Susanne Sundfør - Olavsfest - 31 juli 2023

Han gjorde sikkert så godt han kunne, konkluderte «pløyboyen» som sto ved min side. Åpenbart, så var han ikke her i borggården ved Olavsfest for å se og høre Metteson, men dét var det veldig mange andre som var, selv om regnet truet med å skylle ned. Kanskje det ikke var så mange pløyboyer, men heller av typen playboy, som kom tidlig for å få med seg Metteson. Uansett, både pløyboy og playboy ble stående for å få med seg kveldens høydepunkt Susanne Sundfør. 

Etter et lengre sceneskift som krever alle tilgjengelige never for å rulle kabler, håndklær og jeg vet ikke hva, så er scenen endelig klar for den store stjernen. Denne scenegjengen ruller sikkert både kebab og sigar også backstage, tenker jeg, mens det myldrer av folk overalt på scenen. Ja, scenen bugner så voldsomt av utstyr, at jeg lurer litt på om det er plass igjen til å sette føttene sine der. Trondheim Lyd kan sine saker, men en litt større scene, ihverfall i bredden, hadde gjort forholdene litt bedre. Dog, Metteson klarte å få plass til flere dansere på denne scenen, men det gjorde at musikerene han hadde med seg nærmest forsvant bak sceneteppet på hver sin side. Jeg aner at Metteson kunne tenkt seg en liten catwalk, som strekte seg ut fra scenen og inn i senter av publikum. Jaja, nå er jeg litt som en bortskjemt unge i trassalderen der ingenting er bra nok. Vil du ha en gullstol å sitte på også, eller?

En ølkasse å stå på holder, takk som byr! Jeg er ikke den som ruver i terrenget, men jeg finner enkelt en plass å stå på, hvor jeg har god nok oversikt over scenen. Borggården er således et godt egnet sted for konserter. Det er med grasiøse bevegelser Sundfør entrer scenen alene, muligens for ikke å tråkke på alt utstyret. Vel fremme ved mikrofonen i senter, så starter hun først å nynne for deretter å synge «this is my final call». Leikara Ljóð heter denne første låten som blir gjort a capella, og den er hentet fra Sundførs siste album blómi. Jeg har noen ord om dette albumet også, men først vil jeg si at Sundfør ikke blir stående alene og synge. For etter noen strofer, så kommer det flere stemmer og stiller seg tett inntil Sundfør. Jeg prøver å telle alle som kommer for å synge med henne, men mister raskt tellingen. Litt nærsynt, så lurer jeg på hvem alle er. Kan det være at scenegjengen ikke bare kan å rulle, men også synge?

Men neida, det viser seg nemlig at Sundfør har med seg hele fjorten stykker på scenen inkludert seg selv. Jeg ser raskt at det er flere perkusjonister der, men det er koret som teller flest med hele fem stykker. Ja, må ikke glemme flere keyboards og en vibrafon også. Kirsebæret på toppen er en barytonsaksofonist som også trakterer tenorsaks og tverrfløyte. Jøye meg, for en besetning. Nå vil den lille trassige delen av meg stå lengre fremme, men det blir ikke enkelt siden det nå er stappfullt her. Allerede ved første låt får vi se en ekspansiv og generøs Sundfør, som gjerne lar noen i koret lede an vokalen. Hun virker så fornøyd og selvsikker der hun står, synes jeg. Ja, dette lover godt for fortsettelsen av konserten, for nå får vi mer enn bare det som kommer på platen. Her er det nye arrangement for hver eneste låt, som er tilpasset denne delikate og vidunderlige besetningen.

Andre låt ut er White Foxes fra albumet The Silicone Veil. Den er litt rytmisk vanskelig i starten, men med en ledestjerne som Sundfør er det bare for resten av bandet å henge seg på. Jeg må innrømme at hjertet mitt hoppet litt der, men det finner fort rytmen igjen. I neste låt som blant annet handler om tyrkiske delikatesser, så er jeg på jakt etter å komme meg litt lengre frem mot scenen. Jeg klarer det på egen hånd, men det ble dessverre en gedigen tabbe. For jeg kræsjer med en annen, så både øl og telefon fyker avgårde. Jeg mister fokus og konsentrasjon mot scenen i min leting etter telefonen, og når den endelig er funnet, så må jeg bare snu slukøret med halen mellom beina til tonene av Kamikaze. Er det tilfeldig? Et merkelig sammentreff det der altså, nesten som en synkronisitet. 

Gjennom konserten så får vi smakebiter fra alle av Sundførs album, med unntak av A Night at Salle Pleyel. Fra hennes siste album blómi får vi høre hele seks låter denne kvelden. Det er ekstra stas at hun har tatt med seg min favoritt fra denne skiva, nemlig rūnā. Jeg aner at dette albumet er sterkt inspirert av en bestefar, som var en litt omstridt språkforsker. Det er sikkert ikke en hemmelighet, men jeg vet ikke helt sikkert, altså. Det er vel her Sundfør har arvet sin kreative lek med ord, vil jeg tippe, og kanskje blitt inspirert til å prøve seg i sjangeren ’spoken word’. Den norrøne følelsen som albumet gjennomsyres av brytes litt med låta alyosha, som er et navn som det er vanlig å bruke et stykke lengre øst for oss. Navnet er kanskje mest kjent som protagonisten i en av Dostojevskis romaner, og kanskje litt mindre kjent som artistnavn til en ukrainsk artist. Mens jeg er inne på hva som bryter litt med den norrøne tematikken, så er det også låta ashera’s song. Igjen er det et navn som vi må lengre øst for å finne, og i tillegg så må vi et stykke sørover. For Ashera er navnet på ei semittisk gudinne. 

Det er også et annet navn som vekker min interesse, nemlig Lilith, som er tittelen til ei låt på albumet The Brothel. Her er det mye som kan sies, men nå har jeg allerede vært innom flere navn, så for ikke å gå meg fast i ei myr jeg ikke klarer komme meg opp av, så vil jeg heller bruke mine siste ord for denne gang om Susanne. Lyrikken i sangene hennes handler jo ofte om kjærlighetens vesen i alle sine farger, og ofte så er det helt i ytterpunktene der alt bare er svart eller hvitt. Slik er det i formidlingens tjeneste, for hvis man bruker for mye av alle fargene som er i midten, så ender man opp med bare kjedelige brunfarger. Eller kan man kanskje si femti nyanser av grått? For å være sikker på å bli forstått riktig, så finner man altså frem absoluttene. Når det gjelder Susanne, så tenker jeg at her er det også mange farger vi ikke umiddelbart ser. Ja, det er mye som foregår i mellom linjene i hennes lyrikk. Når jeg tar meg tid til å lene meg tilbake i godstolen og filosofere litt over lyrikken hennes, så gnistrer det i både infrarødt og ultrafiolett oppe i topplokket. Jeg skulle gjerne ha spurt henne hvordan det oppleves å være artist. Det er spesielt overgangen eller transformasjonen som interesserer meg, gjennombruddet, og jeg forestiller meg at det kan være litt som å gå fra å være ei åme til å bli en sommerfugl. 

I have spoken!