Gammel kjærlighet blir ny musikk

Allerede da albumet kom i hus og coveret på Bats In the Attic åpenbarte seg ante det meg at dette ville bli en ny og litt annerledes The Northern Belle-opplevelse. Julia Marie Naglestad sitt bilde av Stine, som med kapteinsuniform skuer utover havet med kikkert i hendene, antyder at hun har tatt kontroll over tingene. Og at hun styrer dette med fast hånd. Hun har skrevet og komponert alle låtene, med unntak av "Treat Yourself Better", som hun har skrevet sammen med Thea Glenton Raknes.

Som alltid står gitarist Bjørnar Ekse Brandseth stødig ved hennes siden, Johanne Flottorp korer vakkert og spiller fele ved behov, Marie Tveiten korer og spiller noe gitar, Ole-André Sjøgren spiller elektrisk gitar og litt piano, og Trym Gjermundbo står for trommejobben. I tillegg har de denne gang hatt med seg Karpe sin bassist, Snorre Kiil Saga, og Solveig Wang fra Fieh på tangenter. Arrangementene står bandet for, med god hjelp av produsent Marcus Forsgren, som i tillegg har mikset albumet og spiller synth på et par spor. Mastringen er George Tanderø sitt verk, de kule bildene er tatt av Julia Marie Naglestad, og coveret er satt sammen av Marte Veys Berg.

I utgangspunktet skulle Bats In the Attic bli et konseptalbum sentrert rundt mer enn 300 kjærlighetsbrev Stines bestefar sendte til kona si på 60-tallet, da han som veldig mange nordlendinger hadde sitt virke ute på havet. Stine leste seg gjennom alle disse brevene, og dette har vært en viktig inspirasjonskilde til albumet. Man kan bli romantisk av mindre, og slike epistler gjør i hvert fall meg nysgjerrig og inspirert til å sette meg skikkelig inn i låtmaterialet. I tillegg til disse brevene så døde ei god venninne av Stine i perioden låtene ble skrevet, ei veldig fin dame jeg óg var så heldig å bli kjent med, og ikke minst så ble hun og kjæresten foreldre til en sønn, Edmund. Kjæresten er forøvrig Eivind Eide Skaufjord, en av herrene bak plateselskapet Die With Your Boots On.

Will my spirit carry me all the way
To that mystic astral plane
I know I'm ready to let go
See my body turn into gold

Bats In the Attic åpner på teosofisk og spirituelt vis med "Astral Plane". Her undres det over hvor ferden tar vei etter at det fysiske livet er omme, noe av det magiske vi mennesker er vitner til, som nordlyset på himmelen, og styrken i kjærlighet. Stine har en nesten ubegripelig vakker stemme, og her henter hun frem den mest tandre siden av den. Paret med den nydelige koringen til Tveiten skapes det ei behagelig og vakker stemning som bare forsterkes av bandets behandling av instrumentene. Låten er av det rolige slaget, så Gjermundbo behandler skarptromma som om den er en nyfødt baby, gitarplukkingen som går gjennom hele låten er såvidt hørbar bak det deilige orgelspillet til Wang, og Saga har en rolig dag på jobben med en bassgang som humper forsiktig avgårde. Krydderet står Brandseth og. Flottorp for, med henholdsvis pedal steel og fele. En nydelig start på bandets femte studioalbum.

"Treat Yourself Better" skrev Stine sammen med Thea Glenton Raknes, kjæresten til Cato Salsa, og ikke minst sjefen i Thea & the Wild. Tempoet skrus opp, temaet er menn av det dårlige slaget, og hvordan man forlater dem. De to komponistene forteller om fyren som labber rundt og siterer Dylan når han egentlig liker Stones, og som behandler dama som sitt lille leketøy. Altså en kvasiintellektuell drittsekk. Saga får skinne med bassen sin, trommeslagene blir hardere, 12-strengerne hentes frem for et saftigere lydbilde, og produsent Forsgren legger til lyder med syntherseizeren. Brandseth spiller barytongitar, noe som alltid gjør meg fornøyd, og når både Flottorp og Tveiten korer blir det godstemning i stua. Selv om tema er duster.

Jeg hørte albumets første singel, "Merchant Navy Hotel", da den ble sluppet i fjor høst, og innså at The Northern Belle hadde noe annerledes på gang. Ikke det at låten skiller seg så voldsomt fra de mest poppa øyeblikkene på The Women In Me eller We Wither, We Bloom, men her er det enda mer vestkyst, enda mer vind i håret, og noen knep mer gladkoring. Men aller mest er det en rekke tekstlige referanser som er nye grep fra Stine, og som jeg virkelig elsker. Det er tydelig at denne låten er inspirert av alle de 379 kjærlighetsbrevene bestefaren skrev til bestemora, og at han så filmer "over there" da han var stasjonert i USA. Damene hatet Natalie Woods i Rebel Without a Cause, åpenbart fordi hun ikke var god nok for James Dean, og Jailhouse Rock gjorde en hel generasjon kvinner stupforelsket i Elvis Presley. Solveig Wang har hentet fram Wurlitzer'n, og i ryggen har hun en vegg av gitarer og et stødig komp, mens Stine nok en gang får vokal støtte fra Tveiten og Flottorp. Dette blir en låt for sommerlistene mine.

A stargazer in no hurry
And like mye favorite Beatle
You were born on this third day
You had come to us

Side A avrundes med "Higher Power" og "Stargazer", og popen erstattes med mollstemte akkorder og Stine i alvorstynget stemning. Førstnevnte låt blir kledd vakker i Brandseths pedal steel-traktering, samt den nasjonalromantiske stemningen hardingfela til Flottorp skaper. Låten flyter avgårde i 4:15, og erstattes av "Stargazer", en låt som lener seg veldig til Stines formidlingstalent. Det er absolutt nødvendig når det synges om den førstefødte, sønnen, og det nye sentrumet i livet. En meget vakker låt, med fele, deilige Wurlitzer-toner, passe doser pedal steel, og et behagelig, nesten hypnotiserende komp. Ja, så liker jeg selvsagt Beatles-referansen. Hvem Stines favoritt-beatle er får du filosofere deg frem til selv. Jeg kan si så mye som at svaret ligger i tekstlinjene jeg refererer til, samt i refrenget.

Da jeg hørte "Fresh Dew Drippin'" for en liten måned siden slo det meg for alvor at denne gjengen, The Northern Belle, kan sin rock. Tittelen mer enn antyder at tempo skal opp, for det må mye pust til om dugget skal begynne å dryppe. Bandet er i Grateful Dead 1970-form, og spiller som et potent Little Feat. Rocketrommisen i Gjermundbo våkner til liv, Karpe-bassist Saga kan sine rockeknep, og ikke minst så får Brandseth nok en gang briljere med seksstrengeren. Jeg har sett han live så mange ganger at jeg vet at han har dette i seg, men sjekk ut det han gjør fra 2:40 og ut. Ja, så synger jo Stine knallstilig, og Flottorp lurer inn hardingfele her og der. Tveiten korer nok en gang på utmerket vis, mens det blir mer Wurlitzer fra Wangs hender, og jeg tar meg i å elske et så "kvinnetungt" rock-epos på denne dagen. Mer rock, The Northern Belle, for dette kan dere!

Some old forgotten words
A little piece of you
Letters neatly stacked
Your voice is in the too
Our names tattooed to the pages

Og mer rock blir, det, om enn av det rolige slaget, med "Our Own Frequency". Det er om ikke annet et riff som åpner det hele, og som går gjennom hele låten. At Brandseth kjører på med pedal steel putter country inn i rocken, og resulterer i at jeg får assosiasjoner til alt fra Flying Burrito Brothers og Byrds, til Wilco og Jayhawks. Stine synger 100% perfekt til låter som dette, og bruker hele sitt register. At låten får meg til å savne tiden da man skrev brev, da man måtte legge litt innsats i formidlingen av tanker og følelser, gjør meg passe mo rundt hjerterota. Og den lyriske kvaliteten i meldinger som "our names tattooed to the pages" og "then burning bitter lines, your words were so well played" er bare suveren.

Med "Japanese" får vi mer av samme kvalitet. En liten serenade som klokker inn på 1:41 kan lett oppleves som et mellomspill, men Stines innstendige vokal og vakre fingerspill er bare helt nydelig. Her har det vært noe krøll på tråden, og en korrespondanse mellom to kjærester som kunne ha vært bedre. Den angrende, hjemmeværende dama beklager seg, og ber om godt vær. Litt elektrisk gitarsnadder fra Sjøgren kommer inn når spørsmålene kommer på tampen. Vakkert. "Hell & Back" byr på powerpop, og er snadder for en som elsker band som Teenage Fanclub. The Northern Belle behersker virkelig dette segmentet, og det er tydelig at Snorre Kiil Saga sitt inntog har gjort litt vei i vellinga. Så er jo alle disse vakre kvinnestemmene som skapt for å gjøre noen Beach Boys (!!!)-partier, noe du gjør her. En stilig låt som rett og slett må inn på disse sommerlistene mine, for her kreves det nesten en iskald pils i neven, vind i håret og solbriller på.

Now the finest one has fallen 
Fallen deeper than before
If I only knew your struggles
I would have traded them to med
I would have carried your burden
So you can be free

"Even Dylan Can't Make This Right" er det motsatte av lystig pop. Selvmord og psykisk sykdom er noe man skal behandle med største respekt og seriøsitet. Tema som aldri kan belyses nok, og som heldigvis noen er modige nok til å ta opp og løfte inn i livene våre. Musikk er en så sterk kunstform at temaet resonnerer ekstra hardt, og når den som er i tankene til Stine er ei utrolig flott dame som gikk bort så altfor tidlig så blir det selvsagt ekstra sterkt. Bandet spiller andektig og forsiktig, som om de ikke vil forstyrre det viktige temaet, og Stine klarer å synge så fint at det nesten gjør vondt, godt hjulpet av Marie Tveiten i refrengene. Her er det óg et instrument jeg lurte på hva kunne være, noe som viste seg å være en oktavfiolin, spilt av Flottorp, og noen himmelsk fine pedal steel-toner som ærer minnet om Anette.

Bats In the Attic, med sin klare referanse til loftet der Stine fant disse kjærlighetsbrevene, avrundes med "Grow Up". Kun akkompagnert av Flottorps fele, og det er akkurat nok når hun filosoferer rundt det å bli voksen, få ansvar, endre fokus og samtidig forsøke å tenke på seg selv, blir dette et verdig og nydelig punktum på The Northern Belle sitt fineste album så langt. Ofte skal det ikke mer til enn en god melodi, en sterk tekst, en vakker sangstemme og det å kunne spille stødig på en akustisk gitar for å skape en god låt. Men så var det det å få fullklaff på dette. Det har Stine Andreassen fått til med "Grow Up".

Med sitt femte studioalbum har The Northern Belle virkelig satt spor etter seg, og fremstår i dag som et av landets beste band i sin sjanger. Blant "Nordicana"-bandene nærmer de seg en slags Godmother-status, og det er velfortjent. At de blir mer og mer eklektisk er det som for meg gjør dem virkelig interessante. Americana, country, powerpop, rock - de gjør alt med pondus, med en låtskriver som kan sitt fag.

Gratulerer med dagen. Jeg skal kaste skjørtet og blusen til ære for Stine, Johanne, Marie, Solveig og alle kvinner i dag, og feire med Bats In the Attic på full guffe.