Kvadrupelen er i boks

Som på de tre foregående utgivelsene har Bøygard et stjernelag i ryggen. Strengevirtuosen Freddy Holm tar seg av, vel, det meste av instrumenter med strenger (akustiske og elektriske gitarer, mandolin, banjo, lapsteel, pedalsteel, dobro, autoharpe, fiolin, bratsj og cello), i tillegg til tangenter, programmering og kor, og har på toppen av det produsert albumet. Holm har bl.a. produsert Robert Moses og Trond Andreassen, og er ikke minst en viktig del av fabelaktige Salmon Smokers. Der spiller han sammen med trommeslager Eivind Kløverud, som også er med i bandet til Tove. Siste brikke i godlydene fra Kaldt Vatn er Jørun Bøgeberg, bassist og korist i bandet. Han er ellers en viktig mann for Bøygard, da han er den som reiser rundt og spiller låtene sammen med henne som duo.

Som de forrige albumene er Kaldt Vatn spilt inn i Freddy Holms studio i Halden, noe som borger for perfekt lyd og produksjon. Om jeg må plassere Bøygard i en musikalsk bås så ender jeg opp med americana-sjangeren, men den er samtidig såpass ullen at jeg samtidig må ile til å si at hun byr på alt fra rock til folkemusikk, og innimellom der finner vi både pop og country. Låtene har uansett et solid bøygardsk preg, og vi snakker definitivt om ei dame med særpreg.

Blåe Drag, Eld, Jord og Kaldt Vatn er alle konseptalbum. Litt som Earth, Wind & Fire ispedd vann. Nå har det seg ikke sånn at albumene er nevneverdig forskjellige. Det har på sett og vis blitt mer av det samme på hver utgivelse. Heldigvis, for formelen på Toves låter er det absolutt ingenting å utsette på. Formelen på selve omslaget er det heller ikke noe å si på. Det er utformet av Sara Anderson, og med et gatefold-cover med tekstene printet er jeg alltid storfornøyd. Bildene er tatt av ingen ringere enn Espen Liane, Toves mann og kjæreste, mens logoen er gjort av Christian Nystrøm hos Hyl Production. Så er selve klargjøringa av musikken gjort av George Tanderø Mastering, noe som alltid er et godt tegn.

En omtale av et Bøygard-album kan fort ramle ut i en orgie av honnør-ord, i og med at hun er ei dame med bein i nesa og de fineste verdier, men det skal jeg la være. Jeg må allikevel nevne at hun de siste ukene har reist rundt i Innlandet sammen med Fagbevegelsen og spilt låtene sine. Da har folk fått høre låter om hvor viktig det er å stå sammen, de store forskjellene som bare øker, og støtte til de svakeste i samfunnet. Dette er saker som opptar Tove i det daglige, såvel i musikken. Og et stort varsko har hun kommet med, nemlig fremveksten av egoisme. Vi snakker med andre ord om ei steike bra dame.

Og denne blomen, er partisanens
Bella Ciao, Bella Ciao, Bella Ciao - Ciao - Ciao
Ja, denne blomen, er partisanens
Som for vår friheit gav sitt liv

Den siste singelen fra albumet som ble sluppet, "Bella Ciao", er en låt de fleste med et snev av forhold til arbeiderbevegelsen har et forhold. Selv har jeg alltid likt sangen, men etter at Tom Waits og Marc Ribot spilte den inn i 2018 har jeg elsket den. Låten oppstod i Italia under 2.verdenskrig, og er en partisanersang med ukjent tekstforfatter og komponist. Tove synger nydelig, med en norsk tekst som ikke gjør budskapet til skamme. Bandet spiller med ekte latinsk innlevelse, som om de aldri har gjort noe annet. Felespillet til Holm er av det vakre slaget, mens kompet kan få lokket selv en dansehater til å driste seg frampå med noen tangotrinn. Tove synger som alltid som om hun virkelig mener det hun formidler, og med vibrato i røsten blir det både liderlig og vakkert. Låten avslutter Kaldt Vatn, og står som et bunnsolid punktum for det som er en rød tråd gjennom albumet - bry deg om din neste, om fellesskapet - sosialdemokratiet.

Den første singelen kom før sommeren, og er dermed den låten jeg har rukket å bli best kjent med. "Nøkken" kom til oss med video og full pakke, og er en uptempo-låt i beste Nanci Griffith-stil, når Nanci vil rocke opp stemninga. Bandet er så tight og bra at det er spinnvilt, såpass at jeg får lyst å smyge inn et "de gamle er eldst" eller "rutine er undervurdert". Tove bruker hele sitt repertoar, fra sin dypeste røst til øyeblikk av heftig intensitet. Nøkken er Toves indre demon, og djevelen som i svake øyeblikk får henne til å tenke at hun ikke strekker til. 

Den siste singelen, "Sumarregn", ble sluppet rett i forkant av vinylslippet for en måneds tid siden. Akkurat det er en stilig og åpenbart solidarisk vri Tove Bøygard liker å tilby sine ivrigste fans, nemlig å la dem få noen uker forsprang på resten av folket. Det har altså gått en måned siden fysisk slipp av Kaldt Vatn. "Sumarregn" er en Bøygard-melodi som Bjørn Lindquist har skrevt tekst til, og er albumets roligste og mest svevende øyeblikk. Forfatteren og poeten kan bruke språket, og på hallingdølsk blir det hele både vakkert og nasjonalnostalgisk, som når Tove synger "det kilar langs ryggrad og knehasesmutthølog skyflar kor snabelsvampdyr". Melodien til Tove er florlett og behagelig, så da tåler vi noe lett sommerregn.

Og når eg spurte deg om draumen
om du ville valt eit anna liv
då snudde du deg ut mot glaset
og sa "eg tenkji ikkji slik"

Men lite levd det byggjer 

Kaldt Vatn åpner alvorstungt og sterkt med "Brest", en sang som handler om faren og hans død. På mitt favorittalbum fra 2019, Jord, hyllet hun sin pappa med låten "Småkårsfolk", så på sett og vis er ikke bare ringen sluttet på albumsfronten, men også familiært. Bandet spiller så tandert og fint, med forsiktige kakk på trommeskinn, rolig stryking over strenger, som i andakt. Det er bare Tove som tar litt i, passende nok når hun tenker tilbake på tiden med far sin. Så følger tittelsporet, kruttsterke "Kaldt Vatn", og rykker oss inn i den virkelige og kyniske verden. Bandet klasker virkelig til, med klapping og vreng på bassen, en sylfrekk banjo, og et aldri så lite mannskor. Tove synger om den nye folkesykdommen - grådighet og egoisme - og høres passelig "opptrekt" ut. Som seg hør og bør. Når både St. Paulus og Ibsen namedroppes er det alvor. Og låten oser av alvor. Det er tid - for kaldt vatn!

"Famn" er en saktegående blues, der bandet smyger seg av gårde i sneglefart. Vatn-temaet kommer i form av en isbre som Tove må dras opp fra, metaforisk om det å sitte fast og ikke komme seg videre. Herr Holm byr på en herlig liten gitarsolo, etterfulgt av litt fjong gitarplukking. Freddy Holm er en dyktig pianist óg, og på pianodrevne "Blind" byr han dessuten på så vakre strykere at gåsehuden står som soldater i stram giv akt. Her snakker vi dessuten om en av Toves sterkeste og beste tekster. Eller, et levd liv sett gjennom himmelretninger, farger og årstider. En aldri så liten politisk symbolikk får vi óg servert med "vest er for draumar, om alt du har kjært, aust er for trua på ei bedre verd". Vakkert.

Det var no du skull ha vore halmstrå
og gjedd meg ein puff te å bane meg veg
forbi desse kvistan tå fastlåste tanka om
å ikkji vera verdig og ikkji strekke te

Tove Bøygard og bandet er i skikkelig folkemusikk-modus på "Halmstrå", i en låt som kan minne om det sambygdingene i Hellbillies av og til sysler med. Tove viser fram nye sider av stemmebåndene her når hun er oppe i de høyeste toner på denne siden av Sissel Kyrkjebø. Her føler jeg dessuten for å fremheve den takta Kløverud banker ut, og felespillet til Holm. Bøgebergs traktering av bassen er unødvendig å nevne, for det er dønn stødig gjennom alle de 46 låtene han har spilt inn sammen med Bøygard. En som har spilt bass med a-ha gjør nemlig akkurat det. Spiller stødig.

Som lærer med bortimot tretti års fartstid er det en ting jeg virkelig hater, en ting som kan gjøre meg rasende og få meg til å se rødt. Mobbing er et resultat av det nedrigste i et menneske, og noe som vekker det kjipeste i mennesker som flokkdyr. Unger som ser seg ut andre som er litt annerledes, som ikke gjør og tenker som alle andre, og så flokker seg rundt dem for å true, slå og komme med kjipe og ondskapsfulle meldinger - de ungene har en lang vei å gå før de er brukbare folk. Og foreldre som sannsynligvis bør gå et stykke til før de kan være fornøyde. Tove synger om dette i "Skam", en sang som er selvutleverende og ærlig, og akkompagnert Holms strengekunst er resultatet kruttsterk. Og trist. Eller hva skal man si om det lyriske vi får servert?

Vil du ta handa mi
og fortelja meg
det var ikkje min feil
at dei råka meg
med snø og stein
at eg gjekk heim
og sa at alt var fint

For verre enn 
slag og harde ord
er skammen

At ingen vil ha meg

Etter et dypdykk i det verste mennesket har å by på er det direkte behagelig og godt å få servert litt lykke i form av "Driv i Land", en hyllest til kjærligheten og de trygge havnene mange mennesker er så heldige å ha. Bandet spiller lystig og sprelsk, som om de byr opp til en bryggedans, og korer villig vekk. Tove er lykkelig og fornøyd, og i sum jager sangen vekk den mørke og tragiske "Skam". Og selv om man ikke glemmer de vonde minnene så er vi mennesker heldigvis konstruert på et vis som gjør at de fleste klarer å gå videre. Med en kjæreste, og den tryggheten det gir, kan livet til og med bli fabelaktig.

Tove Bøygard, Freddy Holm, Jørun Bøgeberg og Eivind Kløverud har nok en gang gitt ut et feiende flott album. Nå er dette kapittelet over, og jeg og mange med meg venter i spenning på fortsettelsen. For det har med årene blitt mange som har fått opp øynene (og ørene) for Toves musikk. Det er fortjent, det.

De som er så heldige at de befinner seg i Ål i Hallingdal i kveld er nok i Kulturhuset. Der spiller nemlig Tove Bøygard og bandet releasekonserten for Kaldt Vatn. Den som bare hadde vært der.