Team Me - Something in the Making

Velkommen ombord! Vennligst ta plass og fest setebeltet. Team Me er tilbake i cockpit med sitt tredje album - Something in the Making. Første spor er intet mindre enn en femtimers lang tur imot lyset. Det kan vi nok alle trenge, for så jævlig mørkt som det har vært på verdens scener, er det en lang tur tilbake til lyset. Sånn sett så treffer de tidsånden, men det handler ikke bare om all strømmen som er spart. Det er også et innvendig mørke som sårt trenger litt lys i en strabasiøs verden.

Første halvdel av reisen er litt turbulent. Den er prøvende og sprikende. På leting etter mer luft under vingene. På tredje spor så begynner varsellampene å blinke faretruende. Frykten for nødlanding eller i verste fall buklanding kommer, med de fatale følger det vil få for resten av reisen. Jeg slipper med skrekken, for vi lander ikke. Det blir kun en såkalt touch-and-go.

Tre i én er visstnok en overraskelse. Da kan man jo lure på hva åtte i én gir. Sikkert og visst overskridende, men ingen overraskelse at det er Team Me. De bærer fortsatt med seg en stortromme med slapt skinn, og alle stemmer fortsatt i, med den herlige korklangen det gir. De velkjente karakteristika er på plass, og anledningen for å løfte hendene over hodet og klappe, er der også såklart. Det som overrasker derimot, er en voldsom strøm av kreativitet. De byr på snedige åpninger, særpregede mellompartier, og underfundige avrundinger som glir rett over i neste låt. Slike sammensyinger er helhetsbevarende, man må bare følge på, høre albumet fra start til mål. 

Når det grønne krystallregnet kommer med femte spor på albumet, så har det endelig kommet nok luft under vingene. Det er ikke bare nok luft. Det er også en motor som er sterk nok til å ta oss høyt opp i sfæren. Det er ikke lengre et fly jeg satte meg ombord i. Det er blitt et romskip som nå er på vei ut av skyene. Den over seks minutter lange låten treffer meg godt, og peker på en måte ut retningen for resten av albumet. Således forstår jeg det instrumentale sjette spor, som en kalibrering og bekreftelse på retningen som er satt.

Etter at alle de elektroniske knottene har blitt justert for neste etappe av reisen, så fyker albumet avgårde til de sfæriske høyder. Som en parade kommer perlene på en snor nå. Høydepunktet er spor ni som starter så vakkert, med en nydelig melodi på tverrfløyta. Etterhvert må jeg trekke pusten som bare en yogi kan, og bli med på en monumental oppgang som starter nederst på ryggen og kryper oppover helt til issen. Så ble det viktigste kvalitetskriterium oppfylt, før låten rundes av svært så personlig og hjertefølt. 

Om man skal vurdere albumet etter logikkens regel om det svakeste ledd, eller betrakte komposisjonen av delene til en helhet, så ender jeg opp med to forskjellige svar. Men jeg lar meg ikke lure av logikken. Når tanken får synke dypere, så lander den på en helhet som er mye større enn sine deler. Av erfaring vet jeg at dette forholdet er i kontinuerlig endring. Etterhvert så vil andre deler av komposisjonen ta en større plass i helheten. Lykken er når album kan vokse med meg, og jeg vil tro at dette er ett av de.

Musikk er best live!

Turnéliste:

12.mars Oslo, Rockefeller 

17.mars Porsgrunn, Ælvespeilet 

18.mars Elverum, Central Scene 

19.mars Moss, Verket Scene 

25.mars Bergen, Kulturhuset 

26.mars Stavanger, Tou 

1.april Ålesund, Terminalen 

2.april Trondheim, Byscenen