Way Down in the Hole

[embed]https://youtu.be/AY7AbL3oq-4[/embed]

Da jeg hørte "Way Down in the Hole" for første gang. Nei, vent et lite øyeblikk nå... Da jeg så Tom Waits fremføre "Way Down in the Hole" for første gang på NRK i 1989, eller var det i 1990, tenkte jeg noe sånt som:

- Hvorfor er ikke denne mannen den nye Elvis? Hans karisma er minst like sterk. Hans energinivå er jo avsindig!?
- Dette er jo Djevel-Elvis! The Man!
- Denne mannen spiser jo sånne som Elvis til frokost, any day. Og jeg elsker Elvis.
- Dette er jo en helt absurd bra sceneopptreden. Denne mannen er jo helt... sinnsyk. Herregud!

Det er ikke lett å huske gamle tanker, men mine tanker den gangen var sånn cirka der. Jeg vil i alle fall det. Jeg var som alle kan forstå helt forstyrret der jeg sto foran TV-apparaturet. Jeg hadde allerede vært blodfan av mannen i mer enn ett år da NRK viste Big Time-filmen, og jeg hadde hørt albumet som var det første Tom Waits-albumet jeg kjøpte, hundrevis av ganger allerede, men likevel ble jeg totalt fjetret da jeg så hva mannen drev med på scena. Det var rett og slett sjokkerende bra. Jeg husker at jeg lo og stressa rundt på gulvet, henta mer og mer kaffe, og røykte med begge hendene. Svetten silte som små elver ned langs det lange gapende trynet, og jeg var dryppende våt. En skulle nesten tro jeg hadde vunnet i Lotto eller noe i den stilen. Musikalsk sett, hadde jeg det.
Jeg hadde heldigvis klemt inn en sånn VHS-kassett i videospilleren og trykket REC/PLAY, og bare følelsen dette ga etterhvert som filmen skred fram, gjorde meg svimmel av en slags sinnsyk glede, og jeg følte virkelig at jeg hadde skutt, eller i allefall fanget gullfuglen, óg funnet opp både kruttet og hjulet. Det var fullstendig julaften der hvor jeg bodde, og min daværende samboer trodde det hadde klikket for meg der jeg virret rundt i fullstendig ekstase. Ah... Både den herlige sarkasmen og alle de vakre metaforene, det skjulte alvoret og de nydelige ablegøyene. Balansekunsten.

Det var særlig da "Way Down in the Hole" dukket opp på skjermen at disse enorme følelsene tok form i min svette og yrende kropp (selv om hele filmen er minst like sterk). Den formidlingen som utarter seg på den scena der, vil jeg påstå ingen hverken før eller siden kommer i nærheten av.
Så skader det jo heller ikke at vi snakker om en helt avsindig og skremmende bra låt. Et eget lite evangelium, nesten. Et evangelium for folk som har slitt med å ikke la flaska ta overhånd, og sånt noe.

Det er bare Johnny Cash som har vært like elektrisk på scena som Tom er her. Mannen er jo i fullstendig fyr og flamme. Det damper og det ryker. Og alt dette overførtes direkte til meg der jeg stod å brann foran TV-apparaturet. Det var en helt umulig opplevelse, og jeg tror nok jeg så "lyset" og "mørket" og alt som tenkes kan, der jeg stressa rundt i fullstendig euforia. Sånt som det jeg kjente på den gangen, er egentlig helt umulig å sette ord på. Det er rett og slett sånt som bare musikk kan gjøre med en fyr. Bare sånt som noen få artister kan makte.

When you walk through the garden
you gotta watch your back
well I beg your pardon
walk the straight and narrow track
if you walk with Jesus
he's gonna save your soul
you gotta keep the devil
way down in the hole
he's got the fire and the fury
at his command
well you don't have to worry
if you hold on to Jesus hand
we'll all be safe from Satan
when the thunder rolls
just gotta help me keep the devil
way down in the hole
All the angels sing about Jesus' mighty sword
and they'll shield you with their wings
and keep you close to the lord
don't pay heed to temptation
for his hands are so cold
you gotta help me keep the devil
way down in the hole

Jeg har aldri hatt problemer med å holde Satan eller Djevelen nede i hullet sitt etter at Tom Waits kom inn i mitt liv. Ikke før det heller, men jeg har alt for ofte latt meg falle for fristelsen, og mer eller mindre frivillig møtt på "han" langt der nede i selvmedlidenhetens dystre og patetiske kjeller.

Sånn jeg ser det i dag, var det smarteste jeg noensinne har gjort, det å rusle inn på Rocky platebar i Tromsø en høstdag i 1988. Det å kjøpe min første Waits-LP, som nettopp var, BIG TIME.
Jeg tuller ikke. Tom Waits gir og har gitt meg mer enn de fleste andre har gjort tilsammen. Med unntak av Cash, ass...
Det er det smarteste jeg har gjort på musikkfronten i alle tilfeller. Det er sidestilt med det at jeg slapp Johnny Cash helt inn der ingen andre slipper inn. Der mørket er uendelig og lyset så sterkt at enhver vil blendes før hele universet åpenbarer seg mellom innestengte tanker og generell fortrengt drivved.

Jeg har vært et par turer der nede som Tom her i videoen fleiper om å ta heisen ned til, men det har vært av ren nødvendighet. I ensomhetens tjeneste. I svarte ensomme øyeblikk da elenigheta virket bedre enn alternativet. Men drit i det. Det løpet er avsegstyrt forlengst.

SÅ! Det er bare å legge merke til hver eneste lille setning Tom messer fram her, og det er bare å leve seg inn i hans ekstatiske univers.
Det finnes ikke bedre narkotika enn det. Det finnes ikke bedre humor, og det finnest intet bedre alvor. Dette er skjæringspunket mellom liv og lære, idioti og falske forhåpninger. Dette er frelse.

Jeg er ingen villmann etter Jesus, men jeg tror nok han kanskje var en fin fyr. Nesten like fin som Tom Waits. Er heller ingen mann som sitter her å tror på at djevelen er en bestemt skikkelse. Om han er Gud når Gud er full, som Tom så fint sa det i "Heartattack and Vine", er jeg også usikker på. For Gud er vel bare naturen når den er vanskelig å fatte. Men sånt vet heldigvis jeg lite om. Mitt eneste trossamfunn er trærne, det skiftende lyset, og det uendelige havet.

Jeg bare sitter her i TW-Hjørnet, og jeg fryder meg over at det finnes musikk som dette. Så full av valg og full av djevelsk innlevelse. Tom Waits er tidenes fyr.

https://open.spotify.com/track/1WxQvIsPrr51LIHR7bBoOR