Sju Kjappe: Brynjar Takle Ohr

Ukas, eller kanskje forrige ukes gjest, er ingen ringere enn låtsnekker, sanger og gitarist Brynjar Takle Ohr. El Cueros frontmann skriver låter på internasjonalt nivå, han synger med en innlevelse og en stemme det for meg er umulig å ikke like jævla godt, og i tillegg spiller han gitar like bra (nesten i alle fall) som sin helt Neil Young. Sistnevnte filleristet meg i Stavern sist sommer da han regjerte scena i godt over tre timer, og jaggu gjorde ikke Brynjar også det da jeg for noen uker siden tok for meg For All Remaining Days, det siste verket fra Kristiansunds tøffeste band, El Cuero. Jeg mener at vi her på bjerget har stor grunn til å være stolte over at det finnes band som El Cuero her. Så derfor er i alle fall jeg det.
Vi her i TW er selvsagt veldig glade for at rockeren tok seg tid til å svare på våre etterhvert så folkekjære spørsmål, og det viser seg at han og undertegnede har noen sammenfallende likheter når det kommer til musikksmak, i allefall til en viss grad. Så, det er vel ikke annet å gjøre en å stupe rett på sausen, så here we go:

Hva er ifølge Brynjar Takle Ohr tidenes fem beste album?

1: Neil Young & Crazy Horse - Weld
Tidenes beste livealbum og Neils aller beste skive. Aldri har de spilt bedre enn dette og aldri har de låtet større og mer bombastisk enn her. Mitt musikalske år null og rockens nullmeridian! Alle gitarlyders mor og alt du trenger for å spille rock!  

2: David Sylvian/Robert Fripp - The First Day
Jeg elsker Fripp og King Crimson, men denne skiva har betydd utrolig mye for meg og er en av platene jeg aldri blir lei av. Utrolig kule låter helt sinnssykt bra spilt av et kanonlag av gærninger!

3: The Band - Music From Big Pink
Allerede fra starten av var det noe mystisk, magisk, mytisk og uhåndgripelig over The Band. Er du litt over middels glad i musikk, kommer du ikke utenom denne! The Band høres ikke ut som NOEN andre og de er en av veldig få som har skapt sitt helt eget musikalske univers.

4: Genesis - Invisible Touch
Denne skiva har fulgt meg i over 30 år nå og er fortsatt på tung rotasjon hjemme hos meg! Jeg er utrolig glad i Gabriel-Genesis også, men for meg er det årene med Phil Collins som røsker tak i sjela mi. Dette er skamløs og smart popmusikk på sitt beste, og i 1985 var Collins klodens beste vokalist. "Domino" er muligens 80-tallets beste låt og det sier ikke lite.

5: The Rolling Stones – Goats Head Soup
Utrolig undervurdert album! Jeg digger jo Sticky Fingers, Exile… og alle de vedtatte klassikerne, men det er denne som er selve «Stones-skiva» for meg.  Dette er Stones på sitt mest sofistikerte, og aldri har de vært mer melodisk sterke enn her. «Winter», «100 Years Ago» og Keefs kanskje aller vakreste låt «Coming Down Again»…alt klaffer på denne skiva! Og Mick Taylor spiller (som vanlig) som en gud, men skinner virkelig når han har såpass sterke låter å jobbe med.

[embed]https://youtu.be/rLU2St_P40U[/embed]

Se der ja! Litt av en liste. Youngskiva er jo helt insane, og det er på alle måter også Sylvian Fripp-skiva som jeg kastet meg over en fin sommerdag i '93. Jeg mener "Gods Monkey", "Jean the Birdman"...etc. Helt sjukt (måtte bare klemme inn en Sylvian/Fripp-låt). Elsker både Fripp, Sylvian og King Crimson. Big Pink er jo en av våre store klassikere, og jeg har vel omtalt den som nettopp det herpå. FOR et album! Geithodesuppa er faen tute meg pensum. Men du... Kan du være så elskverdig at du setter sammen det stiligste bandet du kan tenke deg? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Trommer: Pat Mastelotto (fra jeg hørte Welcome to the Real World med Mr Mister i 1986 til The Power to Believe med mitt elskede King Crimson i 2003, har Mastelotto vært helt i toppen hos meg. Også spiller han så mye rart at det ville pusha superbandet mitt til uante høyder!)
Gitar: Neil Young (ingen over, ingen ved siden)
Bass: Geddy Lee (Rush er verdens beste band og Kong Geddy er verdens beste bassist!)
Keyboards: Bruce Hornsby (har alltid elska Bruce - sjekk ut skiva Scenes from the Southside! Også spilte han som en gud på avskjedsturneen til Grateful Dead...)
Vokal: Phil Collins (anno 1985, da han hadde verdens tøffeste stemme!)

Wow! Og FOR en trommis ja. Som svoren blodfan av RUSH (har selvsagt hele katalogen stående å skinne her), kan jeg umulig motsi deg på Herr Lee, og Hornsby er et geni. Skulle likt å hørt dette bandet. Phils røst og Neils flerrende gitarer, og DET kompuniverset krydra med tangenter fra hinsides... Ja. Jeg hadde nok litt Collins-dilla tidlig på '80-tallet....
Hva var det første albumet du kjøpte, hvor kjøpte du det, og hvorfor akkurat det?

Jula 1985 hadde bruttern (Håvard , trommis i El Cuero) og jeg fått hundre spenn hver til å kjøpe julegaver for.  Da alle gavene var kjøpt hadde vi fortsatt femti kroner igjen! Jeg kjøpte Dire Straits’ Brothers in Arms på kassett, og Håvard kjøpte sheriffvest i plast og kruttlapp-pistol!  Det sier vel eventlig alt om oss to…

Hahaha... Jeg ler så kontorstolen kan minne mer om en hoppetusse, enn et sitteinstrument. "Da alle gavene var kjøpt"... Haha. "Fortsatt femti kroner", cowboygear og Knopfler. Dere er virkelig våpenbrødre. Herlig! Fineste svar på det spørsmålet, så langt, og vi har hatt MANGE fine svar.
Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg kjempehappy og strålende fornøyd med livet, og en som gjør det stikk mottsatte?

Elsker:  «Kyrie» av mitt elskede Mr Mister fra albumet Welcome to the Real World har vært favorittlåten min siden jeg hørte den på Tysk radio på ferietur i 1986. Svikter fortsatt ikke etter ti millioner lyttinger!

Hater:  Alt av Janis Joplin og The Doors!

[embed]https://youtu.be/9NDjt4FzFWY[/embed]

I 1986 slapp jeg ikke ut av Narvesens platesjappe borte i Storgata i Tromsø, uten å ta med meg Welcome to the Real World. Så jeg og min broder fikk vår dose Mr. Mister. Vi lytta også en del til forgjegeren I Wear the Face. Etter en overdose The Doors i 1982-85, nærmet jeg meg til slutt et hat, men i de senere årene har jeg funnet frem kjærleiken igjen. Janis ja... Ikke en fav her heller. "27-ere" både Janis og Jim. Klare svar der Brynjar. Hvilket album har du høyest forventninger til i 2017?

Ryan Adams – Prisoner.  Bare noen dager igjen til det kommer, og den skiva har jeg gleda meg til helt siden forrigeplata hans.  Kanskje den beste låtskriveren i verden akkurat nå, og jeg elsker at han lener seg så drøyt på åttitalls-referanser og deilig classic rock!

Her er vi veldig enige. Tror jeg skal gi postmannen en klem når han kommer med denne - any day now. Ryan er svær. Har fulgt han siden Whiskeytown. Hvilken sanger og hvilken låtskriver, og for en følelse han legger inn. Har store forventninger til den som kommer nå, og som jeg skal omtale. Men, fra det ene til det andre. Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Jeg er egentlig ikke 100% oppdatert eller superinteressert på området "Nye Norske Band".  Norges beste låtskriver gjennom tidene, uansett sjanger er for meg uten tvil Jan Eggum. Skiva Dingli Bang (jæææævlig tittel, I know!) fra 1997 er tidenes beste Norska plate. Eggum lager sinnssykt bra låter og er en melodismed i verdensklasse!

Ja, fy faen for en tittel... Eggum er en strålende låtsmed og hans melodier går ofte rett inn i dypet. Av med hatten. Så til finalefrågan: Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Hadde veldig dilla på Waits for en del år tilbake, men så har det liksom dabba litt av i det siste.  Jeg har vel på mange måter svikta Tom, og skyt meg gjerne, men jeg følte at det begynte å bli noe litt formel-aktig over de greiene hans. Men at han er er superkul dude og en fabelaktig låtskriver er jo ikke til å komme utenom.  Jeg greier ikke velge èn låt, så mine to favoritter er "Martha" fra førsteskiva og "What's He Building In There" fra Mule Variations.  Begge sidene av Tom der altså.

[embed]https://youtu.be/nMqxNPsfN50[/embed]

Jeg skal på ingen måter skyte deg (du kan heller få en bamseklem), og låtene du velger sier meg at du nok fortsatt elsker Tom. Formel ja. Formelen er å ta rotta på oss som elsker han, noe han alltid gjør.
Tusen hjertelig takk for en hyggelig prat, og lykke til med alt du og dine våpenbrødre skal i gang med.