låter, som nok er veldig selvbiografisk. Her kan de minne om alt fra Beatles i 68-drakt, og The Byrds på sine første album. Beintøffe saker. "I'm Set Free" handler om kjærlighetens lenker, og det å føle seg låst i et forhold. En slik tvangstrøye var skremmende for Reed, og det skrev han av seg på fineste vis. En sterk låt som ofte overses av VU-synsere, men definitivt ikke meg. Sjekk ut de boksene Sterling bruker, bokser som ryktene skal ha til ble stjålet på en flyplass, da de kom over dem.
Skivas lystigste øyeblikk er på mange måter "That's the Story Of My Life", de de nesten covrer The Kinks. En artig sak som må regnes som et avvik i katalogen til VU. Så følger en meget spesiell sak, "The Murder Mystery". Stilig som faen, men mystisk. Et passe sakralt orgel og ei behagelig trommetakt skaper nesten The Doors-stemning i det som er refrenget, før ei frenetisk, nærmest fri-jazz-takt herjer i versene. Versene består av to ulike dikt, bablet i vei av Reed og Morrison, mens det engle- og The Doors-aktige refrenget får samme behandling av Maureen Tucker og Doug Yule. De synger forskjellige saker. Og resultatet er rett og slett coolness i musikkform. Albumet avsluttes av "After Hours", en låt som i følge Lou Reed var så uskyldsren at kun Maureen kunne synge den. Melodien kunne like gjerne ha vært å finne i en musical fra 30-tallet, og kun akkompagnert av Reeds akustiske gitar og bassen til Yule. Et passe absurd punktum på ei lekker skive.
Beste låter: Candy Says, What Goes On, Pale Blue Eyes, Beginning To See the Light, The Murder Mystery
Loaded (1970)
Maureen Tucker var gravid, og fikk barn i perioden de skrev spilte inn og turnerte med låtene. Dermed er hun ikke med på skiva, og trommestikkene ble overlevert til og fordelt mellom Doug Yule, mikser Adrian Barber, sessionmusikeren Tommy Castanero, og Dougs yngre bror, Billy, som bare var atten år gammel da.
VU tok plateselskapet på alvor når det kom til ønsket om å lage en hit, og gjorde sitt ytterste for å slå gjennom med denne fjerde skiva. Det høres allerede på åpningssporet, "Who Loves the Sun". En skikkelig gladlåt, poppete og fin, kuttet ned til perfekte 2:46, "støy" er fjernet, og låten synges pent av Doug Yule. Bare velstand. Så følger en av bandets mest kjente låter, "Sweet Jane", en låt som er covret av bl.a Mott the Hoople og Cowboy Junkies, og som ifølge Reed selv førte til at han kuttet ut VU. Han påstod i tiden før skiva skulle slippes at "noen" hadde endret på miksen og gjort låten ugjenkjennelig, bak hans rygg. Dermed tok han pikkpakket sitt og forlot Sterling, "Moe" og Doug 23.august 1970. Loaded ble sluppet 15.november. Yule har uttalt at den som gjorde forandringer i låten var Reed selv, og det har vært spekulert i at Lou konstruerte en krangel for å komme seg unna bandet og starte sin egen solokarriere.
"Rock and Roll" er en skikkelig fet låt, der VU spiller som om de er MC5, og Lou synger om viktigheten av rock'n'roll. I låten er det riktignok Jenny som reddes av rocken, men som hovedpersonen selv har uttalt: "Teksten handler om meg. Uten rock'n'roll ville jeg ikke ha vist at det eksisterte liv på planeten". "Cool It Down" er låten jeg ser for meg hadde blitt resultatet om David Byrne, Keith Richards og Ian Hunter hadde skrevet en låt sammen, stilig som fy. Doug Yule synger "New Age", en låt som endret seg med tiden. Opprinnelig handlet denn om tidligere nevnte Shelley Albin, men nå adresseres ei feit, blond skuespillerinne. Låten fikk mange til å undres om Lou var bifil, pga verselinja "it seems to be my fancy to make it with Frank and Nancy".
Side B åpner med "Head Held High", en kjapp rocker med handclaps og svingende takt på menyen, mens "Lonesome Cowboy Bill" er en slags rocka countrylåt med skakke gitarer, der Yule synger. "I Found a Reason" er nok en av mine absolutte favorittlåter av og med Velvet Underground. Låten er brukt i en rekke filmer, og er covret av bl.a. Cat Power og Massive Attack. Lou synger vakkert i første vers, før Yule kommer inn og hjelper til på refrenget, og det hele ender opp som en herlig doo-wop-sak. På andre vers finner Lou ut at han er en soulsanger som må snakke til oss lyttere. Det funker utmerket. "Train Round the Bend" åpner med feedback og ei monoton takt, eller gamle takter, om du vil. Her er det Lou Reed for alle pengene, og han står for sang og gitarsoloer. Nok et lite frampek mot hva som skulle komme. Albumet avrundet med "Oh! Sweet Nuthin'", noe som betyr at Doug Yule synger den siste låten Velvet Underground leverte fra seg med Lou Reed. En deilig, deilig låt, som varer i hele 7:25, og brøt med grunntanken med albumet, og inngangen til innspillingene. VU var pionerer i forhold til det som skulle komme fra band som Ramones, Talking Heads og en rekke punkeband, men det de gjør på "Oh! Sweet Nuthin'" er mye av det samme band som Lynyrd Skynyrd skulle komme med.
Loaded er favorittskiva til veldig mange VU-fantaster, og det er ikke vanskelig å forstå. Skiva er spekket med gull, og har en rock'n'roll-historisk verdi få andre skiver har. Jeg kan seriøst ikke gjøre annet enn å klaske til med en 6'er på svanesangen.
Beste låter: Sweet Jane, Rock and Roll, Cool It Down, I Found a Reason, Oh! Sweet Nuthin'
https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/1I6KZSmd3pgjUuysJaINNs