Daniel Norgren – Nidaros Blues Festival – 13 april 23

Kanskje på samme vis som menneskets opprinnelse, så kom bluesmusikken sannsynligvis fra en plass i Afrika. Disse rytmene ble foredlet i de amerikanske sørstatene, og ble til det vi i dag kjenner som blues. Roten til alt godt i musikken vil mange si. Godt er det ihvertfall å være tilstede ved Nidaros Blues Festival i kveld. Dette er første kveld i et stort og langt program. For denne festivalen er en av de største her i Trondheim. I sitt 24de år holder de nå hus nede på Brattøra inni gulltanna til Stordalen, som vi sier med glimt i øyet her i byen. Ordlisten på min telefon vil ha det til at det er Karies og Bakrus som er på besøk i kveld. Vel, dere skjønner nok hva jeg mener.

Rett før åpning av festen, så får jeg høre hvor stolt og glad festivalsjefen er over årets program og billettsalg. Ja, denne festivalen er nå så godt som utsolgt, og herlig er det når konserter er stappfulle. Det øker pulsen i godfoten til både publikum og artister. Med spons langt oppover ørene er det tydelig at også byens næringsliv setter stor pris på denne festivalen. Dog, festivalsjefen sukker litt over at ingen av byens ordførerkandidater har vist sin interesse ved å være tilstede i kveld. Mon tro hvorfor det er slik? Kan det være at det ikke er noen politiske mynter igjen hos vanlige folk? Vanlige folk, sier jeg. For jeg tør påstå at dette er den sjangeren som er mest folkelig og favner bredest av alle. Det er et lite hav av gode artister i sjangeren, og mange har funnet veien til årets festival. Kveldens artist er fra øverste hylle. 11 år tok det før det nappet skikkelig i snøret og storfisken kunne landes for Nidaros Blues Festival.

Storfisken Daniel Norgren, en lang og litt hengslete fyr, fremstår for meg som en beskjeden og reservert type. Det er lite staffasje å skimte hos svensken fra Borås, og det er lite pjatt han kommer med i mellom låtene. For her er det sømløse overganger som er regelen. Det er fint for meg, men mange har lyst til å dele sin begeistring mellom hver låt. Ja, jeg må vel innrømme at jeg kom med noen klappsalver og gledesutbrudd midt oppi en av disse utsøkte overgangene jeg også. Men jeg tror det er svært få som blir klein av det, selv om dette er en sittende og lyttende konsert uten virring og prat bakerst i lokalet. Enkelte i publikum er faktisk så gira opp, at de må gi til kjenne hvor glad de er over låtvalget allerede i de første taktene. Det er nok ikke bare festivalsjefen som har ventet 11 år på dette, for når ekstranummeret dras i gang, så er det ikke lengre en sittende konsert.

Denne svensken, en moden frukt i fra skogen, kvitter seg raskt med skallet når første tone slås an. Bak skallet får vi oppleve en kraftfull, emosjonell, intens og litt mystisk innside, og det er en stor kjerne av lidenskap der inne. Dette er kanskje det essensielle ved Norgren, for det er det sjelfulle som treffer meg rett i hjertet. Han får meg til å føle meg velkommen, og han fremstår som veldig ekte og autentisk. Dette er kvaliteter jeg setter veldig stor pris på. Svevende høyt på skyene i mine beskrivelser av artisten, så må jeg komme tilbake til jorden for å fortelle om den gangen Norgren fant en gammel kassett hos sin bestefar. For det er slik han åpner denne kvelden. I tidligere intervjuer jeg har lest, så har Norgren sagt at han elsker jakten på ny musikk. Således tenker jeg han er åpen for nye impulser til stadighet, og det vises vel i den store spennvidden som er å finne i hans etterhvert store katalog av utgivelser på sitt eget plateselskap Superpuma.

Daniel Norgren kan gå i ett med gitar, piano, trommer, munnspill og trekkspill, men i kveld er det veksling mellom gitaren og pianoet sammen med munnspillet som gjelder. Han er ikke alene på scenen, for han har med seg fire svært så dyktige musikere. Jeg var veldig skeptisk til hvordan lyden ville bli i dette lokalet, som ikke har det beste ryktet for god akustikk, men sammen som kvintett så fyller de opp lokalet med vellyd. Min skepsis ble heldigvis raskt gjort til skamme. Når fjerde låt dras i gang, så er vi allerede ved et av kveldens høydepunkt. Norgren har selv beskrevet denne låten som rosa sommerfugler. En søt sang altså. Jeg synes ikke denne låten, People are Good, bare er sukkersøt, for jeg tenker at den også sier noe om Norgrens livsfilosofi. Har denne mannen noen gang slått ihjel en flue? Nei, det tror jeg ikke. Han virker tvers igjennom som en skjønn sjel med en positiv innstilling til folk og livet generelt. Når Norgren først blir taletrengt, så er det en historie om en engel vi får servert. Det er ikke seg selv han snakker om, men sin lille datter på ett år. Dermed så er det duket for ei ny låt som ennå ikke har blitt spilt inn på plate. Den kommer vel om ikke lenge tenker jeg, etter publikums respons å bedømme.

Nå har jeg surret litt med kronologien i konserten, men det får bare være sånn. For som en siste fremhevelse av det som ble servert denne kvelden, vil jeg trekke frem ei låt som sikkert klinger godt hos vanlige folk i denne delen av landet. Det er hjemmebrent, eller heimert som jeg sier, eller Moonshine got me som Norgren synger. Dog, det er ingen som selger halv kopp kaffe her. Ikke det at jeg går rundt med ei lita lerke på innerlommen heller. For de som kjenner godt til Norgrens katalog av låter, så vil jeg si at vi fikk høre om både grønt gress og steiner, og blått hav og himmel. Litt om å være alene og å vente på deg. Jeg har hørt mye på Norgren den siste uken, spesielt hans første album og hans siste live-skive, og det vil jeg nok fortsette med. Men først så skal jeg nyte resten av denne fenomenale festivalen. For det er mange godbiter igjen før den blåe mandagen kommer.