Bilde
Sabbath Hela Veckan
Foto: Håvard Krogstad

Sabbath Hela Veckan - Synagogen - 4 sept 22

Kan det være en gjeng fule gamle damer med svarte spisse hatter og vorte på nesen, som danser i sirkel under fullmånen?

Når fornuften får hvile, så danser fantasien over hjernebarken. Slik er det som regel på vei til konsert, når forventninger og fantasi får holde hverandre i hånden. På vei oppover Prinsens gate i Trondheim blir jeg vekket opp fra mine fabuleringer, når bussen kommer til Byscenen. Er ikke sabbaten en gjeng fule gamle damer med svarte spisse hatter og vorte på nesen, som danser i sirkel under fullmånen? Dratt tilbake til virkeligheten av gammel vane, innser jeg at det ikke er her jeg skal gå av i kveld. Jeg skal litt lengre opp i samme gate, til den jødiske synagogen i Trondheim.

Etter to års utsettelse på grunn av årsaker som vi alle kjenner, er det endelig tid for å feire denne tiårsjubilanten, Jødisk Kulturfestival. Det er en festival som har som mål å være en brobygger mellom den jødiske kulturen og det norske samfunnet. Broen over til meg ble bygget for lenge siden, men den skjemmes dessverre av noe rusk i maskineriet. For jeg blir møtt utenfor synagogen av to brumlebasser som lurer på om jeg har noen ugler i mosen, og på vei inn i selve lokalet blir jeg for første gang påtvunget å bære den religiøse hatten kippa. Jeg trenger ingen hatt for å være respektfull, tenker jeg når jeg setter den forsøksvis en plass oppå hodet mitt. Endelig kommet over broen og funnet en god plass å sitte, blir jeg slått av hvor få som har funnet veien over i år. De bakerste radene er helt tomme og galleriet er glissent, nær sagt helt tomt der også. Noe må ha gått galt med årets markedsføring tenker jeg, for når jeg før har vært her, har det vært stappende fullt på lignende konserter.

Jeg er ikke her for å nyte publikummet, selv om jeg ofte gjør det også, når jeg er på konsert. Som noe flass på skulderen børster jeg bort den litt skuffende opptakten og lar meg fange av den sjarmerende gjengen på scenen. Dette er visstnok et av de beste orkestrene som hører til sjangeren klezmer. Sabbath Hela Veckan har over 25 års erfaring i samspill, og som de skriver på sin hjemmeside er de ’vild, vacker og vemodig’. De har gitt ut tre full-lengders album og gjort mer enn 1600 konserter. De behersker det tradisjonelle repertoaret som hører til sjangeren, men de kan også by på sitt egenkomponerte materiale.

Bilde
Sabbath Hela Veckan
Foto: Håvard Krogstad

Sabbath Hela Veckan åpner konserten med en bue som strykes over den blankepussede kontrabassen. De lange notene fra ståbassen får raskt selskap av en trillende klarinett. Etter å ha fått opp varmen litt, blir resten av bandet med på å fullføre denne tradisjonelle bryllupsmelodien. Flere av musikerene er allsidige. Saxofonisten veksler med et piano, og fiolinisten og trombonisten bytter ofte til mikrofonen. Selv er jeg en gammel trombonist og gleder meg såklart veldig over hvor dyktig kveldens musikant trakterer instrumentet. Likevel er det bassisten som stikker av med det meste av min beundring. Måten han omfavner sitt instrument på vitner om ekte kjærlighet tenker jeg når han nennsomt setter igang med et herlig fingerspill på strengene. Det kan fort bli litt fart en viss plass, hvis det blir for mye svisker, men de holder en god balanse. Rolige svisker blir ofte satt i kontrast til tempofylte låter, hvor det kan mistenkes at det meste handler om å spille raskest mulig.

Bilde
Sabbath Hela Veckan
Foto: Håvard Krogstad

Milevis unna å være sanndrømt i mine fabuleringer, så får jeg rett i en ting, at det ble dans i ring denne kvelden. Når andre ekstranummer nærmer seg slutten, får de dyktige musikerne fra Stockholm endelig betalt i et publikum som viser seg å være levende. De skal ha honnør for sin profesjonalitet på scenen gjennom hele konserten, for det er vanskelig å holde opp trykket når det er lite respons fra publikum. På tur hjemover gjennom byen stopper jeg opp ved et annet tiårsjubileum. For hos byens mest yndelige lille scene, Moskus, er det storslått markering i kveld. Her blir jeg igjen møtt av noen brumlebasser utenfor, men de er ikke interessert i hva jeg har i mine lommer. De er bare på jakt etter en varm klem. På innsiden er det et fyrverkeri av god atmosfære, og jeg blir raskt tilbudt en festlig spisshatt som jeg høflig takker nei til. Derimot så takker jeg ja til et lite norsk flagg, som jeg blir stående med resten av kvelden og dirigere takten med. Men når Moskus serverer Rønnings Jazzmaskin og Stian Carstensen med Best Western Swing, så blir det en stor utfordring å følge med på notene. Det legger så absolutt ingen demper på stemning der jeg står med eksklusiv konfekt på tur inn i begge ørene. Det som så ut til å bli en kveld med Medelsvensson, endte med en kveld jeg sent glemmer. Gratulerer til begge jubilantene!

Kategorier