Kunal Ganjawalla

Etter en drøy times tur i trehjuls-drosje, så er jeg i sentrum av denne multi-millioners kosmopolitten, Bengaluru. Jeg kan svært lite om musikken på dette sub-kontinentet. Det er vel bare å innrømme, at jeg såvidt har skrapet litt i overflaten. Således plukker jeg konserter etter innfallsmetoden. Noen har kanskje allerede forstått, hvorfor akkurat denne konserten fanget min oppmerksomhet. 

Ja, det er navnet på artisten, Kunal Ganjawalla, som fikk meg til å velge denne konserten. For jeg smiler litt for meg selv, når den dukker opp i den lokale konsertkalenderen. Det er ikke fornavnet, men etternavnet Ganjawalla, som er så morsomt. Dog, artisten selv har i intervjuer fortalt, at han ble mobbet i sine yngre dager på grunn av navnet. I dag bærer han det med stolthet. Det har sågar blitt sånn, at fremmede kommer bort til han, og sier de er misunnelige på navnet. Statsministeren i India har et lignende kjælenavn, chaiwalla, på grunn av sin klassereise som te-selger til toppen av hierarkiet. Den som fortsatt ikke skjønner hvorfor dette er så morsomt, får ta seg en prat med Google.

Jeg er tidlig ute, fordi jeg frykter den berømmelige trafikken. Etter litt moderat køkjøring, så er jeg inne, eller rettere sagt ute, siden dette er en utendørskonsert. Jeg har kjøpt vip-billetter, og får derfor sitte på andre rad, ganske så sentralt foran scenen. Ganjawalla er det jeg vil kalle en crooner på hell, for det er ikke stappende fullt her i kveld. Han har passert femti år, og har heller ikke stått på en scene de siste åtte årene. Jeg kjenner skepsisen til konserten øker, der jeg sitter og venter, mens en stemme fra en høytaler prøver å dra i gang publikum. Det er også en skepsis til begrepsbruken min her. For han er jo egentlig ingen crooner, og jeg er definitivt ingen ’bobby soxer’, som tilhengere av croonere blir kalt. I mine undersøkelser, så viser det seg at heller ikke Frank Sinatra ville bli kalt crooner. Min ignorans blør. Før jeg hadde alle disse opplysningene, så har jeg brukt begrepet crooner nesten synonymt med smørsanger. Slik er det altså ikke, men termen smørsanger er kanskje den rette her, uansett.

Etter at stemmen fra høytaleren har gjort seg ferdig, så er det klart for enda mer oppvarming. Jeg vil også si, at norske konserthysjere ville gått amok her. For her ringer telefonene, og praten går intenst og høylytt. På den lyse siden, så forventet jeg playback i kveld, men scenen er full av instrumenter og utstyr. Det gleder et konserthjerte. Oppvarmingsnummer to består av en vokalist og gitarist. I mellom låtene, så snakker vokalisten blant annet om hvor mye penger han tjener som musiker. Det kan se ut som, at det vekker publikums interesse. Ihvertfall hos vip-seksjonen. For nå klarer han faktisk å dra i gang litt allsang. Jeg kjenner at dette begynner å bli litt på grensen.

Med en rimelig stor lysrigg over scenen, så har jeg uheldigvis klart å finne et sete, der en av lyskasterene til stadighet blender meg. Ja, også har jeg fått flere myggstikk som klør noe jævlig. Med bare t-skjorte og uten sokker, så må jeg nok ta den på egen kappe, for jeg visste jo at konserten skulle være utendørs. Det drøyer med å få frem kveldens hovedartist, hvorpå oppvarmerne får beskjed om å holde på i fem minutter til. Da faller nivået på musikken betydelig, og jeg plages av en fryktelig falsk tostemt duo. Endelig kommer de fasjonable forsentkommerne, og plutselig er det blitt stappende fullt.

Musikerne har inntatt scenen. To på keyboard. Bassist, gitarist og trommis. Tørrissen fyller scenen mange ganger, før den falmende smørsangeren gjør sin entre til stormende applaus og fyrverkeri. Etter første låt, så prater han litt og sjarmerer publikum på standard vis med å tilkjennegi, at dette er hans favorittby. Til mye latter, så gjør han narr av sitt eget navn, og sier at det alltid er lett å gå gjennom tollen. Nå er det mye som minner meg om ’Allsang på Grensen’ her, uten at jeg noen gang har vært der eller sett det på fjernsyn. Kanskje ikke en så viktig bemerkelse, men etterhvert så begynner Kunal Ganjawalla å minne meg om Vidar Lønn-Arnesen, der han står og fekter karakteristisk med armene sine. Skikkelig udelikat blir det, når den trange hvite t-skjorten han har på seg, begynner å skifte farge fordi svetten renner. Fra å ha vært på en sjelfull konsert sist helg, så føler jeg nå at jeg har solgt sjelen min. Punktum for min konsertopplevelse, settes når artisten begynner å klage høylytt fra scenen om tekniske problemer, som jeg ikke ser noe til. Det er vel noe med monitorene kan jeg skjønne, når hele bandet midt i ei låt kommer i utakt og må bruke åtte takter med komp, for å komme seg i gang igjen. Makan til amatørskap da, tenker jeg, mens jeg reiser meg og går hjem for kvelden.

Sånn kan det gå, når man bruker innfallsmetoden. Det ble en skikkelig bom i kveld, men jeg plages ikke nevneverdig. Det ble nå ihvertfall en morsom historie å fortelle. Bedre lykke neste gang, og det blir nok ikke lenge til. For konserter er mitt otium. Og der fikk jeg sneket inn et flott filosofisk begrep også. Godt nytt år, folkens!