Det Internasjonale Musikkåret 2018

I og med at det ble et såpass rundt tall så blir det i år ei Topp 125-liste. Fra 125. til 51.plass er plasseringene alt annet enn hugd i stein, men tuftet på dagsform og en enkel siste-sjekk. 50.-26.plass er sånn høvelig på riktig nummer, mens de øverste 25 nok vil være stort sett som de er plassert for ettertiden. Nå vil selvsagt ei og anna skive vokse seg enda bedre, nye album blir kjent for meg, og jeg kan gå skikkelig lei av et fonogram eller tre, men bedre enn dette blir det ikke pr i dag.

Lister skal selvsagt være morsomt, og det er alltid festlig å sette dem opp, selv om det er mye styr og “arbeid”. Jeg liker å lese hva folk har satt pris på, og sluker listene Feedback kommer med, spesielt Egon og Helge, Dust of Daylight er country/americana-eksperter, og må leses med lupe, Erik Valebrokk er landets udiskutabelt mest ihuga skribent og har alltid eklektiske lister å by på, jeg går til bergenseren Casper Håland og hans Skranglefanter når jeg trenger noe garasjerock jeg kan ha gått glipp av og nedtellingene hans på Facebook er noe jeg følger med på, Evig Lyttar kommer med den beste og hardeste rocken, og ellers har jeg heldigvis en rekke gode Facebook-venner med god musikksmak og sans for å lage lister. I tillegg til alle de tradisjolle listemakerne i Mojo, Uncut, Deichman, VG, Dagbladet, Aftenposten og så videre. Lister, altså!

Så, her er min svært så personlige liste over den beste utenlandske musikken i 2018. Som vanlig med ei heftig Spotify-spilleliste (Topp 25) nederst i saken.

Og, bare så det er sagt. Jeg har ikke fått hørt på årets Jeff Tweedy-album, men i følge brodern blir den å havne på Topp 10. Og så kommer den i postkassen utpå nyåret. Jævla Platekompaniet, eller Post Nord.

125. Lisa Mychols – Sugar (powerpop)
124. The Revox – In Mono (garage)
123. Cedric Burnside – Benton County Relic (blues)
122. Will Courtney – Crazy Love (americana)
121. Salad Boys – This Is Glue (indierock)

120. The KVB – Only Now Forever (shoegaze)
119. Starcrawler – Starcrawler (punk)
118. The Brooms – Here They Come!… (garage)
117. Dream Wife – Dream Wife (indierock)
116. The Decemberists – I’ll Be Your Girl (pop)
115. Unknown Mortal Orchestra – Sex & Food (indiepop)
114. BBQT – Let’s Go (punk)
113. Dawn Landes – Meet Me At the River (singer/songwriter)
112. Sun Kil Moon – This Is My Dinner (indierock)
111. J.D. Wilkes – Fire Dream (psychobilly)

110. Cordovas – The Santa Fe Channel (americana)
109. Blood Orange – Negro Swan (electropop)
108. Bad Sports – Constant Stimulation (punk)
107. Rosanne Cash – She Remembers Everything (americana/pop)
106. Janiva Magness – Love Is an Army (blues)
105. The Goon Sax – We’re Not Talking  (pop)
104. Greenleaf – Hear the Rivers (stoner/metall)
103. Spain – Mandela Brush (slowcore)
102. The Marked Men – On the Other Side (punkpop)
101. Suicide Swans – La Jungla (rock)

100. The Mings – The Mings (garage)
99. Josh T. Pearson – The Straight Hits! (alt.country)
98. Richard Lloyd – The Countdown (rock)
97. Dee Rangers – All You Need Tonight (garage)
96. Leon Bridges – Good Thing (soul)
95. Holy Wave – Adult Fear (psychpop)
94. Daniel Romano – Finally Free (folkrock)
93. Thee Oh Sees – Smote Reverser (psychrock)
92. Kurt Vile – Bottle It In (indierock)
91. The Good, the Bad & the Queen – Merrie Land (britpop)

90. Willie Nelson – Last Man Standing (country)
89. Low Cut Connie – Dirty Pictures (Part 2) (rock’n’roll)
88. Dan Stuart – The Unfortunate Demise of Marlowe Billings (americana)
87. The Creation Factory – The Creation Factory (garage)
86. The Aints! – The Church of Simultaneous Existance (rock)
85. King Buffalo – Longing to Be the Mountain (psychrock)
84. Kacey Musgraves – Golden Hour (pop)
83. Mystic Braves – The Great Unknown (garage)
82. Kikagaku Moyo – Masana Temples (spacerock)
81. Murder By Death – The Other Shore (indierock)

80. Neko Case – Hell-On (pop)
79. Eels – The Deconstruction (indierock/pop)
78. David Olney – This Side Or the Other (singer/songwriter)
77. Mark Sultan – Let Me Out (garage)
76. Spiritualized – And Nothing Hurt (slowcore)
75. Marc Ribot – Songs of Resistance 1942-2018  (experimental)
74. Robbie Fulks & Linda Gail Lewis – Wild! Wild! Wild! (country)
73. Car Seat Headrest – Twin Fantasy (indierock)
72. Boy Azooga – 1, 2, Kung Fu (electrorock)
71. Tommy and the Commies – Here Come (punk)

70. Jim Lauderdale – Time Flies (singer/songwriter)
69. Pistol Annies – Interstate Gospel (country)
68. Ruby Velle & the Soulphonics – State of All Things (soul)
67. The Why Oh Whys – The Why Oh Whys (garage)
66. Sarah Borges and the Broken Singles – Love’s Middle Name (rock)
65. Viagra Boys – Street Worms (post-punk)
64. Killer Boogie – Acid Cream (psychrock)
63. The Laissez Fairs – Empire of Mars (garage)
62. Constant Mongrel – Living in Excellence (post-punk)
61. Jim James – Uniform Clarity (singer/songwriter)

60. The Alloy Six – Monday Mirror (garage)
59. Amy Helm – This Too Shall Light (pop/americana)
58. Paul Collins – Out of My Head (rock)
57. Colter Wall – Songs of the Plains (country)
56. Elvis Costello & the Imposters – Look Now (poprock)
55. Iceage – Beyondless (rock)
54. Buffalo Tom – Quiet and Peace (indierock)
53. King Tuff – The Other (psychrock)
52. Cat Power – The Wanderer (singer/songwriter)
51. Handsome Jack – Everything’s Gonna Be Alright (boogiebluesrock)

50. The Molochs – Flowers In the Spring
Lucas Fitzsimons er hjernen bak dette LA-bandet, og følger opp fjorårets debut på strålende vis. Som en mix av REM, 60s rock og engelsk 90-tallspop låter de fortsatt friskt og kult. Trenger du kjenne på kjærlighetssorg og små doser misogoni så sjekker du ut denne skiva.

49. Hjelle – Faen ta NPM
Hjelle fra Bäddat För Trubbel slapp sitt andre soloalbum tidligere i år, og selv om det ikke er helt der oppe med “Två Sjuendedelar Av Ett liv” så viser han at han fortsatt er rappkjeftet, streng og misliker mye av det som skjer rundt om i samfunnet. Ja, så liker han fortsatt øl.

48. The Jack Cades – Music For Children
60s rock, twang, to damer og to menn, og det som låter som fire mennesker som har det veldig gøy med å spille rock’n’roll. Ei skikkelig feelgood-skive som rett og slett gjør noe med humøret mitt. I positiv forstand. Da har de gjort mye riktig, og det mistenker jeg at de kommer til å gjøre i fortsettelsen. En strålende debut.

47. The James Hunter Six – Whatever It Takes
Sylskarp soul fra Essex, UK. Hvite menn kan være funky, om de bare legger nok i det, og det har denne gjengen så definitivt gjort. At James har samarbeidet med Van Morrison, varmet opp for Aretha Franklin og Etta James, og fått skryt av Willie Nelson og Tom Petty er det lett å skjønne.

46. Ty Segall – Freedom’s Goblin
Ty er latterlig produktiv, og spyr ut album. Av ymse kvalitet, skal sies, men så kommer han med knallskiver som “Freedom’s Goblin” jevnt og trutt. Og, da er han selvsagt tilgitt. Det ble tre skiver i 2018, og dette er definitivt det beste. Her er han i storform, med blåsere, fuzz, funky saker, og masse rock’n’roll i bagasjen. 

45. Christian Kjellvander – Wild Hxmans
Kjellvander startet ut som en temmelig straight singer/songwriter, av det ypperste slaget vel og merke, men har med sine siste utgivelser bevegd seg ut i et noe annet farvann. Det er en eksperimentell svenske vi møter her, og som fortsetter der han slapp med fantastiske “A Village: Natural Light”. Han fortsetter å spille inn låtene i kirka si, og skaper herlige, sakrale stemninger.

44. King Cornelius and the Silverbacks – Swinging Simian Sounds
Australsk gjeng som i tillegg til å være hysterisk festlige spiller dritstilig. 60s rock og et album om primater, først og fremst alskens aper. Jeg innbiller meg at dette bandet er et av de artigste band man kan oppleve live, og et av nyttårsønskene for 2019 blir at noen for King Cornelius med venner til Norge. Da blir det stjerner i margen, lønn i himmelen og tomler opp!

43. Shannon and the Clams – Onion
På sin femte utgivelse traff Shannon & co meg midt i hjartet med sin twangy 50s pop. Albumet er produsert av Dan Auerbach, og bak den på mange måter misvisende tittelen skjuler det seg tragiske og hjerteskjærende lyriske perler. Albumet ble til etter en brann i konsertlokalet Ghost Ship i Oakland, der en rekke fans og kjenninger av bandet døde.

42. Fu Manchu – Clone of the Universe
Kalifornierne og stoner-rockerne har med sitt tolvte album bevist at voksne menn kan rock’n’roll. Som om vi ikke visste det. Her er karene med det feteste soundet, de kuleste riffene, ferdigheter de fleste bare kan drømme om og de største ballene i businessen. Avslutningssporet “Il Mostro Atomico” er absurd stilig.

41. Ry Cooder – The Prodigal Son
8 coverlåter og tre egne, første album på Fantasy, og med sønnen Joachim på trommer (og som medprodusent). Her får vi en leken Ry som byr på gammel blues, gospel og folkrock, alt gjort perfekt. Ry spiller selv alle gitarer, bass, banjo, mandolin og keyboards, og da må det bare bli sånn. Deilig skive

40. The Ar-Kaics – Is This Time
Liker du 60s-sound? Punk på sitt mest melodiøse? Tidlig Stones? MC5 på sitt mest poppa? Da er det bare å sjekke ut The Ar-Kaics, og du får dine ønsker i søkk og kav. Etter 12 låter og 37 minutter vil du sitte med verdens største glis, og sannsynligheten for at du går for repeat-knappen er alvorlig stor.

39. The Men – Drift
Jeg digger Brooklyn-kvintetten, og aldri før har de vært mer eklektiske og elektriske enn på Drift, bandets sjuende album. Villskap, galskap og alskens blåsere og synther driver fram brorparten av låtene, men det er den småfunky og behagelige “When I Held You In My Arms” som virkelig gjorde det for meg. En av årets flotteste låter.

38. Harlan T. Bobo – A History of Violence
Memphis-artisten brukte åtte år på å gi ut sitt fjerde solo-album, noe som forklares med et kjipt ekteskap som gikk i dass. Hans forrige skive, Sucker, handlet om den perfekte dama han møtte i Europa og giftet seg med, så er du hypp på den grusomme fortsettelsen så er dette skiva for deg. Mørk og skummel americana, så nå er du advart.

37. J Mascis – Elastic Days
J svikter aldri, og den gamle Dinosaur Jr-sjefen leverer perler som “See You At the Movies”, “Elastic Days” og “Everything She Said” i år. Det blir aldri kjedelig, men jeg tar meg i å savne J på sitt mest rocka innimellom. Allikevel, når J Mascis gir ut ei ny skive er det alltid fest i kåken. Det ble det i år óg.

36. Monster Magnet – Mindfucker
Stonerrock-ikoner fra New Jersey ute med sitt trettende album, og dæven steike det er godt å høre Dave Wyndorf & co tilbake i godform. Energisk, påskrudd og med klassiske, solide låter kan det ikke slå feil. “Ejection” og “Mindfucker” er favorittsporene, men her er det ikke et slapt øyeblikk.

35. King Buffalo – Longing to Be the Mountain
Med noe som må kunne kalles psychblues med elementer av tung, seig stonerrock er denne trioen fra Rochester, New York i ferd med å få en blodfan i undertegnede. Jeg likte debuten, Orion (2016), men med årets utgivelse har de perfeksjonert stilen sin, låtene er fetere, og de høres ut som en gjeng som skal ut å erobre verden.

34. Twin Pigs – Scandinavian Nightmare
Årets feteste klassiske hardcore-skive står to svenske typer og to svenske damer for. Energi, kule riff, sinne og coolness i bøtter og spann. Et album jeg setter på hvis jeg mot all formodning skulle føle meg dvask og slapp en dag. Etter “I Hate My Brain” og “Scandinavian Nightmare” er jeg i vater, og kun to låter inn i herligheten.

33. Kyle Craft – Full Circle Nighmare
Fra Shreveport, California serverer Kyle eminent gladpop tungt inspirert av David Bowie og Marc Bolan, og det funker som Fanden. Sitter du og sturer med denne skiva på stereoen så er det ikke håp. Debuten Dolls of Highland ble til på laptopen, mens han denne gang har vært i studio og blitt produsert av Chris Funk (The Decemberists), og det funker som bare det.

32. Brant Bjork – Mankind Woman
Kyuss- og Fu Manchu-trommis Brant fortsetter å gi ut fete soloskiver, og Mankind Woman er intet unntak. Elleve nye låter er bortimot ensbetydende med elleve nye knallåter, og denne gang eksperimenterer han heftig med ymse sjangere, som med sørstatsrockeren “Charlie Gin” og syrerockeren “1968”. Herrefred, Brant er kul.

31. Jim Riley’s Blues Foundation – A Very British Blues Explosion
Et must for alle som liker R&B sånn R&B var ment å være. 60s rock, blues som Mick & Keith elsket den, og en spilleglede av en annen verden. En rekke covere som er hårreisende bra, bl.a. “A Change Is Gonna Come” og munnspill-killeren “Help Me”, men også originallåter av skyhøy kvalitet, som åpningssporet “Running Out of Time”.

30. The Nude Party – The Nude Party
Tenk deg at Mick, Keith, Brian, Ron og Charlie møtes i dag, finner ut at de skal ha det gøy, stifter et band og gir ut ei skive. Den skiva kunne fort ha blitt noe sånn som The Nude Party sin debut. Med andre ord snakker vi om debutanter, fra North Carolina, som har alt av føtter solid plantet i den tradisjonelle 60-tallsrocken. Kule låter, og artig nok har de fått en slags hit med “Chevrolet Van”.

29. John Prine – The Tree of Forgiveness (singer/songwriter)
71 år gammel har John gitt ut et av sine beste album noensinne, og det sier ikke så rent lite. Fyren debuterte tilbake i 1971, og selv om stemmen har blitt noe veikere så har ikke ordene som kommer ut blitt det. Herlig kynisk, ironisk og beint ut morsom. Sjekk f.eks. ut “Lonesome Friends of Science” og si at fyren ikke har det lengre, og du bommer stygt.

28. Barrence Whitfield & the Savages – Soul Flowers of Titan
Nok en gammel hedersmann, som godt opp i 60-årene fortsetter å levere høyoktansrock sammen med sine gamle kumpaner i The Savages. Klassisk rock’n’roll slik mesterne fra 50- og 60-tallet gjorde det, kun finslepne låter, og vokalprestasjoner fra den absolutt øverste hylle. Faen, som Barrence leverer.

27. Rayland Baxter – Wild Awake
Tennessee-artister mikser lekker pop, nydelig country og klassiske singer/songwriter-ingredienser på vakre Wild Awake. Åpningssporet “Strange American Dream” er ikke langt unna å få tittelen Årets Peneste Låt, om noe sånn kan sies. En slags underlig og fin-fin blanding av Harry Nilsson, Beatles og Daniel Romano. 

26. Aaron Lee Tasjan – Karma For Cheap
Fra andreskiva “Silver Tears” har Aaron nå bevegd seg fra country/americana til pop i et veldig beatlesk landskap, og jeg liker det! ALT har definitivt en liten haug av gode låter i seg, og årets ti låter passer rett og slett i en annen innpakning enn vi har blitt vant til. Favoritten har blitt “Heart Slows Down”, en låt som er en ren hyllest til Tom Petty. Og for en hyllest!

25. Tony Molina – Kill the Lights
Et av albumene jeg har spilt mest i 2018, noe som forklares litt med at de ti låtene som utgjør Kill the Lights er unnagjort på fjorten (!) minutter. Men, det er et av de nydeligste kvarterene jeg har opplevd siden tusenårsskiftet, og liker du sukkersøt pop, The Byrds-melankoli og følelsen av sand mellom tærne og ei iskald øl i lanken, så sjekker du ut kalifornieren Tony. Og, ikke glem debuten hans fra 2013, Dissed and Dismissed.

24. Sarah Shook & the Disarmers – Years
Sarah er ei beintøff, passe sint og svært så reflektert dame fra Rochester, New York, som med Years slapp sitt andre soloalbum. Hun ble oppdratt i en sterkt religiøs familie, og hadde det alt annet enn brukbart. Jeg fikk hele historien av henne i sommer, med den må vente til en annen anledning. Men, sjekk ut dette nydelige albumet, og du skjønner litt av det som har foregått i hennes liv. Nydelig og barsk countryskive.

23. The Bevis Frond – We’re Your Friends, Man
Londoneren Nick Saloman har med sitt strøkne band lagd årets kuleste støypop-skive, hvor han inspirert av alt fra Hüsker Dü og Dinosaur Jr  til Neil Young og Thin White Rope koker ihop de lekreste melodier. Dette er albumet du setter på, trekker pusten og sier “Ahhhh!” til. Balsam for sjela, og musikk for de som elsker å oppdage nye, spennende saker på ei skive selv etter tjue gjennomlyttinger.

22. White Denim – Performance
Austin, Texas-gjengen åpner på T-Rex-vis med “Magazine”, og sørger nesten for å gjenopplive Marc Bolan med “It Might Get Dark”. Men, Petralli & co eksperimenterer såpass denne gang at de til og med serverer klassisk soul med “Double Death” og fuzzy riff på “Move On”, der de rett og slett stuper inn i garasjen. Et album for fest og moro.

21. Richard Thompson – 13 Rivers
Richard blir 70 neste vår, og har så mange skiver på samvittigheten at jeg ikke orker telle. Han gir aldri ut dårlige skiver, og det er alltid så solid håndverk at det nesten er komisk. Denne gang har han dessuten noen knakende fine låter i bagasjen, og et band som virkelig leverer. Åpningssporet “The Storm Won’t Come” er så bra at det alene er verdt prisen av skiva.

20. The Peawees – Moving Target
Italienske garasjerock-banditter som durer på med sin deilige punk-pop-rock, marinert i fuzz, farfisa og fete beats. Låtene er av sorten som kommer smygende sakte men sikkert, og til slutt ender opp med å gjøre deg avhengig. Et album som har snurret jevnt og trutt på Senja siden den ble sluppet i høst. Hadde jeg vært en danser ville jeg ha vært full av leggmuskler nå.

19. Subsonics – Flesh Colored Paint
En trio fra Atlanta, Georgia som tar opp arven etter Jon Spencer Blues Explosion, har nilyttet til Velvet Underground, og byr enkelt og greit på et album som på fjorten spor rekker å spille seg gjennom den skranglete rock’n’roll-historia. Sjarmerende og dritstilig, og et tips for de som ikke trenger lange gitarsoloer for å like rock.

18. Marianne Faithfull – Negative Capability
Hedersdama Faithfull har rukket å bli 72 år, og synger som om hun er det. Med kløkt, visdom og en stemme som tyder på et levd liv har hun lagd et album som er ubegripelig bra. At hun får hjelp av Mark Lanegan, Nick Cave, Warren Ellis og Ed Harcourt har hjulpet på, men dette er uansett et lite mesterverk hun har stelt i stand selv.

17. Uncle Acid & the Deadbeats – Wasteland
Spilt inn i samme studio som Van Halen brukte da de spilte inn sine to første skiver, ideer som må ha blitt født mens de hørste på Blue Öyster Cult og Black Sabbath, og tyngre enn Judas Priest når de føler for det: Dette er skiva for deg som liker rocken din hard og sender deg tilbake til 1974. Engelskmennene har virkelig vekket heavy metal-interessen min igjen.

16. Beechwood – Songs From the Land of Nod
Laidback støypop, med spor av My Bloody Valentine, The Jesus and Mary Chain og Spiritualized, samtidig som de banker til med deilig, melodiøs pop som “Heroin Honey” og en glitrende cover av Kinks mesterverk “I’m Not Like Everybody Else”. Et album som krever sin mann, men vokser voldsomt om du gir det to-tre sjanser.

15. Wreckless Eric – Construction Time & Demolition
En gammel helt som debuterte i ’78, punkrocker som aldri fikk den heder og ære han fortjente, og mannen bak genistreken “Whole Wide World”, leverer ei knallskive førti år senere. Sett på åpningssporet “Gateway To Europe”, og du er solgt. Fyren er fortsatt sint, har masse på hjertet, og er kulere enn noensinne. Dæven døtte jeg har hatt det trivelig med denne skiva!

14. Cut Worms – Hollow Ground
Max Clark er en musiker utenom det vanlige, og er ikke snauere enn at han spiller sukkersøt 50s pop i 2018. Hollow Ground har blitt en mix av The Everly Brothers og Beach Boys, og i tillegg til at fyren synger første-, andre- og tredjestemme, og spiller det meste av instrumenter, så har han altså skrevet og komponert alle låtene selv. Her er det en hatt som må tas av.

13. Earthless – Black Heaven
Årets barskeste skive kommer fra uventet hold i år. Stoner-trioen fra San Diego har aldri truffet meg helt tidligere, men etter at jeg fikk opp ørene for Black Heaven har jeg vandret gjennom hele diskografien i løpet av høsten. Liker du lyden av elektrisk gitar må du bare like dette, og nettopp gitarist Isaiah Mitchell gjør den viktigste jobben med å selge dette inn til meg. For. En. Gitarist.

12. The Mourning After – The 10th Century
Her sendes vi rett til garasjerock-himmelen av en Sheffield-kvartett som vet nøyaktig hva som skal til for å få fart på labbene mine. Et farlig bra treningsalbum, og skumle greier å ta med seg på fest. Har du nok øl i bagasjen tømmes den altfor kjapt med The 10th Century over høyttalerne. Sjekk ut i Spotify, for kriminelt nok er det knapt nok tusen avspillinger av låtene. Verden er rar.

11. Courtney Marie Andrews – May Your Kindness Remain
Årets fineste album? Det tror jeg sannelig, og Courtney har definitivt den fineste stemmen jeg har hørt i år. Hun byr på sterke saker, pakket vakkert inn, i det som vel må tolkes som sterk Trump-kritikk. Albumet tar pulsen på USA post-2016, og som vi alle vet er det ikke alt som går på skinner over there. Skal du høre noe vakkert i år så sjekker du ut May Your Kindness Remain.

10. Johnny Casino – Trade Winds
Australeren Johnny Casino har fått med seg litt av et stjernemannskap på dette kruttsterke albumet. Trommis Warren Hall (The Drones, Datura 4), bassist Martyn P Casey (Nick Cave & the Bad Seeds, The Triffids, Grinderman), Dom Mariani (The Stems, Datura 4), Greg Hitchcock (The Bamboos, You Am I), Richard Lane (The Stems) og John Phatouros (The Volcanics) er garantister for at de åtte låtene som utgjør Trade Winds samlet blir til et Topp 10-album her i gården. Det er naturlig nok mye her som minner om knallband som The Triffids, The Stems og The Saints, men samtidig hører jeg saker her som like gjerne kunne ha kommet fra amerikanske band som Dream Syndicate og The Replacements. Så, da skjønner dere at dette er verdt å sjekke ut. Høydepunkt? Jeg tror nesten jeg må gå for singelen “You Can’t Give It Away” og spretne “Oh Night”.

9. Ezra Furman – Transangelic Exodus
Et album jeg har spilt overraskende mye i år. Overraskende fordi dette definitivt må kategoriseres som sksperimentell og elektronisk indiepop, en sjanger som ikke er den jeg er mest bevandret i. Men, Ezra bergtok meg med fortellinger som traff, en fortellerstemme som er mer original enn det meste, og lekre melodier. En eller annen regissør burde ta tak i skiva og lage en film av albumet. Selv har jeg filmen klar for meg allerede. Plottet er forsåvidt greit nok. Vår mann er forelsket i en engel, men det liker ikke myndighetene, så de jaktes, for engler er nemlig ulovlige. Oppi det hele blir vi fortalt at mennesker kan gro vinger, så vi aner ei løsning. Mulig David Lynch må ta på seg jobben, når jeg tenker meg om. Beste låter? “Suck the Blood From My Wound”, “Driving Down to L.A.”,  og “Love You So Bad”, men når det er sagt så har absolutt alle låtene noe for seg, og dette er albumet du lytter til fra start til mål.

8. John Hiatt – The Eclipse Sessions
Nok en gammel hedersmann og traver, og nok en kar som aldri blir for gammel eller irrelevant. John har vært med meg siden jeg og brodern oppdaget ham med Bring the Family, og da snakker vi altså mer enn tretti år siden. Siden den gang har han alltid levert solide skiver, men har allikevel aldri endt opp med den suksessen veldig mange trodde han ville få. Livet skjedde vel, kan man si, og litt av dette livet får vi presentert på The Eclipse Sessions. Og, den selvransakende og introverte John er virkelig en fyr vi lytter til, da han på mange måter er på det skarpeste i denne modusen. Hvor selvbiografisk The Eclipse Sessions er vet jeg ikke, men selv om alle de elleve låtene er fiksjoner, så framføres de med en patos og innlevelse at det egentlig kan være det samme. Menneskelig skrøpelighet, spesielt i form av dårlige valg, går som en rød tråd gjennom skiva. Jeg elsker stemmen til John Hiatt, og den er det fineste instrumentet her, selv med elegante tangent-akkorder, et komp i stjerneklassen, og gitar-finesser i fleng. Beste låt? Hva med “Over the Hill”?
 

7. Parquet Courts – Wild Awake!
Nok et Brooklyn-basert band, opprinnelig texanere, som med Wild Awake! slapp sitt femte album siden den kule debuten Light Up Gold (2013). Med punk i bunn har de gradvis blitt mer og mer eksperimentelle, og når de denne gang har hatt med seg Danger Mouse i studio måtte det bare bli noe annet. Og, noe annet har det blitt, selv om åpningssporet “Total Football” er The Courts i godt gammelt, slag, noe de óg er på låter som “Extinction” og “Almost Had to Start a Fight/In and Out of Patience”. Men, her er sløy r’n’b i “Violence”, funky dansegulv-killere som “Wild Awake”, deilig indiepop i “Mardi Gras Deads” (høres ut som the Shins møter Beach Boys), og en avslutningslåt som får meg til å fundere på om selveste Warren Zevon har tatt en Jesus. “Tenderness” er som å høre en glemt Zevon-perle framført av David Bowie, så da skjønner alle at vi snakker om et mesterverk av Parquet Courts. Her er det alvorlig mye fint, ingenting kjedelig, og en favorittlåt i bl.a. mektige “Firebird II”. Gjort som dette er det mer enn tillatt å stjele som ravner.

6. The Sheepdogs – Changing Colours
Kanadiske rootsrockere. Kan det være noe å bli vill for? Til det er svaret et klokkeklart “Oh, yeah!”. Kvintetten kommer fra Saskatchewan, har nå gitt ut seks album, og fortsetter å imponere undertegnede. Jeg har vært med på reisen siden 2012, har fått med meg tre skiver, men de debuterte så langt tilbake som i 2007. Det betyr at det er på høy tid å sjekke dem ut om du ikke har gjort det, og da er Changing Colours en fin start. The Sheepdogs finner absolutt ikke opp kruttet, men har sin særegne mix av sørstatsrock, swamp-rock, blues og god, gammel rock’n’roll. På årets skive er det dessuten mye brillefin boogierock, de lurer inn de fineste soulelementer her og der, og kjører på med partier som kun kan kalles jamming. Og hele veien treffer det meg midt i ballene. Skulle du lure på om du hører på ei Lynyrd Skynyrd- eller Bad Company-skive etter de tre første låtene, så skjønner jeg det godt, men etterhvert som du blir kjent med herligheten så er det ikke tvil: Dette er nytt og sprekt. Favoritten blant 17 killere er den bedagelige og soulprega “I Ain’t Cool”.

5. Luke Haines – I Sometimes Dream of Glue
Min favorittmusiker i UK slapp i høst sitt elevte soloalbum, og som vanlig regner jeg med at han får styre med sitt i fred og ro, uten at veldig mange bryr seg. Akkurat det er skandaløst og ubegripelig, for den tidligere frontmannen i The Auteurs, Baader Meinhof og Black Box Recorder har igjen lagd ei deilig, deilig, fryktelig rar og uhyre interessant skive. Han har de siste årene drevet sitt eget, esoteriske korstog mot dumskap og historieløshet, og har i tur og orden tatt for seg kåte, limsniffende byfolk som flytter til bygda, britisk bryting, den kalde krigen og angsten for atomkrig, og klasket denne gang til med et konseptalbum tuftet på en absurd historie. RAF er på vei for å bombe tyskerne i 1940, men ved et uhell slipper de ut ti tonn flytende løsemiddel over den engelske landsbygda, med de konsekvenser det får. Byen som blir mest rammet heter selvsagt Glue Town, og historiene blir presentert på fjorten ulike og strålende vis. Favoritthistoriene mi er “Oh Michael” og den semi-erotiske avslutningen “We Could Do It”.

4. IDLES – Joy As an Act of Resistance
Dette er Bristol-bandets andre album, etter at de debuterte i 2017 med Brutalism, et annet album du bør sjekke ut om du liker punk, hardcore eller rock med støyelementer. Låtene er ofte av det hardtslående slaget, kombinert med finurlige melodier, og har i seg å overraske meg som lytter. Låter du tror er ferdige er knapt nok halvveis, temposkifter som tar meg på senga, og plutselige søtladne øyeblikk. Allikevel er det på det lyriske plan bandet imponerer mest. Her blir vi slått i bakken av tragedier, som på “June” som handler om frontmannen Joe Talbots fortelling om sitt dødfødte barn, og satt i glisemodus av humoristiske og lette låter som “Danny Nedelko” som handler om kompisen og vokalisten i Heavy Lungs, et annet punka Bristol-band. Denne blandingen av humor/ironi og alvorlige temaer er helt nydelig, og framkaller lett solide porsjoner gåsehud. Favorittlåt, sier du? Må nesten bli “Samaritans”, en killer som omhandler et far/sønn-forhold av det spesielle slaget. Men, sjekk ut Solomon Burke-coveren “Cry To Me”.

3. Jon Spencer – Spencer Sings the Hits!
En av mine største musikalske helter de siste tre tiårene, hvis en gammel gubbe kan ha sånt noe. Jon Spencer har sementert sin rolle som en av de viktigste typene i amerikansk rock’n’roll gjennom bandene Pussy Galore, Boss Hog, Heavy Trash og ikke minst eminente Blues Explosion. Når meldingene kom om at han hadde et soloalbum på gang var det ikke fritt for at pulsen økte og svetteperlene kom fram på pannebrasken min. Da jeg fant ut at han hadde med seg M. Sord (Boss Hog) på trommer og Sam Coomes (Heatmiser, Quasi, Pink Mountain) på tangenter, så roet systemet seg ned, og jeg skjønte at dette kom til å gå bra. Og, Spencer Sings the Hits! er alt man kan forvente av Jon. Masse baller, frekke overganger, psykedeliske gitarlyder, supertighte komp som gjør at man nesten ikke savner Russell og Judah (og, det er pinadø godt gjort!), og ikke minst fete låter. De feteste av dem alle? Tror nesten åpningssporet “Trash Can” må trekkes fram, sammen med overload-killeren “Time 2 Be Bad” og rockabilly-perla “I Got the Hits”.

2. Sloan – 12
Kanadiske ringrever som er ute med sitt, sjokkerende nok, tolvte album. Denne gjengen har jeg fulgt i en rekke år, men det de gjør 25 år etter debuten sin er rett og slett fabelaktig. Jay Ferguson (gitar/vokal), Patrick Pentland (gitar/vokal), Chris Murphy (bass/vokal) og Andrew Scott (trommer/vokal) har holdt sammen i alle disse årene, og det er seriøst bandets største styrke. De må være det mest sosialdemokratiske bandet som noensinne har eksistert, noe som kommer til uttrykk gjennom låtene og vokalansvaret. Alle har med tre egne låter, som de óg synger på, noe som gjør 12 til en eklektisk himmel. Noen uttalte en gang i tiden at Sloan er et moderne The Beatles, og det er slett ikke en dum beskrivelse av dem. Hvem som er henholdsvis John, Paul, George og Ringo vet jeg ikke, i og med at alle låtene er kreditert Sloan, men at de er like mangfoldige som the Fab Four er det ikke mye tvil om. Sjekk ut “Right to Roam”, “Essential Services”, “Have Faith” og “44 Teenagers”, og du skjønner nøyaktig hva jeg mener.

1. Alejandro Escovedo – The Crossing
Alejandro har blitt en godt voksen kar nå, og nærmer seg 70 med stormskritt. Gammelpunkeren fra The Nuns, rockeren fra The True Believers, og alt.country-artisten fra Rank & File har allerede rukket å bli karakterisert som en singer/songwriter i et kvart århundre. The Crossing er hans trettende soloalbum, og attpåtil en deilig dobbel-LP. Sytten låter hadde han på hjertet denne gang, og dæven steike for noen låter. Dette er et konseptalbum, av sorten det er lett å kjenne seg igjen i. To fiktive typer, Diego fra Mexico og Salvio fra Italia, reiser til USA for å følge en drøm som ble vekket av gammel punkrock, beat-litterature, og klassiske amerikanske filmer. De skal til “The land of freedom and opportunity”, verdens kuleste land. Samtidig som dette er ei klassisk fortelling, så gir dagens Trump-USA en ekstra vri på det hele. Med gjester som Wayne Kramer (MC5), James Williamson (Stooges), Joe Ely, samt Peter Perrett og John Perry fra The Only Ones har Alejandro lagd årets beste album. Beste låt? Haha! Alt er krem.