Tinariwen – Echoes of Earth – 2 des 23

Men festivalsesongen var ikke over likevel, for nå sitter jeg i en uber-drosje på vei til Echoes of Earth. En festival som arrangeres for sjette gang i Bengaluru, eller Bangalore som britene kalte byen den gangen de hadde et imperium. En millionby kjent for sine grønne parker og informasjonsteknologi. Sittende fast i trafikken på vei til fest, så er det betimelig å nevne at denne byen også er kjent for kork i trafikken. En drosjetur som egentlig skal ta en times tid, nærmer seg nå to timer. Dette er fordi man bruker hele veien her, når det ikke er noen midtdeler som skiller motgående trafikk. Dette blir jo krise når drosjen må vente på at toget skal krysse veien, for når hele veien er fylt opp på begge sider av toglinjen, så er det ingen som klarer å krysse overgangen. Mens alle trykker på hornet et kvarters tid, så kommer endelig politiet for å rydde opp, slik at den endeløse køen begynner å snegle seg fremover. Godt er det da, at dette ikke er første gang jeg er i denne byen, så av erfaring har jeg lagt inn god margin for å komme frem tidsnok.

Echoes of Earth er Indias grønneste festival, plassert i et jungellignende område hvor insektene biter fra seg. Med en resirkuleringsfilosofi, så er området fritt for søppel og plastikk, noe som er sjeldent i indisk målestokk. Festivalen er miljøvennlig og bærekraftig, med strøm fra solceller og scener bygd av ting folk kaster fra seg. I hendene på kreative og kunstneriske sjeler, så har festivalen fått et særpreg som jeg liker godt. Det er fire scener med over 40 ulike artister og band fordelt over to dager, men jeg har bare denne kvelden i sikte. For det er Tinariwen som har fått meg til å ta den lange, men egentlig korte turen, til denne festivalen.

Tinariwen er et relativt ukjent band for meg, så jeg har brukt litt tid på å lese meg opp, før jeg skal dra avgårde. Altså, Tinariwen er et band som består av Tuareger fra Mali. Tuareger er nomadiske Berbere som har fartet rundt i Sahara i tusenvis av år. Bandet ble startet i 1979 av Ibrahim Ag Alhabib, som bygde sin første gitar av en blikkboks, pinne og noen bremsevaiere. På sine vandringer fra oase til oase i ørkenen, samlet han etterhvert en gjeng musikere som ble kalt Kel Tinariwen, som betyr ørkengutta på språket Tamashek. De spiller vest-afrikansk tradisjonell musikk, blandet med elektrisk rock’n’roll. De har fått andre merkelapper hengende på sin musikkstil også. Slik som verdensmusikk, fusion og ørken-rock/blues, for å nevne noen karakteristikker. Lyrikken har et politisk snitt, men de sier selv at de bare synger om sin hverdag. Det er vel sånn det blir, når du ikke får leve ut din kultur, fordi noen engang lagde grenser som ikke synes i sanden. Følelsen av musikken har en dybde som er universell. En lengsel etter noe, kanskje en frihet som ikke er der lengre.

Ja, det er noe med denne lengselen de formidler, som jeg også kjenner på. Lenge har jeg hatt en romantisk idé, om å sitte langt inne i en ørken under en blinkende stjernehimmel. En mørk natt under et telt og et lite bål. God mat og godt selskap. Ideen har vært preget av en meditativ stillhet, men nå har den jaggu utviklet seg til å inneholde litt musikk også. Prisbelønt musikk fra Tinariwen hadde vært ypperlig under teltet. Faktisk, så er det slik Tinariwen spiller inn sin musikk. De vil ikke ha fire vegger rundt seg, for det ødelegger stemningen og inspirasjonen. Visstnok, så skal det helst være en flau bris også, som er med på å stryke strengene på gitaren. 

Jeg har lyttet en del til deres tre siste album. Elwan, Amadjar og Amatssou. Sistnevnte ble utgitt for bare noen måneder siden. Noe som preger de siste albumene er tilfanget av gjestemusikere, spesielt fra USA. Her er det mange kjente navn, for den som er kjent med dyktige gitarister. Det som er litt artig å fortelle, er at mange av disse artistene visstnok har invitert seg selv. For sånn er gjennomslagskraften til dette bandet. Flere av låtene deres treffer også meg rett i hjertet. Veldig forenklet, for å prøve og gi et bilde, så er det spesielt de låtene som bygger seg opp lag for lag, jeg liker best. Når de starter låta med bare bass og trommer i godt tempo eksempelvis, for etterhvert å fylle på med litt ristende sand i en boks og klapping med hender. Så kommer neste lag med gitarkrydder, som etterhvert utvikler seg sammen med en vokal som den speiler. Ulike variasjoner av dette er veldig suggererende. Fra å trampe takten til at hele kroppen begynner å gynge med. Her er det bare å hengi seg helt til man transcenderer tid og rom. Ja, det er en vanvittig gåsehudsfølelese som kommer krypende når jeg hører denne musikken.

Tilbake til festivalen, hvor Tinariwen står øverst på plakaten, så betyr jo det selvfølgelig at de spiller tilslutt. Etter å ha virret rundt hele festivalområdet og fått med meg mye musikk som jeg ikke synes så mye om, så er jeg nå veldig klar for konsert. Jeg har kjøpt med meg en duggfrisk, og er rask til å finne en plass helt fremst mot scenen, etter at foregående band er ferdig med sin seanse. Stående helt der fremme, så legger jeg raskt merke til at sceneteknikken er litt annerledes enn hjemme i Norge. For scenen er stappfull av folk som skal gjøre en jobb, mens halvparten bare står og ser på. Noen flytter en forsterker frem og tilbake til samme plass, og noen river og sliter i assorterte ledninger. Ja, det er underlig hvor lenge man kan rive og slite i den samme ledningen uten at noe skjer. Jeg kjenner at det begynner å tære litt på tålmodigheten, og det er jeg ikke alene om. En større gjeng som har samlet seg bak meg, begynner derfor taktfast å rope om et fritt Palestina rett i øret mitt. Lettere irritert, så snur jeg meg mot gjengen og sier høflig at jeg støtter ytringsfriheten. Den nærmeste tar hintet og krummer nakken litt, så jeg slipper å bli døv før konserten skal starte. Ja, denne konflikten er i alle kanaler, tenker jeg. Samtidig, så tenker jeg at det finnes andre konflikter, som nesten aldri får oppmerksomhet. Borgerkrigen i Mali eksempelvis, som har gjort livet så vanskelig for Tinariwen. Vel vel, endelig kommer Tinariwen inn på scenen en drøy halvtime etter skjema. Da har ølen blitt tømt og jeg må pisse noe jævlig, men dét blir det ikke aktuelt å gjøre noe med nå. Heldigvis, så går det bare et par strofer av den skjønne musikken før behovet er fortrengt. Etter halvveis i første låt, så står jeg nå sammen med gjengen bak meg og tramper takten.

Ruset på deilig musikk, så går tiden så altfor fort. Plutselig har tiden for å finne drosjen jeg har bestilt kommet. Jeg må dessverre forlate konserten før den er helt slutt. Når jeg kommer ut av festivalområdet, så står det en armada av drosjer som tror at de skal kjøre meg hjem til trippel pris. De slutter heldigvis å mase når jeg kan dra frem noen lokale gloser. På vei hjemover ser jeg en forferdelig frontkollisjon. Jeg får en bil opp på siden som punkterer, men sjåføren min er stødig bak rattet, så jeg slipper med skrekken. Hel og velberget hjemme, så fortsetter jeg festen på taket der jeg bor. 

God Jul! Håper vi møtes på konsert i det nye året.