Sigrid - Pstereo - 20 aug 22

Er du sur eller? Kommer du og ødelegger stemningen her jeg står og nyter en av de bedre konsertene jeg har vært på med Motorpsycho? Sådan står jeg og mumler i skjegget til meg selv, når jeg ser at halvparten av publikummet på Marinen allerede har forflyttet seg til den store scenen hvor Sigrid snart skal avslutte denne festen.

Nå er det fem år siden Sigrid først gjestet Pstereo-festivalen, og dette er hennes tredje besøk her nede ved elva i skyggen av Nidarosdomen. Alle gode ting er tre, og etter tredje gang er det blitt en tradisjon sies det. Godt må det være å gå fra den bitte-lille scenen til å stå øverst på plakaten, og det lukter tradisjon når Sigrid gjør et poeng av at det er forskjell på lapskaus og sodd. På fredag var det mulig å vifte litt med albuene der jeg sto foran scenene, men i kveld er det ikke mulig uten å velte ølen til den som står nærmest. Vandringen fra scene til scene er nå blitt til en intervalløvelse i å gå sikk-sakk. Etter ti skritt er det et nytt kjent fjes og en kort liten prat som venter. Samtlige som jeg støter på venter i glede på at Sigrid skal på. Åpenbart er Sigrid blitt et trekkplaster som gjør at festivaler blir utsolgt.

Scandipop sier britene om sjangeren Sigrid beveger seg i. Elektropop eller synth-pop vil kanskje noen andre si, men pop kan vel alle enes om at det er. Ihvertfall i ordets rette betydning, som noe populært. Med to EP’er og to full-lenders album under beltet, er hun blitt en yndet singer/songwriter, og har hundrevis av millioner avspillinger på Spotify. Melodiene hun skriver er fengende og gode, men det er først og fremst hennes stemme som imponerer. Den er nærmest perfekt slik jeg vurderer det denne kvelden, for det er ingen falske toner eller dårlige ansatser. Hun kjenner sitt materiale til fingerspissene vil jeg tro, for hun virker solid og sikker helt fra første tone. Endelig en stemme innen pop’en som ikke trenger å gjøre seg til med hviskestemme, babylyder, overdreven vibrato eller tung bruk av auto-tune.

Det er lite ekstravaganse og staffasje med Sigrid, og derfor overrasker det meg at enkelte stiller spørsmål ved hennes autensitet. Jeg synes hun virker tvers igjennom ekte med sin naturlige stil, usminket i t-skjorte og dongeri. Et godt forbilde for ungdommen vil mange si. Slik jeg ser det trenger hun ikke å sminkes opp med en mørk fortid eller sensasjonelle kostymer for å fange folks oppmerksomhet. Hennes ferdigheter som singer/songwriter er nok til å fange mye vind i seilet, og hun trenger ihvertfall ikke å kle av seg for å fremstå som attraktiv. Den trange skinnbuksen for anledningen er mer enn nok.

I et nylig intervju beskriver hun hvor kjipt det er å bli beskyldt for å være utspekulert og falsk, når det egentlig bare er slik at hun er smart, hardtarbeidende og har en plan bak det hun gjør. Man trenger ikke være født i Jomfruens tegn for å ha opplevd slike karakteristikker, for ofte er det nok bare å være kvinne, for å få slengt slike patrialkalske bemerkninger etter seg. Det er ifølge stjernene ikke uvanlig for Jomfruer å være plaget av slike bekymringer, men det bekymrer ikke meg. For Sigrid har allerede nok patina til at slike ting bare preller av som vann på gåsa. Hun må bare holde den selv-kritiske perfeksjonisten i sjakk, og følge den planen hun har lagt opp for seg, så er det ingen grenser for hva hun kan oppnå som artist. Det er en utopi å tro at man kan gjøre alle til lags.

Hvis alt står skrevet i stjernene, eventuelt i kaffegruten, så vil jeg spå at hennes klokkeklare intonasjon i fremtiden vil gjøre henne til en yndet artist å gjøre duett med. Såpass tidlig i sin karriere kan det jo være lov å håpe at hun med tiden utvider hvilke sjangre hun vil bevege seg i. Det må være lov å drømme om det man elsker og ønsker seg, så vil tiden vise om jeg er sanndrømt eller ikke. Uansett, så vil jeg følge Sigrid inn i fremtiden, og kanskje så ser jeg henne her i Trondheim igjen om ikke lenge. Jeg triller en terning, men den ruller fortsatt, kanskje på vei mot sju.