2017 - De 12 Beste Internasjonale

Jeg har etter snart 52 år endelig kommet frem til at jeg trenger musikk for å overleve. Det er mulig tanken har streifet meg før, men nå, i denne siste natten før 2018 braker løs, vet jeg det. Jeg kjenner det i min revmatiske benstruktur. Mer eller mindre isolert her i den dype hemmelighetsfulle skogen hvor jeg bor, og hvor jeg ofte er mutters alene, blir alle inntrykk forsterket langt utover hva jeg før kunne innbilt meg for bare et par tre år siden. Dette gjelder selvsagt også for alle de inntrykkene musikken kaster av seg. Det er jo sånn, til en viss grad i alle fall, uansett hvor man bor og lever. Men faen altså… Det å komme ned hit i musikkrommet med en kopp kaffe etter et par timer i skogens magiske stillhet og pulserende ynde, det å fyre opp stereoen og la det stå til, helt nullstilt og åpen, er i sannhet en opplevelse – forsterket, avkledd og forgylt, av alle elementene som omringer meg. Det er som om den minste lille lyd betyr så mye mer enn tidligere i livet, når omringet av byen eller omså bare i boligfeltet et eller annet sted. Her i naturens organiske vibrasjonsfelt, får den minste bevegelse en slags betydning. Jeg vet ikke om det er så helvetes sunt alt dette, men så lenge mine erfaringer er av det gode slaget, nyter jeg situasjonen maksimalt, og føler meg heldig, på grensen til velsignet.

Etter å ha sovnet side om side med min trofaste og utmerkede hund Jonas på sofaen foran televisjonsapparaturet ved åttetiden i går aftes, våknet jeg brått klokken kvart over ett. Min bedre halvdel er på nattevakt, og alt ligger til rette for å spille noen plater og stable sammen noen ord om litt av hvert. Det er mine første tanker i det jeg slår av det nevnte apparaturet. Så jeg mekker en liter sterk kaffe, fyrer opp en sigg, og starter prosessen som allerede har vært aktivert noen ganger gjennom de siste ukene. Det er på tide å lage den siste lista, og samtidig skrive årets siste innlegg. Og i den sammenheng vil jeg på vegne av The Wilhelmsens takke alle som har fulgt oss gjennom 2017. Dette har for min bror og meg vært en fantastisk reise, og vi har satt pris på hver og en av dere som har vært innom vårt lille magasin i løpet av denne perioden. Tusen hjertelig takk kjære musikkelskere.

Jeg føler at den korte lista mi representerer min forholdsvis brede musikksmak, om det går an å hevde noe sånt. For egentlig, så er musikk musikk i min verden. Jeg er ikke så opptatt av sjanger. For meg er det hva som treffer meg som er mest avgjørende, uansett hvor det måtte høre hjemme rent sjangermessig. Greit, så her er sjølve lista:

12. David Ramirez – We’re Not Going Anywhere (Sweetworld)

Jeg har hatt mange fine stunder med dette albumet. Et album speket med nydelige melodier og meget gode tekster. David er selvransakende, og det er lett å skjønne at han ikke har hatt det bare greit i sitt liv. Dette formidler han uten å fremstå hverken ynkelig eller vulgær, men snarere som reflektert og troverdig. De største opplevelsene med dette albumet, har jeg hatt langs landeveien i det siste. David Ramirez er herved en av gutta jeg er oppmerksom på. Fyren er en formidabel låtskriver, og en formidler av rang. Denne skiva fortjener definitivt sine disipler.

12. Steven Wilson – To The Bone (Caroline International)

“Perfekt pop”, var det vel jeg kalte den delte tolvteplassen på lista mi da jeg omtalte dette albumet. Det er forsåvid en grei beskrivelse, men To The Bone er så mye mer enn bare pop. Kompleksiteten i både instrumentering, komposisjon og lyrikk, er rett og slett meget betagende, og er i så måte i stadig utviklig for den som tar seg tid til dette geniets musikalske univers. Om vi noen ganger skal snakke om soniske reiser og store lydbilder, er det for meg naturlig å trekke frem denne plata, som i tillegg til å være formidabel på det rent musikalske, også er helt fantastisk produsert. Dette er storslått og inn i helvete vakkert óg imponerende tøft.

11. Steve Earle – So You Wannabe An Outlaw (Warner Bros)

Earle er endelig tilbake med et album det står full respekt av. Etter min ydmyke mening serverer han sin beste skive på mange år. Ikke siden The Mountain i 1999, har mannen vært bedre. Her får vi “Earleballadene” vi liker, og vi får den mer rocka siden av den gamle oppvigleren. Dessuten er hans honkytonkbryter satt på for alvor her, og låter som en Waylon Jennings ville vært stolt av, bare triller utover parketten. Hans siste hilsen til maestro Guy Clark, er dessuten helt nydelig. For oss som har elsket både Clark og Earle gjennom noe som begynner å ligne en mannsalder, er dette sterk kost. Jeg legger cowboyhatten på gitarkassen, og sier – SKÅL, Michelangelo! SKÅL! Albumet når nok ikke helt opp til hans beste prestasjoner, men det er farlig nært. Kan det komme et nytt mesterverk fra Earle snart. Jepp. Det tror jeg.

10. Robyn Hitchcock – Robyn Hitchcock (Yep Roc Records)

Den gamle Soft Boys-helten, Robyn Hitchcock har altså plutselig, etter mange mange soloskiver, laget et selvtittulert album. Og det har han gjort med stor overbevisning. Albumet som tikker inn på en drøy halvtime reflekterer en artist i sitt ess. Jeg tror sannelig ikke mannen har vært bedre enn det han er akkurat nå. Skiva er lekende og dynamisk, og den er fullpakket av kremlåter, både rocka og atmosfærisk, på sitt eget vis. Dette er en utrolig tøff skive full av både country, rockabilly og faen vet. Jeg blir i kanongodt humør når jeg lytter til denne, noe jeg har gjort mye. Vi får et strålende lydbilde, og vi får en aldrende helt on top of his game. For min del var dette ganske uventet, selv om mannen har servert en god del gull fra før av. Når en låt som “Sayonara Judge” tar tak f.eks, er jeg borte fra denne verden en stakket stund… Herlig skive. elsker den.

9. Paul Weller – A Kind Revolution (Parlophone)

De som kjenner meg vet at jeg er blodfan av evigunge Paul Weller (som nærmer seg 60 med stormskritt). Mannen som hele tiden er i stand til å utvikle seg, og som også denne gangen overbeviser, óg dermed rettferdiggjør en slik påstand, imponerer igjen. Årets album ble altså sluppet ned i min plastdunk av en postkasse mens jeg var noen dager i Göteborg i mai. Det lå rett og slett under vann da jeg endelig kom hjem. Fedoraen (som jeg har på hue as we speak, og som du såvidt kan se på bildet i denne artikkelen) hadde jeg lagt på biltaket da vi satte kursen for Sverige. Så da jeg kom hjem fant jeg ett vasstukket album i postkassen, og en søkkvått hatt langt faen nede i skogen. Jeg tok begge inn med kjærlig hånd, og klarte med store doser kjærlighet å berge begge. Etter en uke med langsom, forsiktig og vellykket tørking, satte jeg sammen albumet som har mange deler å ta hensyn til, og jeg slapp endelig nåla ned i rillene. Da skiva var gjennomspilt, satt jeg der med mitt gode gamle Weller-smil. Paul skuffer meg aldri.

8. Johan Airijoki – Allting Kommer Att Bli Bra (Johan Airijoki)

Da vi startet 2017, hadde jeg aldri hørt om Johan Airijoki, men etter et tips fra en hedersmann, kom artisten inn i livet mitt i år. Og det er jeg ufattelig glad for. For da jeg fyrte igang førstesporet – “Helvetes Lågor” på full pinne, ble jeg røsket inn i et musikalsk univers jeg alltid er på jekt etter. Det atmosfæriske, den nakne og utilsminka råskapen – alt som møter oss som lyttere, satte fyr i min sjel. Og dette var ikke fyrt opp av helvetes flammer, som låten antyder. Nei dette var flammen som holder liv i en stadig søkende musikksjel. Gitar, pust, puls, klarinett, og ikke minst – stemme… Jeg husker jeg gråt litt. Men det stopper ikke med den nevnte åpningslåta. Neida. Hele albumet er like ærlig og brutalt på sitt særegne vis. Ikke brutalt som i Speed Metal og Hardcore Punkrock, men brutalt som i sola som står opp og smelter isrosene som har armert seg fast på vindusoverflaten, og som nødeløst må gi tapt for strålene når de serverer sitt dødskyss ved soloppgang. Dette albumet rører meg på så mange måter at jeg ser det ulikt å prøve meg på en forklaring.

7. Dog & Sky – Death’s Got Talent (Crispin Glover Records)

Er ikke dette en norsk utgivelse, tenker du..? Joda, dette er en trøndersk utgivelse som jeg omtalte i euforiske vendinger for noen uker siden, men det er også en utgivelse som i aller største grad befatter seg meg amerikaneren og frontmannen, Matt Burt. Så derfor, i kombinasjon med at plata kom etter min norske liste, tar jeg den med her. Og det skulle da bare mangle. For dette er et kunstverk av en plate, og den gjør stadig nye inntrykk på undertegnede. Om du vil vite hva jeg virkelig føler om denne, foreslår jeg at du leser min omtale som er å finne litt lengere ned på siden vår. Mer er det vel ikke å si om den saken. Enormt fet skive.

6. Ryan Adams – Prisoner (PaxAm)

Jeg har et ambivalent forhold til denne hertingen, men når han går hen å lager sitt beste album på 12 år, er jeg bare valent – som i El Valentino, baby. Dette er kanskje det albumet jeg har spilt mest i år (uten at jeg har regnet på det), og det har truffet meg på samme måte som 29 gjorde det i sin tid. Der ikke like intenst, men gudene skal vite at det er like genuint og vakkert. De store gitarklangene som henspeiler mye av det jeg elsket på ’80-tallet, er å finne her, og mannens låtskriveregenskaper, hans spesielle gitarstil, og ikke minst hans fantastiske stemme (som aldri har vært mer uttrykksfull), er å finne her. Ryan er best når han er i kjelleren rent følelsesmessig, eller skal vi si “i fengsel”, for ordens skyld. Jeg er utrolig glad for at mannen som vekker de store følelsene i meg, er på hugget igjen. Nå er det bare å håpe på at han har mer knallmateriale i ermet. Av med hatten herfra.

5. Colter Wall – Colter Wall (Young Mary’s Record Co)

Colter Walls albumdebut er intet mindre enn en overbevisende forestilling. Hans stemme er som en kryssning mellom Cash og en Buckner (når han er på sitt mørkeste i lav toneart). Men når det er sagt så er det viktig å si at hans røst har en meget tydelig og klokkeklar signatrur av det slaget man kjenner igjen på jævlig lang avstand. Etter min oppfatning kunne mannen sunget rett fra adresseboka til Kristen Gislefoss, og det hadde vært like sakralt og overveldende. Men heldigvis har mannen låter og lyrikk som overgår meterologens bekjenstskapsliste – så det ljomer etter, så vi får med andre ord i både pose og sekk her. Dette er en av de sterkeste albumdebutene på lenge, og vi i The Wilhelmsens mener albumet er bedre enn den EP-en han introduserte seg med, og det er jo langt fra dårlig i og med at den var helt knall. Dette er en fyr jeg forventer mye av i årene som ligger foran oss.

4. Mark Lanegan Band – Gargoyle (Heavenly Recordings)

Helt siden tidlig ’90-tall da Mark var en del av Screaming Trees, har vi herpå vært fan av mannen. I løpet av alle disse årene, har fyren laget en hel rekke med små mesterverk. Det har han også gjort til gangs i år. Gargoyle er en suggerende, mørk, sterk og meget god plate jeg blir å ta med meg inn i evigheten. Aldri har hans stemme vært bedre, spør dere meg. Det er så mye kraft kombinert med fintfølelse i den røsten, at det nesten er til å dø av. Jeg finner det dessuten meget spennende at han velger seg et såpass elektronisk lydbilde, et lybilde som forbausende nok kler hele fyren til fingerspissene, etterhvert, og som bare er med på å  gjøre de sterke låtene han her presenterer, enda sterkere. Gitarlandskapet er akkurat sånn jeg liker det best. Som et skjelett å henge de fantastisk fine melodiene på. Jeg er temmelig overrasket over at så godt som alle jeg kjenner har neglisjert dette mesterverket av et album. Det er musikk som dette man stadig går rundt å venter på, så – Amen.

3. Robbie Bankes – Foothills (Robbie Bankes)

Jeg har snakket om gode debutanter. Men, den som har gjort det aller største inntrykket på meg, er utvilsomt den sympatiske kanadieren Robbie Bankes. Mannen som nå rett før jul var så generøs og omtenksom at han sendte meg et egenprodusert julekort, og det lenge etter at jeg hadde bestemt meg for plasseringen til Foothills. I konvolutten hadde han sågar lagt ved noen helt nydelig klistermerker – med sin branding, bare for meg å kline fast på min gamle gitar. Når det kommer til musikk, er jeg selvsagt ubestikkelig, men jeg må innrømme at sånne gester treffer mitt værslitt hjerte godt. Ikke siden i 2015, da jeg hadde Robert Chaneys – Cracked Picture Frames som årets album, har en albumdebut imponert meg mer. Sammenligningen er heller ikke så kuken at det gjør noe, for mannen som av og til bor i Norge serverer noen av de samme stemningene nevnte Chaney gjør. Alle sangene på dette strålende og meget bevegende albumet er av beste merke. La meg også få si at det er tubadurer som befinner seg i de musikalske landskapene som her blir presentert, som gjør de største inntrykkene på meg. Det er så mye naken klang, så mange geniale akkordskiftninger, så herlige vendinger, og så nydelig språkbruk inne i bildet her, at jeg blir helt ør av begeistring. Nå er det bare for meg å gjøre en jobb med å få mannen til Norge for å gjøre noen konserter, eller tipse han om hvor dette kan skje. Det er hva jeg føler. Det er som sagt bare knallgode låter her, men når fyren synger “The Unquiet Grave” altså, skjer det noe. Det er som om jeg går helt opp i liminga.

2. Peter Perrett – How The West Was Won (Domino)

Det er bare å kaste hatten til helvetes og glemme den helt når hardt prøvede Peter Perrett går hen å lager et absolutt mesterverk på sine forholdsvis gamle dager. Med en sønn på gitar og vel så det, og med en bag full av helt fantastiske låter, viser den gamle The Only Ones-helten hvor skapet skal stå. Det lages ikke musikk som dette lengere, bortsett fra akkurat her, og akkurat nå. Dette albumet har alt som kreves for å gjøre det til et mesterverk, og det er så jævla tøft at jeg stort sett bare blir sittende her å glise. Det er dessuten fint å få bekreftet at det går fint an å komme sterk tilbake etter år med heftig substansbruk og håpløs egosentrisk galskap. Det eneste negative jeg har å si om denne utgivelsen, er at den blir umulig å overgå. Dette er rock, og alt den noensinne har stått for. Jeg bøyer meg i støvet – i ren skjær ærefrykt.

Årets Album: Thåström – Centralmassivet (Razzia)

Hvis jeg som lytter var en seksstrengers gitar med syngende strenger istenfor en mann med hjerte og ører, ville jeg fortsatt vært det når Thåström fylte rommet, sånn rent bortsett fra at en syvende – la oss kalle den en “ghoststring”, ville blitt aktivert og gjort alt om til stor magi. Det skjer noe med meg når Pimme leverer varene. Det er kanskje bare Tom Waits som klarer å matche følelsen jeg opplever når Nordens absolutte rockesjef setter igang. Det er smått utrolig at jeg ikke har sett han live siden jeg så han med Imperiet i cirka 1985, men jeg kjenner at jeg kan leve med det til jeg en vakker dag skal få han med meg når han er på hjemmebane. Denne kunstneren av en fyr har spikret sammen en sinnsyk albumgullrekke siden Skebokvarnsv. 209 i 2005, han er sekti nå, og jeg er brennsikker på at han blir å fortsette med det helt til han stumper død om på scenen en dag, mens han gjør det han er født til å gjøre. Årets album tok meg med storm den første natta etter at den ble tilgjengelig på Spotify, og det kommer den til å fortsette med så lenge jeg er i stand til å ta til meg føde (som vinylskive da, selvsagt). Både fysisk og/eller åndelig føde. Thåström for President!