NEIL PEART (1952-2020)

Det går rett og slett ikke å venne seg til dødsfall. Det er sånn det er, og det var da det slo meg at reaksjonen min var helt naturlig. For med tanke på at Rush har vært en del av meg så lenge, og at Neil Peart har vært en helt så lenge i mitt liv, skulle det egentlig bare mangle at jeg ikke følte på et stort tap. Det føltes som at et familiemedlem hadde forlatt meg. Ja, jeg må si det så sterkt. Timer med denne musikken gjennom årenes løp, setter sine spor. Dype spor.

Jeg husker første gangen jeg hørte Rush. Da jeg i løpet av noen få stjålne øyeblikk ble Rush-fan av hele mitt hjerte.

Det var en vakker vårdag, og jeg skulle ut for å kjøpe mitt første stereoanlegg. Jeg dro direkte til min favorittsjappe, Harmoni Hi-Fi i Tromsø med noen tusenlapper som brant i lomma, og da jeg kom inn døra der, skjedde det. Over et anlegg i 100 000 kroners klassen traff den mest energiske og dynamiske musikken jeg noen sinne hadde hørt - som et lynnedslag. Og etter noen minutter med sonisk råskap, kom det noen helt magisk skakke toner som snart ble en melodi og la seg som et varmt pledd over mitt ivrige guttehjerte:

"What can this strange device be - when i touch it, it gives forth and sound
It's got wires that vibrate and gives Music - what can this thing be that i found"

Det var "The Temples of Syrinx" og "Discovery" fra mesterverket 2112 som fylte hele sjappa. Ja, det var uten å overdrive helt jævla magisk, og da jeg gikk derfra hadde jeg kjøpt mitt første anlegg. Cirka 5000 kroner gikk med, men det stoppet meg ikke fra å løpe rett til platesjappa før jeg dro hjem.

Da anlegget ble levert på døra den kvelden, satt jeg klar med 2112. En helfrelst ung mann fullpakket av lykke og mot.

Neil Ellwood Peart var virkelig hjertet i Rush. Hans rytmer, hans lyrikk, hans ringe vesen... Alle dokumentarene jeg har sett, og det er alle, viser en mann som er full av varme og ydmykhet, og som dessuten er ytterst seriøs i sin rolle. "Professoren" ble han gjerne kalt med sin doktorgrad i tromming.

Og for meg var hans tekstunivers helt unikt. Drømmende og fylt med håp. Han konstruerte sine egne små og store verdener, eller virkeligheter om du vil. Det var alltid en stor grad av intellekt i hans ord, enten han var dystopisk eller utopisk. Han tegnet fantastiske universer fylt med ufattelig mye visdom, og ja, jeg elsker virkelig alt han forfattet. Og hans tromming, ja den overgår det meste innen rocken, tidlig inspirert av Keith Moon og John Bonham, Gene Krupa og Buddy Rich som han var. Jeg kunne sittet her i timevis å skrevet om Neil, men grunnen til at jeg i det hele tatt følte for å skrive litt om han nå, er kun tuftet på ren kjærlighet. Kjærlighet og beundring. Og hans alt for tidlige tur inn i evigheten.

Vi har mistet en av rockens beste og mest markante musikanter med Neil Pearts bortgang, og aldri hadde jeg trodd at det var den siste studioskiva til Rush jeg kjøpte den morningen jeg stormet ned til Oslo City for å kjøpe Clockwork Angels den vakre sommerdagen jeg husker så godt i 2012. Men sånn ble det altså. Sånn ble det. Faen heller.

Musikken vil leve til jeg og andre fans svinner hen, og takk for det kjære engler. Tusen hjertelig takk.
Hjertet til Kanadas store stolthet RUSH, har sluttet å slå, men rytmene vil likevel pulsere for all ettertid. 

HVIL I FRED NEIL PEART