Årets Album 2024 - Norge

Med 150 norske utgivelser sjekket ut ble det en for vanskelig øvelse å plukke ut bare ti, så da ble det åtti. Som vanlig var det vrient å sette pop opp mot pønk, og vurdere ei countryskive mot ei rock'n'roll-skive. Løsningen er å lytte til alt på nytt, se hva som treffer best, hvilke skiver som har fortsatt å vokse, og rett og slett konstatere at det jeg har hørt mest på nesten må være best. 

I år har jeg fått plass til prog og jazz på lista, noe som ikke er hverdagskost. Det er heller ikke en årlig kost. Men det vokser og gror i alle musikkmiljøer i Norge, fra Halden i øst til Bergen i vest, og fra Vennesla i sør til Tromsø i nord. Og så jobbes det helt sjukelig bra midt i landet, nærmere bestemt i Trondheim. Den jobben Torbjørn Lund gjør med sitt Crispin Glover Records er nydelig, og den jobben Kari Westergaard og spesielt Robert Dyrnes gjør med sine Westergaard Records og Fucking North Pole Records er umenneskelig. For en jobb som legges ned for norsk rock. Robert må opp på sokkel på torget i Kristiansund.

I tillegg er det en rekke artister og band som gjør all jobben selv. DIY-holdningen vi ser rundt om i landet er bare beundringsverdig, og en av hovedgrunnene til at det fortsatt popper opp kule låter fra intet. Og så minner det meg på at jeg har et nyttårsforsett på gang; jeg skal bli flinkere til å høre på ny, norsk rap og hip hop. Der skjer det mye spennende for tiden som jeg må få med meg. I år har jeg ikke hatt kapasitet til å gjøre noe med det, men det skal det bli ei ordning på.

Nok tomprat, og tilbake til det dette skal handle om. Årets beste album. Siden jeg diskvalifiserer samle- og livealbum må det på plass en spesialklasse:

ÅRETS LIVEUTGIVELSE:

Quarter Wolf - Live At Last Train (Westergaard Records)
Marius Kromvoll og Paul Daniel klasket til med tidenes første liveutgivelse fra Oslos rock'n'roll-bule numero uno, Last Train. Duoen har spilt en rekke konserter der, og det var bare som det skulle være da jeg hørte rykter om at de hadde tapet konserten de spilte der 27.mai i fjor. Live er de landets mest spinnville, med Marius høyt og lavt og så full av energi at en tiåring full av adhd og sukker fremstår som en munk, og som alltid sitter smilende bak trommesettet sitt og hamrer løs som djevelen sjøl. Denne kvelden spilte de mange låter fra det dritstilige 2022-albumet "Yeah, Baby", noe Marius roper ut minst 58 ganger i løpet av hver konsert, samt noen strøkne coverlåter. Selvsagt ble det plass til en Jon Spencer Blues Explosion-låt, denne gang "Wail" fra Marius si favorittskive "NoW I Got Worry"", og en herlig medley bestående av "Let's Get Funky" (Hound Dog Taylor), "What Love Is" (Dead Boys) og "Ramblin' Rose" (MC5). Skal du ha et livealbum i år er dette et knakende fint valg. Om du liker rock, da. Og så anbefaler jeg alle å ta turen innom en Quarter Wolf-konsert. Det fortjener alle musikkglade mennesker.

PLASSENE 80 TIL 71:

80. Black Debbath - Bortkastet Hardrock Vol.1 (Duplex Records)
Har ikke fått hørt veldig mye på årets utgivelse, men de er med på rutinen, fordi de er de morsomt typene i norsk rock, og fordi de spiller innihelvete bra. Med låter som «La Ungene Slippe Korps» og «Hipp Hipp! Vi Hater Jubileum!».

79. Fangst - Fangst Sinatra (Jansen Records)
Kult superband (medlemmer fra DBYB, Honningbarna og Hvitmalt Gjerde) med kul andreutgivelse. Liker du halvskakke låter i The Libertines-gata, bergensk vokal, og litt støy i monitor, så elsker du Fangst. Kul konsert hadde de óg på Last Train i november.

78. NAG - Boys of Europe (Fysisk Format)

Av og til må jeg ha tempo i rocken min, ispedd illsint vokal, og da er NAG et stilig band å ty til. På sin tredje utgivelse er det mer av det de har drevet på med i snart ti år; aggresjon, fart og syltet riffing. De er det de lover: a Norwegian (very) hard rock band.

77. Gram Per Person - Gram Per Person (Apollon Records)

Brodern satte meg nylig på sporet av dette fin-fine bergensbandet. Og bare for å ha det sagt - denne skiva skal jeg høre mye mer på. Bandnavnet sier det meste, men jeg nevner det allikevel; her er det mer enn spor av Gram Parsons og hans like. Nydelig skive.

76. Ol’ Burger Beats - Welcome 2 Norway (Jansen Records)

Av og til kan noen kule beats gjøre susen, og da er Ol’ Burger Beats en som funker i massevis. Som en mix av Moby og Danger Mouse likes han ut de snodigste låter på denne merkelige utgivelsen. Men jeg fanges av dette universet, og ender opp med å kose meg.

75. Thea & the Wild - Spiller Lillebjørn Nilsen (Rural Rebel Rock)

Lillebjørn forlot oss, og da var det nydelig at Thea & the Wild leverte dette albumet for å minnes vår gamle helt. Låtvalgene er suverene, og bandet leverer så bra som man kan forvente av dem. Og det er alltid høye forventninger.

74. Kanaan & Ævestaden - Langt, Langt Vekk (Jansen Records)
Nok en utgivelse brodern gjorde meg nysgjerrig på, og den nysgjerrigheten bar frukter. Folkemusikk mikset med doser av jazz og andre greier jeg ikke hører mye på. Og det funker som bare Fanden. Ufattelig spennende utgivelse.

73. Anders Dahlberg - Running Days (Sweet Cherry Records)

Dahlberg er en fyr jeg har fulgt siden debuten i 2016, og årets album, nummer tre i rekken, er nok ei solid skive. Mye streit rock her, og det gjør seg. Åpningssporet er en av de låtene jeg har hørt mest på i år. En av treningslåtene mine. Skjekk ut om du liker Tom Petty, f.eks..

72. Hogne Galåen - Så My Hadd Æ.. (Crispin Glover Records)
Tittelen er så lang at jeg kuttet den ned, men skiva kunne jeg ikke kutte fra lista mi. Hogne har samarbeidet med Øyvind Holm i årevis (Sugarfoot, Deleted Waveform Gatherings), og er nå ute med sitt andre soloalbum. Synger på norsk, spiller glimrende, og fortjener et større publikum.

71. Blomst - STIL (Indie Recordings)

Det har vært endringer i mannskapet, men fortsetter å levere til laud. Punka garasjerock i pop-drakt. Det svinger, det riffes og bandet har låtene. Dorthea Horpestad er definitivt ei av de kuleste damene i norsk rock, og måtte de fortsette å levere album i mange, mange år.

PLASSENE 70 TIL 61:

70. Barnevænnlig - Blod På Tann (Fucking North Pole Records)

Bodø-bandet albumdebuterer med elleve (stort sett) kjappe, hissige låter, fullspekka av politisk budskap. Pønk i klassisk drakt, med den fine hyllesten (haha) til Fauske som et rolig og nydelig foreløpig høydepunkt.

69. Akkerhaugen Raid - Red Filipino Viper (Giggermusic)

Denne gjengen kan sine saker, og på det vanskelige andrealbumet leverer de så det holder. Her hører jeg alt fra Prince og Back, til Van Morrison og Steely Dan. Problemet er bare at ingen jeg kjenner hører på dem. Det må dere gjøre noe med!

68. Kenneth Norum - This Too Will Pass (Heimelaga Records)

Singer/songwriter med tekstene og den behagelige melodien i fokus, ute med sin tredje utgivelse. Vi har fulgt han siden The Wilhelmsens så dagens lys, og liker det han driver på med. Liker du Steve Forbert og Springsteen så liker du definitivt Norum.

67. Utflod - Efterdønn (Apollon Records)

Liker du damer som freser i mikrofonen, brutale låter med et snev av melodiøse innslag, ja, da er det bare å sjekke ut disse bergenserne. Dette er hyklersk, primitivt og passe tyrannisk. Skal vi tro bandet, og det skal vi. Fett debutalbum er det definitivt.

66. Ingvild Hammer - Kan Se Stjerner (Snaxville Recordings)

Ingvild Hammer er ei alvorlig kul dame som kan sin rock, og synger som mange vet i The Gratitudes. På denne skiva (ja, muligens er det en EP, men den varer i 25 minutter så da skal den med) leverer hun roligere saker, men med en herlig nerve hele veien.

65. The Essential Ether - Ten Indie Essentials (XU Records)

Dette bergensbandet oppdaget jeg nylig, og de fikk meg til å huske at man bør ha noen doser shoegaze innimellom slagene. Melodiøs, «grandiost» og vakkert, og så klasker de til innimellom med låter som bl.a. «Lost and Found», og de sender meg rett til 90-tallets London.

64. Hollow Hearts - Villfarer (Westergaard Records)
Tromsøkvartetten fra Finnmark, Nordland og Balsfjord/Målselv slapp sitt fjerde album i høst, sitt første med norske tekster. Uvant, men fortsatt veldig, veldig vakkert. Sjekk f.eks. ut låten «Stille, Bli Med Inn» om du ikke tror meg.

63. Sunface - Cloud Castles (Apollon Records)
Psychrock med metall, rytmisk og rifftung, det er hva Sunface byr på etter åtte år i album-dvale. Sjekk ut «Tall Trees», og du skjønner hva jeg mener. Et album jeg nesten glemte etter å ha hørt på det i vår, men liste-mekking hindret den skandalen.

62. Claudia Scott - The Belle of Singapore (Lovely Monster Records)
Et album jeg burde hørt mer på, for det er det første som slår meg når tonene av tittelsporet kommer ut av høyttalerne. Vår «grand old lady» leverer alltid, og med årets album har hun nok en gang sementert sin posisjon i norsk populærmusikk.

61. The Yum Yum - Poppin’ Up Again (House of Rock Records)
Pop-heltene fortsetter å levere livsbejaende musikk av ypperste merke, og årets utgivelse er selvsagt ikke enn unntak. Dette er det jeg vil definere som et anti-surkealbum, og har du et snev av dansebehov i skrotten slippes føtter løs i løpet av åpningssporet. Garantert.

PLASSENE 60 TIL 51:

60. Senjahopen - Jenka For En (Westergaard Records)

Senjahopen er garantister for rotekte rock i beste norske tradisjon. Festlige tekster, spenstige melodier, og et band tightere enn de fleste, og med Henrik Sandnes sin karakteristiske vokal vet man nøyaktig hva man får servert. Det sjuende albumet i rekka siden debuten i 2010.

59. Alexander Pettersen - Supply/Demand (Crispin Glover Records)

Denne utgivelsen kom i en periode jeg var skikkelig urven, og funket bedre enn Paracet for meg. Vakkert og storslått, og med god hjelp av bl.a. Øyvind Holm har Herr Pettersen levert et album som virkelig fortjener et større publikum. Sjekk ut låten «Smile» og du ender opp med et glis.

58. Louien - Every Dream I Ever Had (Jansen Records)

Ute med sitt tredje album, og som vanlig leverer Live Miranda Solberg vakker americana og vestkystrock av ypperste kvalitet. Jeg vet at jeg blir å hente fram denne jevnt og trutt når høsten nærmer seg. Sjekk f.eks. ut låten «Please» og finn fram ditt feteste glis.

57. Erik Lukashaugen - Midt På Treet (Øsekar)

Lukashaugen er en av våre fineste visesangere, og på albumet «Midt På Treet» bevis han det motsatte; her det det ikke spor av middelmådighet. Her finner du noe for enhver tid, som «Hvit Desember» og «Junikveld». Ti låter alle med en hang til viser må sjekke ut.

56. Bokassa - All Out of Dreams (Indie Recordings)
Et album jeg ikke har rukket å gå i dybden av, men de rundene jeg har hatt med «All Out of Dreams» har vært heftige. Jeg har fulgt dem tett siden debuten i 2017, og har digget alt. Nå gleder jeg meg til jeg får tid til flere kosestunder med årets ti flinke nye låter.

55. Daman Shurek - Sunshine (Fucking North Pole Records)

Liker du støy, pønk, en sonisk knyttneve i trynet, godt pakket inn i festlig lyrikk, da bør du sjekke ut Daman Shurek. Med låttitler som «One Trick Ponytail» og «Silent Mosh Pit» så skjønner du tegninga. Jeg gjør det, og gleder meg til å se denne gjengen live.

54. I do You do Karate - III (I do You do Karate)

Når poppen blir skakk, og vokalen balanserer hårfint mot å ramle ned på surt, da koser jeg meg. Denne rutinerte gjengen fra Bergen, med fartstid fra band som Professor Pez og Syntax Terrorkester, knaller virkelig til på sitt andre album.

53. Brækkækkel - Suicidahls (Fucking North Pole Records)

Trenger du tips til musikk når du skal ha ei tempoøkt på mølla? Her er det. Tempo så det holder, men også flust av syltete riff, festlige tekster, og energi nok til å fyre opp alle kåkene i bygda mi. Pønk hardere enn hardcore fra Trøndelag skal man ikke kimse av.

52. Mayflower Madame - Insight (Night Cult Records)

Osloband som kan plasseres under en rekke paraplyer. Noe Shoegaze, post-pønk og store doser psych-noir. Ikke veldig ulikt det Årabrot driver med, så er det din greie kan fort MM være midt i blinken for deg. «A Foretold Ecstasy» er låten å starte ut med.

51. Dement Sement - Kognitiv Dissonans (Fucking North Pole Records)
Albumtittel jeg virkelig kjenner meg igjen i, og med låten «Snøskred» treffer de meg virkelig hjemme på den lyriske fronten. At disse bergenserne spiller klassisk pønk i beste Ramones-stil, med tre grep og en kjapp trommis, er ikke noe som taler mot ei anbefaling herfra.

PLASSENE 50 TIL 41:

50. Darkthrone - It Beckons Us All (Peaceville Records)
Vil jeg ha seige, heftige riff, og et kølsvart lydbilde, så kjører jeg i gang med ringrevene og legendene Darkthrone. Årets album er rett og slett stilig, og låten «Black Dawn Affiliation» er vanedannende. Fenriz og Nocturno Culto kan sine saker.

49. Ida Jenshus - The Grip (Drabant Music)

Knallsterk og utleverende album fra trønderen, som jeg merkelig nok blir skikkelig lystig og lett i kroppen av å høre. Ida har vært borte i fem år, og nå skjønner jeg hvor mye jeg har savnet henne. Poppa americana kan hun ut til fingerspissene.

48. The Last Fuzz - Let the Truth Be Known (AudioHeart Records)

Skjetten-gjengen ventet lovlig lenge inn i 2024 med å slippe sin tredje fullengder, men den som venter på noe godt osv. Har bare fått 3-4 runder, og vil nok bli et 2025-album for meg. Litt pønk, litt garasjerock og litt grunge. Gleder meg til å bli skikkelig kjent med denne skiva.

47. I LIKE TO SLEEP - Bedmonster’s Groove (All Good Clean Records)

Jeg er ikke noe jazzmann, og blir nok aldri det, men denne gjengen fra Trondheim kan få meg til å tvile. Tror du dette er drømmejazz pga bandnavnet så bommer du stygt, for her fyres det av tunge riff, det bys på heftige komp, og de psykeste vibrafoninnslag sør for Saltfjellet.

46. Dagny - ELLE (Little Daggers Records)
I rekka av musikk jeg ikke hører spesielt mye på er det Dagny driver på med. Men, det er noe ved henne som gjør at jeg ikke klarer å la vær. At hun er tromsøværing, superstjerne og dritkul, hjelper jo på, da. Vår egen pop-dronning leverer 10 velfortjente hits denne gang.

45. Gjørme - Vanlige Folks Retur (Fucking North Pole Records)

Når et band lager låter om en olajakke, lettøl og hvite joggesko, da bør man spisse ører. Mosse-bandet kan minne litt om Jokke, av og til om Raga, men aller mest høres de ut som en kvartett som har hørt mye på skandirock, og spiller for å ha det gøy. Bra utgangspunkt for kul musikk.

44. Tor Ærlig og Detektivene - Livet Er En Lek (Oransje Musikk)

Jeg har likt denne gjengen siden jeg hørte EP’en «Columbo» i 2016, og vi skrev om den. Her snakker vi lyriker av rang, et rutinert og strålende band, og sanger jeg virkelig kjenner meg igjen i. Som «Dronningen Av Ungdomsskolen». Tor Erling Naas må fortsette å lage låter til evig tid.

43. Midnight Cowboi - From Nowhere To Here (Midnight Cowboi)

Lars Haugen er rett og slett en alvorlig dyktig musiker fra nabolaget mitt, rett utenfor Senja. Eller innenfor, om du er en geografisk nerd. Med tre kompiser har han vandret fra heftig rock’n’roll til et heftig country- og Elvis-territorium. Og jeg digger det. Sjekk for Guds skyld ut.

42. Frøkedal - STAY (Fugleben Records)
Anne Lise Frøkedal (Harrys Gym, I Was a King) ga i sommer ut sitt fjerde soloalbum, og det er selvsagt fullspekket av lekker pop og vakre melodier. Stemmen er definitivt blant de fineste vi har her i landet, og låtene så fine at jeg som regel drømmer meg bort når jeg hører på henne.

41. Sovereign - Altered Realities (Dark Descent Records)
Thrash eller evil death? Tja, er ikke på trygg grunn når det kommer til definisjon av sjanger, men det jeg er trygg på er at denne Oslo-kvartetten kan sine riff og tunge komp. Og når jeg hører soloene skulle jeg ønske jeg var tretten igjen, og satset på gitar og ikke fotball. Fett som fy.

PLASSENE 40 TIL 31:

40. TREHOLT - TREHOLT III: UT AV INGENTING (IGH)
Carl Christian Lein Størmer har som vanlig hatt en million prosjekter i 2024, med filming, spillinger og produksjoner rundt om på kloden, men selvsagt hatt til til et eget album. Og det er selvfølgelig direkte dritstilig. Her er det bare å sette på åpningssporet å la skiva snurre og gå.

39. Fashion Victims - Fashion Victims (Fucking North Pole Records)

Gladpop produsert av selveste Bendik Brænne. Denne kvartetten har nok hørt sine doser Weezer og Teenage Fanclub, samtidig som det definitivt er norske aner å spore her. Som The Yum Yums og Pogo Pops, for å nevne et par. Åtte spor som passer ethvert vorspiel.

38. Fay Wildhagen - Let’s Keep It In the Family (Warner Music)

Meget variert og fint album, med et eklektisk utvalg av sterke låter. Behagelige nedpå-låter som «Hymn.», rockere som «ohmygod», kvalitetspop som «Reason» og jazza saker som tittelsporet. Det hele er sydd elegant sammen med små lykollasjer mellom låtene. Herlig.

37. Aromatic Ooze - SUN (Pony Riding Records)

Det vanskelige andrealbumet til denne tromsøgjengen var visst ikke så vanskelig allikevel. Blårocks eget husband leverer psychrocken sin som om de aldri har gjort noe annet. Dronete i flekkene, hardtslående og presise når de vil, og hele veien tøffe i trynet. Knallskive!

36. HOIST - Shallow Underground (Fucking North Pole Records)

Album unnagjort på knappe tretten minutter er ikke et album, sier du? Nei, sier jeg, men det driter jeg i, for de sju låtene er punkrock akkurat sånn jeg liker den. Tekster rett på nerven, smått melodiøst, og lettspilt. Ja, så har de en låt om Fucking North Pole Records.

35. Sivert Høyem - On An Island (Hektor Grammofon)

Sivert skjemmer oss bort med solide utgivelser jevnt og trutt, med gode låter og en stemme fra himmelen. «On An Island» er vel det åttende soloalbum fra Madrugada-sjefen, og igjen har jeg funnet gull, som «Two Green Feathers» og «Aim For the Heart».

34. Fjorden Baby! - Rockebyen (Opplett)

Kom sent i år, og ikke fått hørt nok på skiva, men jeg hører jo at dette er djeeeevelsk fett, da. Ni år tok det å utvide diskografien fra fire til fem album, så vi hører et bergensband med et mer gjennomarbeidet produkt enn noensinne. Tror denne blir å følge meg langt inn i 2025.

33. Hilma Nikolaisen - Social Works (Sheep Chase Records)

Hilma har gjort mye, fra å spille bass i Serena Maneesh og for Anne Grete Preus, og spille i Umbrella og Loch Ness Mouse. Med sitt fjerde soloalbum blir hun fra og med 2024 først og fremst den briljante artisten Hilma Nikolaisen. Har blitt avhengig av «One Two Three Four».

32. Mother Trudy - Abyss Road (Mother Trudy)

Elsker du Thin Lizzy, men kan låtene utenat? Sjekk ut Mother Trudy, eventuelt sett på låten «Streetlights», og du er i Lizzy-heaven. Oslobandet er tro mot sine røtter på tredjeskiva, og det håper jeg de fortsetter med til evig tid, for dette er klassisk hardrock som den skal være.

31. Embla and the Karidotters - Off Leash (Die With Your Boots On Records)

Nok et band fra Bergen, med Embla Karidotter i førersetet. Honky tonk noir er en treffende beskrivelse på musikken de byr på, og med låten «Bad Influence» treffer de innertieren så det holder. Jeg spådde Spellemannspris på sensommeren, og står for det.

PLASSENE 30 TIL 21:

30. WIZRD - Elements (Karisma Records)

Har vel nevnt at jeg ikke skjønner allverdens av jazz eller prog, så når WIZRD byr på ei salig blanding av disse sjangrene burde jeg melde pass. Men, dette får jeg til, og endte opp med å spille skiva fem-seks ganger på rappen for noen uker siden. Oppslukt, rett og slett.

29. Frank Hammersland - The Ocean Sleeps Alone Tonight (Apollon Records)

Nydelig album av en helt som forlot oss altfor, altfor tidlig. Skiva er faktisk noe så rart som for sterk å lytte til, men det skal jeg gjøre noe med når jeg får egen dritt på avstand. Innbiller meg at skiva da ender opp som en følgesvenn ut livet.

28. El Cuero - …Are We Done Yet? (Gravel Road Records)

Kristiansunderne slapp overraskende sitt første album på sju år. Overraskende fordi de er opptatt på andre fronter The Dogs, Spidergawd, KBT). Og de leverer som de alltid gjør, og sender meg avgårde på en nostalgisk tripp til 80-tallet. Deilig gjenhør med gamle helter.

27. Terje Espenes - Bondesønn (Nordicana)
Jeg driver fortsatt med tilvenning når det kommer til Terje, fra engelsk til norsk. Men, på sin andre «norske» skive funker det perfekt. Herlige tekster som treffer en gammel tromsøværing midt i hjertet, og melodier kan denne mannen til gagns. Nydelig produsert album.

26. Heave Blood & Die - Burnout Codes (Fysisk Format)

HB&Ds fjerde album viser et band som har vokst voldsomt siden debuten i 2016. Det Oslobaserte Tromsø-bandet kjører på med gitarøs og intense låter som gir lite rom for pusting. Ja, så er de lett et av de barskeste livebandene vi har her til lands, og eide storscena i Bukta i sommer.

25. The Northern Belle - Bats In the Attic (Die With Your Boots On Records)

Stine Andreassen har gravd i røttene sine, og der fant hun mye gull hun kunne lage musikk av. Mer poppa enn tidligere, og det kler bandet riktig så bra, og med knallerter som «Merchant Navy Hotel», «Fresh Dew Drippin’» og «Hell & Back» har skiva snurret jevnt og trutt i år.

24. Motorpsycho - Neigh!! (Det Nordenfjeldske Grammofonselskab)

Et band jeg har elsket siden 1992, og som fortsetter å utvikle seg. Det er aldri et kjedelig album med Bent og Snah, som denne gang har bevegd seg litt inn i pop-rommet, med låter som «All My Life» og «Crownee Says». Og selvsagt med mye annet snadder. Mye.

23. Feber - Can I Get Some Adult Supervision? (Playground Music)

Et knakende flott album som bare har vokst siden omtalen for nesten ett år siden. Produsert av Mester Brænne, har låtene til Ola og Helle blitt et aldri så lite skattekammer av godlyd. Musikk for sarte fyllenerver og kos i sofakroken.

22. Øyvind Holm - Paradox of Laughing (Øyvind Holm)

Herr Holm er en låtsnekrer av rang, noe vi har vist et par tiår. På sitt femte soloalbum har Sugarfoot-, Dipsomaniacs- og Deleted Waveform Gatherings-sjefen nok en gang lagd de lekreste melodier, som spilles på utsøkt vis. Må vel på sokkel i Trondheim snart?

21. 1234! - Kill It With Fire! (Fucking North Pole Records)

Halden-rock på sitt fineste. 1234! Leverer nøyaktig det du forventer av et band som kaller seg for Ramones-opptelling. Energi, riff og gladrock. Samtidig som det er spor av stonerrock og Motorhead her, og da blir jeg så glad, så glad. Og elsker nok et norsk band.

PLASSENE 20 TIL 11:

20. Hallesby - Ten Cold Days (Drabant Music)

Thor-Martin Hallesby er alt annet enn en fersking i bransjen (les gjerne omtalen av skiva skrevet i høst for mer info), men solodebuterer med «Ten Cold Days», produsert av Geir Sundstøl. Ni låter spilt sammen med krem-musikere. Nytt album er på vei, så her er det bare å henge med.

19. OJ Stensland - Little Wonders (Dark Valley Records)

Vår egen Tom Waits, høvdingen fra Raindogs Celebrating Tom Waits (evt Rain Dogs Duo), slapp oppfølgeren til alvorlig bra «Dark Valley Blues» I høst. Igjen leverer Stensland så det holder. Overrasker med noe som kan minne om lystige (?) Låter, og litt mer blues i monitor enn tidligere.

18. Anton Ruud - Paztor (Larsen Records)

Vår egen Thåstrøm slapp i vinter et album som har blitt skammelig forbigått av de fleste medier, noe som er uhyre merkelig. Her snakker vi om ni låter der sjela vrenges, intet spilt av annet enn hedersmenn. «Ullevålsveien» og «Født i September» er låter alle bør ta seg tid til å lytte til.

17. Tom Roger Aadland - Lysvandring (Embacle Records)

Vår egen Bob Dylan, aka en av landets fineste låtskrivere, slapp sitt tiende studioalbum tidligere i høst, og nok en gang byr han på kruttsterke og vakre låter. Et album perfekt for høstens ruskevær i Nord—Norge. Og egentlig til alle årstider. Hatten av for Herr Aadland!

16. Ingvild Flottorp & Øyvind Blomstrøm - In This For a Lifetime (Vestkyst Records)

Ingvild kommer fra en solid americana-familie (søstre til Johanne og Tobias) og Øyvind fra bl.a. Orions Belte og Steamdome, har sammen lagd ei utrolig vakker pop-skive som tidvis har gått på repeat i heimen. Dette albumet er som skapt for ei kosestund med en øl i lanken og sand mellom tærne.

15. HEDSSMON - Selvtitulert (Clearpass)

Erling Ramskjell og Klish startet et særdeles kreativt samarbeid for noen år siden som har resultert i to meget solide album. Debuten har jeg spilt ihjel, men det er fortsatt ruter igjen av årets utgivelse. Rap og hip hop møter eksklusiv visekunst og deilige melodier. Ahh..!

14. The Oxydants - Bite the Bait (Fucking North Pole Records)

Det her, altså. Fy faen. Klassisk punkrock ispedd finkalibrerte doser glamrock, spilt med attityden til Motorhead. Ja, så har de selvsagt en del boogierock i miksen. Oslo-kvartetten har dessuten levert en av låtene jeg har spilt mest i år, «Old Dead Farts», en låt jeg lett kjenner meg igjen i.

13. Oliver Hohlbrugger - Nothing’s Changed, Everything Is New (Revir/MoonFlowerMusic)

Den østerrikske siddisen Oliver slapp den vanvittig etterlengtede oppfølgeren til «The Choirboy» (2016) i vår, og gjør et vilt comeback. En dobbel LP som barer leverer så innihelvete, med alt fra jazza kunst til poppa snadder. Har vært usaklig hekta på «Velveteen» og «Black Canvas».

12. Torgeir Waldemar - Mercy (Jansen Records)

Torgeir kan ikke lage dårlige skiver. Enkelt og greit fordi han ikke kan lage dårlige låter. Det har han heller ikke begynt med i år, selv om «Mercy» er noe helt annet enn forrige utgivelse, «Love» (2020). Gitar og fele (Michael Barrett Donovan) viser seg å være nok. Når du heter Torgeir Waldemar.

11. Slomosa - Tundra Rock (Stickman Records)
At Norge har fått et av verdens feteste stonerrockband er like naturstridig som at vi har en av verdens beste fotballspillere, men det har vi altså i Slomosa. Debuten fra 2020 var steintøff, men med tundrarocken sin plasserer de seg rett og slett i eliteklassen. Jeg er lettere rystet.

TOPP 10:

10. Vilde Bye - Colder (Mother Likes It Records)

Vilde albumdebuterte på sensommeren, og selv om jeg visste at hun er sjelden vare så slo hun meg i bakken med disse ti perlene av noen låter. De egenkomponerte kan liksom ikke være skrevet av ei tromsøjente på 20 (og hun var i tenårene da noen av dem ble lagd), men det er de altså vitterlig. At hun i tillegg har baller nok (hehe) til å covre Townes og Reigning Sound sier litt om en strøken musikalsk oppdragelse. Stor kudos til de lokale gitaristene Jakob Haugstad Struve og Casper Nilsen. Det hele er nydelig produsert av Torgeir Waldemar, som selvsagt hjelper til med godlyder her og der.

9. The Gratitudes - Degenerates Are Back (Westergaard Records)

Halve Kosmisk Boogie Tribe paret med Akke (Cockroach Clan) og landets kuleste dame bak mikrofonen, Ingvild Hammer. Kan det gå galt? Haha! Selvsagt ikke. Morten og Magne er planetens stødigste komp, Akke er professor i rock’n’roll-gitar, og Ingvild synger som ei gudinne. Når de så har tynt ut åtte kruttsterke låter, inkludert et par potensielle klassikere i «Datin’ the Donnas/Crank Shit Up» og «Mother» måtte de bare finne et trygt hjem i favorittdelen av platesamlinga mi. Rock skal være lystig, morsom, ballesparkende og barsk. The Gratitudes krysser av på alt det med den største selvfølge.

8. Elias Jung - The Great Divide (Higher North Records)

I serien «Skammelig oversette musikere» finner vi Elias Jung høyt oppe på lista. Jeg har en mistanke om at det ikke er veldig mange sør for Saltfjellet som har hørt på musikken. «The Great Divide» er Stian Grønbechs femte album, og som vanlig har han hatt musikalsk støtte fra noen av landsdelens beste musikere, og ikke minst produsent Ariel Joshua. Jeg har tidligere omtalt Elias Jung som vårt eget The National, og det stemmer fortsatt bra, men i år hører jeg en del a-ha og Springsteen i tillegg. Stian har siden forrige utgivelse lagt en alen eller fem til sitt gitarspill, og dyrket fram en av landets absolutt fineste stemmer. Sjekk ut «Ship of Fools» om du ikke tror meg.

7. Erlend Ropstad - Like Evig Som Oss (Indie Recordings)

Jeg elsker Herr Ropstad. Mannen slapp i høst sitt tiende norskspråklige album, og har så langt ikke vært i nærheten av å skuffe meg. Jeg finner alltid gull og moderne klassikere på skivene hans, så óg i år. «Filmen Om Oss» er i nærheten av karrierebeste, «Kyrie Eleison» (duett med Lars Winnerbäck) og «Alt Som Var Bra» er så Ropstad som låter kan bli. Bandet hans er så lekkert satt sammen at det er teit, og få, om noen, kler stadionformatet bedre enn Erlend. Vi snakker dessuten om en av landets beste låtskrivere, så om jeg hadde fått viljen min blir det snart et helt nedpå, akustisk album. Med Erlend og gitaren. Og pianoet. Og gjerne mer med band. To skiver til neste år, takk.

6. Sunshine Reverberation - What Is Real? (Westergaard Records)

Om Elias Jung er skammelig oversett så er tromsøbandet Sunshine Reverberation latterlig provoserende oversett. De burde faensteike spilt på alle psych- og garasjerockfestivaler i verden, år ut og år inn, men igjen er det knapt nok noen utenfor Tromsøya som har sjekket dem ut. Et komp få kan matche, og to gitarister som merkelig nok ikke er siamesiske tvillinger. Bandsjef Karl Erik komponerer de kuleste låtene nord for Antarktis, mens resten av banden fyller på med sine lekre detaljer, en arbeidsmetodikk som funker utmerket for dem. Nå er konserter med dem sjeldnere enn palmer i Arktis, men skulle du se at de spiller et sted så er det bare å løpe inn.

5. Göttemia - Eternal Sunshine of a Rotten Mind (Fucking North Pole Records)

Haldens tøffeste band for tiden heter rett og slett Göttemia, noe som egentlig burde si det meste. Rekka «Decadence», «Other Uplifting Music About Noble Men» og «Eternal Sunshine of a Rotten Mind» er noe av det sterkeste vi har i norsk rocks historie. Svulstig og overdrevent? Nja og hell no!  Norsk punkrock på sitt beste, med hysterisk morsomme tekster og steintøffe låter. Funker til vorspielet, er et must på ethvert meningsfullt nachspiel, og har vært med meg på alle treningsøkter i år. Ja, så er Laurits & co perfekte når jeg har plantet ræva i godstolen, hentet en øl i kjøleskapet, og vrenger volumet til 10. Og hust at humanetisk forbund er tette i pappen.

4. Nix & the Nothings - Utterly Useless (Westergaard Records)

Årets tøffeste garasjerock-utgivelse ble servert av bergenserne i Nix & the Nothings. Her er alle ingrediensene jeg trenger - farfisa, fuzz, deilige 60s melodier og en vokal man bare må digge. Debuten på Apollon Records var steintøff, men etter skiftet til Westergaard Records har de dratt enda mer på og blitt et helstøpt band. Jeg er ikke i nærheten av å kunne sette fingeren på noe, men kan applaudere masse. Som blåserne på «I Believe in Lies», den monotone enstrengsmelodien som gjør «She’s Leaving», Stones-fremkallende «Cry On That», psykedeliske «I Try» and the list goes on. Faen til utgivelse!

3. The Impossible Green - In Technicolor (Westergaard Records)

Årets debut. Bandet med base i Trondheim hentet navnet sitt fra Daniel Romanos album «Modern Pressure», og gir samtidig en solid pekepinne på hvilket musikalsk landskap vi skal til. Jeg ble solgt etter første gjennomgang, og «In Technicolor» har bare vokst utover året. Formiddagskonserten de gjorde under Bukta For Alle i sommer var en av årets fineste, noe jeg ikke ble overrasket over, for dette er musikk som gjør seg enda bedre live enn i godstolen foran stereoen. Det ryktes at de har oppfølgeren mer eller mindre klar, så denne gjengen skal vi forhåpentligvis ha med oss i mange år fremover.

2. Barren Womb - Chemical Tardigrade (Fucking North Pole Records)

Jeg var sikker på at Tony Gonzales og Timo Silvola hadde lagd årets album, helt til mørketida slo inn her nord. «Chemical Tardigrade» har sånn bortimot alt jeg ønsker meg i ei pønka, hardcore rock’n’roll-skive. At de er en duo er bortimot ubegripelig. Når de spiller live tar jeg meg i å se etter en bassist og en ekstra gitarist på scena, for det Tony gjør med gitaren er naturstridig. At den finske tremetersmannen Timo prøver å drepe trommesettet sitt på hver eneste låt er en viktig ingrediens i det de holder på med, og når han synger (de deler broderlig på vokaljobben) kan de skremme fanden på flatmark. Ganske stilig, i og med at de er verdens triveligste karer.

1. Erling Ramskjell - Bortenforskapet-Utkantsk (Clearpass)

Når hedersmannen fra Nordland, Herr Ramskjell, leverer karrierebeste med årets album, ja da måtte det bare bli toppen av lista mi. Den mest hardtarbeidende i musikkbusinessen er fortsatt en godt bevart hemmelighet for det norske, musikkinteresserte folket, noe jeg vet at Erling lever godt med. Men, med over tretti utgivelser på samvittigheten fortjener han definitivt mer anerkjennelse enn det han har blitt til del. Musikken hans er alltid litt vrien å plassere sjangermessig, for her er det klare visetendenser, samtidig som det er mulig å kalle dette easy listening, som det heter her nordpå. Så er det elementer av pop her, men da snakker vi om ramskjellsk pop. Og rock. Fyren har rock i ryggmargen, og lang fartstid i rockens tjeneste. At jeg hører mye Tom Waits innimellom er min egen bonus, for hovedpersonen gjør ikke det. Men lytt til låter som «Alltids Nåkka…» eller «…Du Veit» å si at det ikke er noe Waits inni der, og du avslører deg som en som ikke har hørt på fyren. Uansett, «Bortenforskapet-Utkantsk» (Ramskjell tar ikke lett på albumtitlene sine) treffer meg i hjerterota, melodisk og lyrisk, og troner øverst på lista i det som for meg har vært tidenes klart beste norske musikkår.

Under her finner du en lenke til Spotify-lista jeg har laget, der jeg har plukket mine favorittlåter fra hvert av de åtti albumene som kom på lista mi. Ja, så måtte jo lista åpne med en Quarter Wolf-låt spilt live på Last Train.