Kae Tempest - Nidarosdomen - 01.08 2022

Gjør døren høy, gjør porten vid. Slik starter salme 5 i en mye lest bok for noen av oss. I kveld passer denne strofen utmerket, vi er på Olavsfest og vi sitter i storstuen Nidarosdomen. Sett ovenfra så tegner domen et kors, og i midten av korset, hvor hovedalteret er plassert, henger kunstinstallasjonen Gaia. På nært hold er den enorm, stille roterende og jordet i hvelvingen. Fra vårt sørlige perspektiv ser vi knapt Europa, og Norge har forsvunnet helt der oppe hvor vi ikke kan skue. Likevel er vi i et slags senter i kveld, fordi Kae Tempest gjester denne festivalen i Trondheim.

Kae Tempest er en stjerne på vei til å bli en supernova. 36 år ung, men har allerede 20 års erfaring med å smi ord sammen til mening. Formidlingen skjer gjennom en mikrofon på en scene. Som poet og musiker er hen mest kjent med merkelapper som spoken word og slampoesi. Men også som forfatter og dramatiker for teater. Tempest sin poesi er allerede prisbelønnet, og poesien er utvilsomt hens sterkeste kort. Det er ingen hemmelighet at Tempest har hatt noen psykiske utfordringer på livets vei, og at det kun er kort tid siden Kae bekjentgjorde sin legning som ikke-binær. Lyrikken ble en vei som ga mening med livet når alt var som mørkest. For hen har strevd med eksistensen og identiteten. Det har vært mye skam og utenforskap, inntil Kate ble til Kae, og delte denne private sfæren av sitt liv med oss. Nok om det. Gi slipp!, som Tempest kanskje ville sagt.

We gave our names back to the Saints
We sang out thanks and complaints

Skamløs entrer hen scenen sammen med sin akkompagnatør som trakterer flere stativ med elektriske komponenter. Gjør døren høy, riv stengsel ned. Det er nettopp slik Tempest innleder, for hen er veldig opptatt av friheten. Med en sterk appell oppfordres det til å gi slipp på det konforme. Med Priority Boredom bades domen i rødt, med Salt Coast skjelver den, med Holy Elixir er vi på rave. De som føler for å reise seg fra den plassreserverte stolen, danse litt eller komme nærmere, er fri til det. Upretensiøse Kae benytter ikke mye staffasje. Dette er ikke en typisk frontfigur som liker rampelyset. Ordene snakker for seg selv. Med blant annet James Joyce som inspirasjon er det en tankestrøm som sendes ut over oss. Det er med intens oppmerksomhet og konsentrasjon vi må koble oss på denne strømmen, og fri oss fra alle andre forstyrrelser som tanken har en tendens til å rote med. Påkoblet denne strømmen blir vi alle fri og vi finner flytsonen. Sammen. Akkompagnementet fungerer godt, både når det understøtter tekst og rytme, eller når det tar helt over og lar Tempest hvile stemmen. Det holder oss inne på sporet.

Ghettoised children murdered in broad daylight
By those employed to protect them
Live porn streamed to your pre-teens' bedrooms
Glass ceiling, no headroom

Hvordan kan vi bruke ordet til å beskrive Kae Tempest, en artist som mestrer språket til perfeksjonisme? Ikke bare er det lyrikk og rytmikk som suggererende høvler over oss, det er også en vanvittig tilstedeværelse, energi og intensitet. En poet for de som ikke leser poesi, en rapper for folk som ikke hører på hip-hop. Du finner ikke noen nødrim her, og intensiteten og energien kommer nok av at hen har så mye på hjertet. Det er et budskap, eller rettere sagt flere, som bare må nå ut. Og det gjøres så smart, med grammatiske finurligheter, påstander formulert som åpne spørsmål, metaforer med flere bunner åpner for at vi kan gjøre våre egne personlige tolkninger. Den siste utgivelsen, The Line is a Curve (2022), ble spilt inn med publikum tilstede slik at Kae skulle se hvordan de samme ordene får ulik betydning, alt etter hvem som lytter. Som den svenske sosialpsykologen Johan Asplund sier det. Jeg vet ikke hva jeg har sagt før du har svart, og du vet ikke hva du har sagt før jeg har svart. På Let Them Eat Chaos (2016) fortelles syv ulike historier fra ulike fortellere i samme gate og på samme natt. Det er beksvart sosialrealisme, det er frykt, det er fremmedgjøring og det er liten tro på styresmaktene. Det er vanskelig å se noen løsninger her, men det er tro på menneskeheten.

I carry our love in my hands through each turbulent day
Like a full bowl of water in the rain
My tenderness for you
My hopes for our lives
One careful step at a time
Don't spill a drop
Don't drop the bowl

Optimismen kommer tydeligere frem i kveld. Tempest har gått fra å være en observatør til å bli mer personlig på The Line Is a Curve. Løsningen er frihet, nestekjærlighet og toleranse. Vi står med ryggen mot vestveggen, for ja, det ble snart ikke mulig for oss å sitte stille og høre. Så vender Kae seg mot oss. Samtidig står Kae også vendt mot alteret og korset, og det blir da umulig å ikke undre seg om dette er en slags profet for en ny kirke. En kirke som inkluderer alle mennesker, og ikke deler oss alle inn i bekvemmelige kategorier for noen. Det lysne må i våre hjerters mørke vrå, for å holde tråden fra salme 5. Og det gjør det da virkelig, og ikke bare for oss. Etter halvspilt konsert er vi enda flere som står og gynger til rytmen, og noen har også løftet armen og strekker den mot spiret. På rekke og rad kommer det taktfaste klapp og stående ovasjoner fra publikum. Det er en egen aura rundt Kae, hen krever vår oppmerksomhet, det veksles mellom raseri, omsorg, tilfredshet, melankoli, bekymrethet, smerte og selvsagt love og pride. Her skal ingenting få hindre oss i å ta del i hengivelsen som er så inderlig.

Even when I'm weak and I'm breaking
I stand weeping at the train station
'Cause I can see your faces

I love people's faces

Henført til en nesten transelignende tilstand kommer siste låt på programmet litt for tidlig. Vi kunne gjerne stått her litt til og hørt mer av de gode ordene som strømmer inn i oss. Det blir visst aldri nok kjærlighet. Vil bare ha mer og mer. Som om ikke teksten til People's Faces er sterk nok i seg selv så tar kompromissløse Kae den krevende oppgaven det er å vandre rundt blant publikum for å gjøre som hen prediker. Føttene tas til verks, og hen går en runde og ser en og en dypt inn i øynene. Gir oss en nærhet til å ta og føle på.

Det skjer en sjelden gang at en artist tar bolig i oss. Ikke bare i hjertet, der de spiller på følelsene våre, at de gjør oss sinte, opprørte, triste og oppstemte. Men også at de påvirker tankene våre, tvinger oss til å revurdere våre oppfatninger og ta stilling til nye perspektiver. De blir med oss videre. Vi sier som festivaldirektøren: Det er i mellomrommet vi møter nye tanker! Enkelte må bare sitte igjen litt i undring over hva de har opplevd. Det er fortsatt vanskelig å gi slipp på denne kvelden.

Kan det være at Kae Tempest har truffet en nerve som kan forstås som tidsånden? Selveste verdenssjelen? Det er kanskje mer nærliggende å si at hen setter ord på det vi alle føler. Noe har truffet oss ihvertfall. Vi fristes til å spekulere om det kan være håpet og troen på en bedre verden. Så fikk vi nevnt festivalens tema også.

I'm fine, you're fine, we are, we're fine
We'll catch up some other time

Foto: Esben Kamstrup