Årets album 2021

Et kriterium for å havne på lista mi har vært at jeg må ha den i fysisk format. Men, dette skrekkelige pandemi-året vi har lagt bak oss har gjort sitt til at platesamlingen min har vokst saktere enn på 40 år. En del album har aldri dukket opp, noen har de vært fri for på Backbeat i Tromsø, mens en nedtrapping på arbeidsfronten har gjort sitt til at kjøpekraften har blitt kraftig svekket. Nå har jeg kun lærerjobben å konsentrere meg om, noe som er behagelig og passende for en mann i min alder.

I år har jeg gjort et par unntak fra denne selvpålagte "regelen", og ryddet plass til et par-tre album jeg ikke har i samlingen. De platene det gjelder havnet hos brodern på Elverum, så de er om ikke annet i familien, så det for være "unnskyldningen". Det har dessuten vært et tungt år for oss, med sykdom, sykehusinnleggelser, karantene, skrivesperre og andre kjedelige saker som har lite med musikk å gjøre, men som har ført til minimalt med skriving fra vår side. Undertegnede har kun omtalt 3-4 album i 2021, mens Ole Morten kun har skrevet to anmeldelser. Simen har vært totalt fraværende, men heldigvis har Roar Busterud hatt sine aktive perioder med flere knallomtaler. Så har nykommerne Espen Kamstrup og Håvard Krogstad skrevet noen heftige konsertomtaler, omtaler jeg har kost meg stort med.

Som vanlig har jeg ei Topp 10-liste for norske utgivelser og ei Topp 5-liste for utenlandske skiver. I tillegg blir det ei rangering av de beste konsertene og ei oppsummering av låter alle bør få med seg fra 2021.

ÅRETS NORSKE ALBUM 2021:

1. Gringo Bandido - Chief Police (Siste Reis Records)

Det var aldri tvil om hva som ville toppe lista mi i år. Det faktum at Christian og Carl Fredrik Sandaker, Stig Buckholm, Cato Haakenby og Ole Laurits Mosseby endelig fikk ut diverse fingre fra rasstuten, gikk i studio og spilte inn låter, og var så fornøyde at de ga ut et album etter åtte år, måtte resultere i ei knallskive. Chief Police ble feiret i heimen i sju dager og sju netter, den fulgte meg daglig i treningssenteret i et par måneder, og ble døpt da karene spilte en festlig og kul konsert under Bukta på HT i sommer. Ingen synger rock'n'roll like kult som Christian Sandaker, og ingen er så lite pretensiøse og fulle av gi faen-holdninger som disse karene. De puster og peser rock, og elsker det de holder på med. Sånt noe blir det årets album av. Ja, så lager bandet de feteste låtene óg, da.

2. White Trash Blues Band - We Got Time to Waste (Blues For the Red Sun Records)

Det ble en sylskarp kamp om 1.plassen i år, og et åtte år gammelt savn ble utslagsgivende. Når det er er sagt så har altså WTBB lagd ei mønsterskive som rett og slett suste rett inn i klassikerskapet her i heimen. Tolv skarpe låter, en hymne til seg selv, fem rocka karer som elsker det de holder på med, et par killere som kommer til å følge meg til grava, og en vokalist som kan synge og vræle rock'n'roll som få andre her til lands. De to øverste plassene på lista går i år til de rutinerte som har rock som en del av DNAet sitt.

3. Murder Maids - Knives Out (Fucking North Pole Records)

Trøndere som har skjønt hva rock er, med en spinnvill døl fra Indre Troms i spissen, utgitt av hedersfolkene Robert Dyrnes og Kari Westergaard. Kan det bli bedre? Det er pinadø bare så vidt, for debutskiva til Murder Maids er en lang, djevelsk langfinger rett opp i trynet på alle de dølle folkene som tror at rocken er død og at framtiden er datamusikk. Dette er musikk med svære, hårete baller, spilt av unge karer som har blitt foret med masse kul pønk og hardcore i oppveksten, og som blåser ut 12 låter på 28 minutt. Akkurat som vi vil ha det.

4. Halden Electric - The Ways of the World (Safe & Sound Recordings)
Vi snakker ikke om ei elektrosjappe i gamle Østfold, men et band fra byen med alle de fine musikerne. Bandet er vel dessuten strengt tatt en mann, Anders Svendsen, som med gode artistkompiser gir ut de fineste skiver. Dette er den femte i rekka i løpet av tolv år, og den fineste så langt. Styrken er rett og slett fabelaktige låter, og så gjør det ingenting at mannen synger som en helt, og at instrumenteringen er strålende.

5. Tønes - Thilda Bøes Legat (Kinkverk)
Frank Tønnesen fra Sokndal i Rogaland, aka Tønes, har vært i bransjen i 25 år nå. Med sitt tiende studioalbum har han virkelig truffet bulls eye, etter å ha hatt ei jevn stigning gjennom hele karriera. Underfundige sanger sunget på en underfundig dialekt, tematikk som bør treffe de fleste - hvem er ikke opptatt av treskjæring og hvilken vei genseren skal være? Med låten "Spleiselag/Waldorfsalat" har han skrevet en av de festligste låtene på denne siden av tusenårsskiftet. 

6. Erlend Ropstad - Da Himmelen Brant Var Alle Hunder Stille (Indie Recordings)
Fra Vennesla i Agder kommer en annen kar som synger på en underfundig dialekt, og som Tønes slapp han sitt tiende album tidligere i år. The Wilhelmsens har digget alt denne mannen har gjort siden Hva om det ikke er sånn som du tror (2013), og årets tidvis rocka, tidvis nedpå skive er intet unntak. "Svevde Høyt Der Oppe" og "I Ly for Livet" er blant Ropstads kuleste låter, og sånt noe blir det listeplass av.

7. Colonel Roger - Rugged Trails (Daniel Engen Productions)
Nok et band fra den sørligste regionen i landet. Siddisene i Colonel Roger slapp sitt andre album i høst, og har med det gjort seg mer enn fortjent til en plass på lista. 13 låter, en time, dobbel vinyl, rocka americana, low fi pop, rock, gitar-øs, skrangling, fuzz, ektefølt. Dette er skiva som må hankes fram når det nærmer seg høst, låter som gjør seg i varmen foran peisen, og som kan spilles med vin, øl, whiskey, gin, tequila eller akevitt i glasset. Tror pinadø det er mulig å drikke melk til disse lekre låtene.

8. Nikkeby Lufthavn - Dino Bones (Drabant Music)
Legendarisk Tromsøband som ventet hele seksten (!) år med å slippe oppfølgingsalbumet til Babes In Space (2005). Gisle Mathisen er ei legende i Ishavsbyen, og burde ha vært ei legende i Norge. Faen heller, i Europa. Meh. I verden. Yes. Albumet er som forventet knakende barskt, med en av årets feteste låter, "Supersonic", som toppen av kransekaka. Men, her er det mer snadder. "She Must Feel Down", "Dino Bones" og "69" er eksempler på hvordan rock bør låte.

9. Robert Moses & the Harmony Crusaders - Leaving, Longing, Love (VME)
Amerikaneren fra Illinois hører strengt tatt ikke hjemme på ei liste over norske artister, men i og med at han har blitt værende her siden studiedagene, spiller med norske musikere, gir ut skivene sine på norske plateselskap, og i det hele tatt er en knakende fin kar og musiker, så serveres statsborgerskapet lett. Årets skive er den tredje sammen med The Harmony Crusaders, og er som vanlig ei nydelig skive. Hadde jeg hatt denne i hus hadde den fort blitt spilt i filler, men den duger også spilt på Spotify i bilen. Robert kan pinadø måle seg med Paul Simon og Steely Dan. Seriøst.

10. Line Saus - Waltz in the Vapor (FAJo Music)
Opprinnelig fra Indre Billefjord i Finnmark slapp tromsøartisten sin debutskive i år. Etter den særdeles vellykkede EPen Down the Hole (2018) var vi mange som ventet i spenning på denne utgivelsen. I et slags krysningspunkt mellom Tindersticks, Nick Cave, Walkabouts og Grant Lee Buffalo skriver hun låter som man føler har vært der hele livet. Det er et kvalitetstegn og sier noe om Lines styrker. At hun har et kruttsterkt band i ryggen, med Håvard Stagnes (The Northern Lies), Truls Norbye (som Line er tanta til, fra bl.a. Cult Member), Torbjørn Rogde (den mystiske karen bak Jugglers Head) og Stian Grønbech (Elias Jung), gjør det hele så vakkert og solid at skiva burde ha vært ihjelspilt på radio.

ÅRETS INTERNASJONALE ALBUM 2021:

1. Reigning Sound - A Little More Time with Reigning Sound (Merge Records)
Greg Cartwright samlet originalbesetningen og slapp endelig et album med verdens beste Reigning Sound, det første siden 2014-høydaren Shattered. Og for en fest av et album dette er. Mitt første møte med skiva var et vanlig RS-møte - fint, men dette kunne vel vært bedre? Sånn har jeg det alltid med dette bandet. Etter et par måneder ble skiva lagt på platetallerkenen igjen, og da hadde pipa fått en litt annen lyd - dette er faensteike solide greier! Sånn som det alltid har vært med dette bandet. Så ble den hentet fram igjen i desember, når året skulle gjøres opp, og da var selvsagt greia blitt til det greia alltid har vært - dette er jo bare så latterlig bra, årets album, igjen! Greg kan ikke skrive dårlige låter. Han kan skrive låter som kan virke OK helt til du har skjønt at det er dritbra, utover det skriver han bare håpløst vakre låter, eller spinnvilt lekre rock'n'roll-killere. Det finner du på årets album óg, tolv i tallet, fordelt på 37 minutter og 11 sekunder, med noen korte sekunder pause mellom låtene. Jeg elsker Reigning Sound, og jeg elsker Isak Harbitz for å ha booket dem til Buktafestivalen 2022.

2. Nick Waterhouse - Promenade Blue (Innovative Records)
Waterhouse har med sitt femte album virkelig lagd ei helstøpt skive som treffer meg rett i hjerterota. Her snakker vi om rythm & blues som låter i sjangeren skal være, og ikke denne glatte, kjipe greia r'n'b har utviklet seg til å bli. De neddempede låtene er så behagelige at jeg ender opp med å storkose meg, mens uptempolåtene er av typen som krever nypussede dansesko, brylkrem i luggen og nystrøken finskjorte. Ja, så serverer han rockere så smooth og fete at vi snakker klassikere. "B.Santa Ana, 1986" forteller alt om hans bakgrunn, californieren som var dømt til å bli musiker.

3. Night Beats - Outlaw R&B (Fuzz Club)
Rock'n'roll, neo-psychedelia, garage punk. Kjært barn har mange navn, og Danny Lee Blackwell er meg kjær. Siden jeg virkelig fikk opp øynene for denne karen, som bytter bandmedlemmer like ofte som andre (riktignok folk uten spesiell hang for god hygiene) skifter undertøy, har albummene bare blitt bedre og bedre. Mannen er på en virkelig opptur, og med Outlaw R&B har han levert ei skive som kommer til å følge meg til the bitter end. Skiver som dette vokser definitivt ikke på trær, og med låter som "Cream Johnny" måtte det bare bli pallplass. Høydepunktet er uansett "Never Look Back", låten Beatles glemte å lage i 1969.

4. John Murry - The Stars Are God's Bullet Holes (Submarine Cat Records)
Amerikaneren som gjorde ire av seg har med sitt fjerde album toppet geniale The Graceless Age (2013), og det sier ikke lite. Det snakkes ofte om stemmer med sjel, Murry har personifisert begrepet. Årets utgivelse viser en artist som har vokst i eksil, som viser fram låtskrivertalentet sitt igjen, og som ikke er redd for å eksperimentere med kjente sjangre. Albumets styrke er definitivt de sterke låtene, og når man har komponert nydelige låter som "Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)" og "Ones & Zeros" og en killer som "The Stars Are God's Bullet Holes" så er det på tide at flere får opp ørene for denne karen.

5. Dan Sartain - Arise, Dan Sartain, Arise (One Little Independent Records)
En av mine virkelige favorittartister i det nye tusenåret, som dessverre gikk bort tidligere i år, rakk å lage disse 13 suverene låtene før det tok slutt. Han har tidligere toppet mine lister, og slapp Sartain skiver, ja, da havnet de på mine lister. Nå er det slutt på den deilige, fuzza garasjerocken fra Alabama, og Arise, Dan Sartain, Arise er virkelig et verdig punktum på ei herlig, rocka karriere. Alle låtene har blitt viktige for meg, men spesielt "Kisses in the Morning" treffer, og sier noe om hvor viktig et kyss kan være på en heftig måte. Romantikere bør behandle skiva med største forsiktighet.


ÅRETS KONSERTER 2021:

1. Leirvaag på Skreien
På grunn av en sånn pandemi-greie som herjet på Senja i sommer måtte Leirvaag Musikkfest flyttes til den lokale puben i Gryllefjord - Skreien. Mindre folk, avstandsregler, sitte på anviste plasser, og øl servert ved bordene. Høres kjedelig ut? Ja, og det var akkurat denne delen. Men, med artister som Erling Ramskjell, Vilde Bye Band, The Modern Times og Sunshine Reverberation ble dette to kvelder som går rett inn på første side i den store Minneboka. Ramskjell gjorde en av de vakreste konsertene jeg noensinne har vært på, hvor du kunne høre hårstrå treffe gulvet. For. En. Artist! Vilde Bye er på god vei mot å virkelig bli en stor artist, med egne låter som er virkelig fine og strøken covring av Townes, Big Star og Reigning Sound på repertoaret. The Modern Times var som vanlig et av landets beste liveband og var like elsket som de alltid er, disse godeste av de gode godguttene. Og, Sunshine Reverberation, bandet jeg har sett flest ganger, denne gangen strippet ned til en trio, og allikevel smeller de til med det beste de noensinne jeg har hørt av dem, og transformerte meg til en stum tomsing med ståpels i timer etterpå.

2. Bukta på HT
De samme, jævla reglene - sprit (på hendene), sitte på ræva, ikke kontakt med folk, bestill øl til bordet - satte selvsagt en demper på det hele, særlig siden jeg i min demens glemte reglene og ble tilsnakket 152 ganger. Men, det Murder Maids, Erlend Ropstad og Gringo Bandido leverte sendte reglene rett i fjæra. Jeg kunne ha sittet på spikermatte med kun lett-øl på bordet, og disse konsertene hadde vært fabelaktige. Murder Maids serverte en energi av en annen verden, med en frontmann som har bedre kondis enn Therese Johaug, og låtene de byr på er ren energi. Ropstad, vel Ropstad gjorde en av de beste konsertene jeg noensinne har sett. Snakk om å levere varene, med et band i ryggen som Dylan og Neil Young ville ha satt pris på. Og Ropstad har låtene, så det holder. De som avsluttet det hele var årets Spellemenn hos The Wilhelmsens, disse hvite bandittene fra Halden som rett og slett er rock'n'roll. Eneste minuset var at de aldri spilte "Hellhound Nite", av en eller annen grunn. Kanskje de ikke visste at vi var 4-5 raringer blant publikum som synes at låten er en av de feteste som noensinne er lagd?

3. Thee K-OTICs + Hayeminol, Bastard Bar
En konsert som lett hadde blitt en av de feteste ever i Tromsø, om ikke det hadde vært for begrensninger på antall gjester, sitting og Fandens oldemor. Men, med sitteplasser to meter fra scena ble det en opplevelse som blir husket. Hayeminol, med den usaklig begavede Ånon Bakkjen i front, varmet oss skikkelig opp, såpass at vi var kokvarme hele gjengen. Tenåringer fra Oslo som har skjønt hva rock'n'roll er - hva er det å ikke like, liksom? Sjekk ut de to skivene de har gitt ut, Hayemania! og Kollektivt Selvmord. 
Men, denne kvelden var det Thee K-OTICS som dro det berømte skinnet av pølsa. Med en av landets mest spinnville frontmenn i Marius Kromvoll, Ånon Bakkjen (!!) på trommer, og Geir Fredriksen, Thor Erik "Signor" Havn og Than Therianos i ryggen, måtte det bare bli full fest i kjelleren denne kvelden. Og dæven for en fest det ble. Dette er bandet å se opp for i 2022. Rett og slett. Det eneste minuset, som vel egentlig er et stort pluss (?), var at karene i bandet kom rekende med halvlitere og rom som jeg bælmet i meg (etter at jeg egentlig hadde fått i meg min vante rasjon). Det resulterte i at hjemturen som normalt tar 15 minutter tok godt over en time. Halvannen kilometer ble til tre kilometer, med ei gjennomnittsfart på 2 km/t, kunne klokka fortelle meg dagen derpå.

TRE LÅTER SOM BÆRER BUD OM ET NYDELIG 2022:

Erling Ramskjell - Slag (Westergaard Records)
Ramskjell har sluppet fire singler i 2021, alle duetter med godtfolk som Klish, Nikoline Spjelkavik, Elin Oskal og Eva Trones, noe som taler for at vi får et heftig duettalbum i 2022. Jeg kunne velge i blinde, men endte opp med duetten med Trones fordi den er den ferskeste. Om jeg gleder meg til nytt album? Gjett.


 

Thee K-OTICS - Last Time Around (Westergaard Records)
Årets garasjerockalbum kommer fort fra denne spreke gjengen. Singelen de slapp, hvor denne låten var b-siden, forteller meg at det er fryktelig sannsynlig. Siden sist har Therianos sluttet og blitt erstattet av Silje Dybedahl (For the Love of Ivy). Spennende!
NB! Videoen er ikke klar for 1.januar, men da bør den pinadø sjekkes ut!

Sweetheart - Silver & Gold (Mother Likes It Records)
Ingen lager så vakre låter som Sweetheart, ingen kan arrangere disse tandre melodiene som Sweetheart, og ingen synger sårere enn John Arne Gundersen. Hans partner in crime, Anne Mette Hårdnes, utfyller Herr Gundersen på strålende vis, og med gitarist Stian Jørgen Sveen og trommis Christer Engen på laget er det bare å gjøre klar sjampisen til plateslipp i 2022.