Gabriela Garrubo – Dokkhuset – 15 sept 2023

Hvem er Gabriela? Henne har jeg ikke hørt om før, men det er det visst mange som har. Ja, de som følger bedre med på hva som skjer ved alle landets konsertscener, har fått med seg dette stjerneskuddet. Godt er det at Dokkhuset følger med og inviterer henne til Trondheim. Således dukker hun opp på min radar og vekker nysgjerrighet. Altså, enkelte slappe sjeler med kapasitetsproblemer slik som meg, må få det inn med teskje. Etter videre undersøkelser så viser det seg, at jeg har vært på konsert med henne tidligere i år. Hun var nemlig korist hos Metteson når han var på besøk hos Olavsfest i tandem med Susanne Sundfør. En annen tangent inn i mitt underbevisste liv, har hun med sitt bidrag til et par låter sammen med Tigerstate. Men nå er det notert ettertrykkelig.

Gabriela Lie Garrubo er ei norsk-brasiliansk dame på 31 år bosatt i Bergen. Hun er utdannet i musikk ved Tonheim folkehøyskole og Grieg-akademiet. Hun blander skandinavisk jazz og brasilianske rytmer som hun skriver og fremfører selv. Hun synger på både engelsk og portugisisk. Tekstene handler mye om å finne styrke i en kaotisk og urettferdig verden, som hun selv skriver på Spotify. Der kan du finne hennes debutalbum, Rodando, som kom i mai dette år. Det eldste sporet jeg kan finne av henne er i sammenheng med bandet Shakai, som spiller en gjennomtenkt musikk i skjæringspunktet mellom progrock og jazz. Ja, vi får høre mellom låtene på konserten ved Dokkhuset, at hun har hatt en lengre flørt med progrock i sin ungdom. Proggete blir det når hun henter frem ei gammel låt hun skrev på folkehøyskole.

Mer om hennes debutalbum og konsert litt senere. For først vil jeg by litt på meg selv. Min interesse for brasiliansk musikk fikk seg et solid oppsving, etter at jeg var der på ferie under fotball-VM. Når man dykker inn i denne brasilianske musikksfæren, så kommer man raskt til familien Gilberto. Ja, jeg skal lett innrømme at jeg er litt forelsket i stemmen til Astrud. Jeg antar at Garrubo har funnet noe inspirasjon her. Noe annet er nesten utenkelig. Jeg skal heller ikke underslå at jeg selv har spilt mine timer med bossanova i yngre dager, og alltid likt rytmene. En festlig samba er heller ikke å forakte. Når jeg ankommer Solsiden hvor Dokkhuset ligger, så proklameres det i neonfarger ved inngangen «Listen with care». Snakk om lissepasning. Jeg som nettopp har skrapt litt i overflaten til Cura-fabelen. Helt kort, så må jeg bare fortelle litt. For dette handler om menneskets misnøye med kroppens skavanker, og vår anklage mot Prometevs som skapte oss helt uten omsorg. For ordens skyld, så er det engelske begrepet «care» i nær slekt med det latinske «cura». Tenk å gi oss en slik sårbar kropp klager vi, når ryggen har slått seg eller alderdommen har begynt å gjøre sitt. Merkelig nok, så er mennesket omsorgsfullt, selv om vi ble skapt helt uten. Cura-fabelen er vel et forsøk på å bøte på denne skaden. Ja, med denne fabelen i tankene, så tenker jeg, at jeg skal stemme hele kroppen til øyeblikket, og med største omsorg nyte den nydelige musikken. Jeg er ikke her først og fremst for å sosialisere, men for å lytte til god musikk. Dog, noe prat må det bli, når interessante mennesker velger å dele bord med meg. Men ikke under konserten!

Konserten åpnes som debutalbumet med første låt Dirá. Men før første tone settes an, så er det dyp konsentrasjon å se i blikket til Garrubo. Ja, det er ingen enkel åpning. De første taktene skal synges alene, før ståbassen kommer og gir alle noe å lene seg mot. Etter enda et par takter, så kommer perkusjonisten og gitaristen forsiktig inn med litt krydder, før alt konvergerer til en tydelig form. På plata er det saxofon, men i kveld er saksofon blitt til trompet. Det funker veldig bra. At trompetisten har kastet notene og spiller etter minne og øre, tar jeg som et veldig godt tegn. Som på plata fortsetter konserten med låt nummer to A Chave. Den fikk sin lyrikk i frustrasjon på Tonheim, kan hun fortelle før hun setter i gang. Etter mange nennsomme kantslag på cymbaler og en fin gitarsolo, så er det klart for tredje låt som er Caqui. Nå får de brasilianske rytmene større plass, og det liker jeg veldig godt. Deretter får hun vist frem sin sterke stemme i ei låt inspirert av progrock, og i femte låt får hun vist frem sine evner ved flygelet. Når sjette låt kommer, så er det en favoritt som har fått stjerne i mine notater. O Mundo som er siste låt på albumet, handler om at ting starter og slutter. Likevel, så går verden rundt og rundt uten stopp. Jeg tenker at denne låten peker mot tittelen til albumet, Redondo, som betyr noe slikt som å snurre mens det snurrer. Jeg prøver å forestille meg hva det egentlig skal bety, for det kan sammenlignes med å sette bilens girkasse i fri mens bilen fyker av gårde. Jeg aner at det kanskje handler om en slags frihet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Jeg tenker fortsatt på det, men skal ikke plage dere med mer filosofering.

Etter halvspilt konsert har kniven blitt varm når den skjærer gjennom smøret. Det virker som hun trives veldig godt på scenen. Det meste av nervøsitet forsvant forsåvidt med første låt, men det er nå jeg ser hvordan alle koser seg på scenen. Ja, og da låter alt så mye bedre. Hennes storslåtthet og sikkerhet smitter til oss i publikum. Vi lener oss litt lengre bak på stolen og slenger foten over den andre mens den dirrer i takt. Når stemningen blir såpass god, eller kan jeg si stemmingen?, så forsvinner tiden fort. Plutselig har vi kommet til siste låt for kvelden. Trees, som også er på hennes album, er enda en favoritt hos meg. Jeg elsker de rytmene og liker teksten veldig godt. Ja, nå kommer gåsehudfaktoren for fullt. Jøye meg så deilig. Det hele toppes med en fabelaktig soloprestasjon på gitar. Jeg pleier å fremheve bassisten, men denne gang blir det gitaristen altså. Han er så inderlig der han står og gynger med lukkede øyne. Rett og slett fabelaktig er det. Hvis din nysgjerrighet også har blitt vekket, så er det bare å snurre seg rundt og ta turen til Oslo 3 november, og få med seg hennes konsert ved Kafé Hærverk.