Musikkåret 2023

Jeg er en hund etter lister, og forbereder meg til årets slutt på samme vis som mange andre - ved hjelp av lister som oppgraderes jevnt og trutt gjennom året, etterhvert som band og artister slipper album. Jeg har alltid delt utgivelsene mellom to lister. "The Wilhelmsens -Utlandet" og "The Wilhelmsens - Norge". I år ble det 330 låter på den internasjonale lista, mens jeg i den norske lista sitter igjen med 120 låter. Med andre ord har jeg sjekket ut 450 album i løpet av året.

I tillegg er jeg normalt på mellom 30 og 50 konserter i året, samt 4-5 festivaler. Sånn har det ikke blitt i år, men noe live-musikk har jeg fått med meg. I 2024 skal det definitivt bli mer. Helsa skal bli bedre, og programmene til bl.a. Buktafestivalen og Øyafestivalen ser allerede nydelige ut. Bukta kan lokke med CIVIC, The War On Drugs, Night Beats, og The Sha-La-Lee's, mens The National, IDLES, Queens of the Stoneage og PJ Harvey kommer til Øya. Legg til at Blårock i Tromsø tar opp tradisjonen med Rockfest igjen, og dit kommer Frankie and the Witchfingers og Discharge, i tillegg til fire ikke bekreftede band/artister. Det er virkelig en fest å glede seg til.

Så har jeg allerede lagd ei liste over årets norske favoritter. Den var selvsagt preget av hva jeg hørte på i løpet av året. I løpet av jula har jeg fått tid til å lytte til andre fabelaktige skiver som jeg aldri fikk nok tid til å sette meg inn i. Derfor må jeg bare namedroppe noen av dem:

Matt Burt and the Busy Dead - Gravedigger's Blues
Levi Henriksen & Babylon Badlands - 190 Desibel Kjærlighet
The Anti-Music Bonanza - Shangri-La
Black Moon Circle - Leave the Ghost Behind
Perry Dear & the Deerstalkers - Oh Dear!
The High Water Marks - Your Next Wolf
Motorpsycho - Yay!
Tom Roger Aadland - Skyer
Bendik Brænne - Birds Are Real
Dead Easy - s/t
Spidergawd - Spidergawd VII
Sklitakling - s/t
Moshi Moshi & the Moist Boys - Skooma and Deathrolls
Årabrot - Of Darkness and Light

Årabrot-albumet skulle jeg få i hus, men da den aldri dukket opp gikk den rett og slett i den berømte glemmeboka. Etter å ha gitt den to runder i romjula er det bare en ting å si: Wow. Og den Matt Burt-skiva hørte jeg gjennom i mars og tenkte at dette må jo havne på Topp 10-lista, men jeg glemte å legge den inn i lista, så da var den borte fra minnet. Huff. Men, dette bare bekrefter at det musikalske året har vært herlig.

Men, nok om norsk musikk og over til den internasjonale avdelingen. Mange gamle favoritter har gitt ut album i år, og mye av det har vært fjongt og flott, men det er de noe ferskere og ungdommelige som har imponert meg mest. Jeg har funnet nydelige singer/songwritere, hardcoreband, soulartister og sprelske rockere, med veldig god hjelp fra Egon og Helga hos Feedback, Facebookvenner som Casper, Thor-Arne og Terje (tre supertips er å følge Casper Hålands årslister i Spotify - det har jeg gjort i årevis, Australia-spesialisten Thor-Arne Brekke sine tips, og Terje Hanstad sine postinger iMusikkrommet), diverse plateselskaper som sender ut varsel om album på e-post (Robert, Kari og Torgeir spesielt), og selvsagt brodern. Så lista er rett og slett sprikende og eklektisk. Det bør jo bety at det er noe for alle og enhver her.

1. CIVIC - Taken By Force (ATO Records)
10.februar ble dette monsteret sluppet løs, denne festen av ei pønka rock'n'roll-skive fra australske CIVIC. Albumet ble spilt utallige ganger mens jeg fikk faenskap dryppet inn i skrotten på kreftavdelingen på UNN. Jeg tenker at de andre som var der i samme ærend som meg må ha trodd at jeg var en morbid selvplager, siden jeg satt der med et stort glis rundt kjeften, for disse karene får meg virkelig til å glise. Det var som om Radio Birdman hadde gjenoppstått, like potente som i storhetstida. Det var som om tiden hadde stått stille siden 1977. Det var som om Iggy og Rob Younger hadde funnet ungdomskilden og gått sammen i studio for å torpedere meg med verdens beste låter. Det var som om The Dead Boys, MC5 og The Stooges i all hemmelighet hadde lagd et album sammen i 1975 som de hadde holdt hemmelig i nesten femti år.  At mesterverket er produsert av Rob Younger er akkurat som det skal være. Men mest av alt er dette et av de beste albumene jeg har hørt i dette årtusenet.
Beste låter: Taken By Force, Trick of the Light, Blood Rushes

2. The Sha-La-Lee's - Garbage Dreams (Sounds of Subterrania)
Jeg har vært et litt tristere musikk-menneske etter at Greg Cartwright la på Reigning Sound-røret, og har vel innsett at A Little More Time With the Reigning Sound (2021) sannsynligvis var det siste sprellet fra den gjengen. Men da er det godt at det popper opp band som The Sha-La-Lee's, som holder den skitne og spretne rockfanen høyt. De slapp riktignok et album i 2015, men det fikk jeg aldri med meg. Årets album er av sorten som får det til å krible på de rette plassene, det oser av spilleglede og energi, og så har de låtene som treffer undertegnede. I tillegg til nevnte Reigning Sound så har bandet lånt heftig fra MC5, Roky Erickson, The Sonics og Link Wray. Dette er virkelig en strålende tur ned rockens Memory Lane, og har du bare en anelse sans for 60s garasje så er dette albumet for deg.
Beste låter: Born to Lose (For You), Finish What You Start, Garbage Dreams

3. Nick Waterhouse - The Fooler (Innovative Leisure)
Waterhouse er en fyr jeg har fulgt siden debuten i 2012 (Time's All Gone), og som jeg tenker på som en fersk artist. Men, det har faensteike gått 11, og er bare nok en dokumentasjon på at man har blitt en urgammel gubbe. Uansett, Nick er fortsatt midt i trettiårene, og leverer definitivt ikke som en gamling. Nå driver han riktignok med den deiligste crooning, og han skriver låter som en durkdreven veteran fra 50-tallet, men klarer allikevel å få The Fooler til å låte som superfersk vare. Hans største styrke er for meg den stemningen han klarer å skape. Jeg får lyst å fyre en sigar, ta på meg finstasen, pusse penskoene, fylle opp whiskey-glasset og bare synke ned i godstolen. Og så hadde det ikke gjort noe om kona mi hadde på seg den fineste kjolen og tok seg en dans på stuegolvet. Tror til og med at jeg må kjøpe meg en sylfrekk Stetson.
Beste låter: Hide and Seek, Play to Win, Late in the Garden

4. The Men - New York City (Fuzz Club Records)
Nok et band jeg har fulgt nøye siden starten. Det vil si fra og med Open Your Heart (2012), som jeg kjøpte på vinyl og skrev en omtale av. De slapp riktignok debuten året før, men den var aldri tilgjengelig da jeg prøvde å få tak i den. Siden den gang har de fem album som alle har vært dritstilige, og svært så forskjellige. New York City er med andre ord bandets åttende studioalbum, nok en gang har de endret stil, og attpåtil er dette et svært så variert album. De er sylskarpe og beinharde når de er på sitt mest pønka, seige og dronete når de ønsker å male på med riffing, flinke som Fanden når de vil, og bortimot hynotiserende når de roer ned og vil nå inn i hjerterota til lytterne. Brooklyn-kvartetten har seilet opp som et av mine definitive favorittband på vår kjære planet, og nyttårsønsket mitt er at enten Øya eller Bukta finner ut at de hører hjemme på sommerens festivaler. Det hadde vært noe.
Beste låter: Hard Livin', God Bless USA, Anyway I Find You

5. Quasi - Breaking the Balls of History (Sub Pop Records)
Sam Coomes og Janet Weiss har spilt sammen siden tidlig 90-tall, og jeg elsket dette særdeles musikalske paret siden Featuring Birds (1998). Begge var dessuten særdeles aktive i perioden 1990-201, Coomes som medlem i Heatmiser, som fast medlem i bandet til Elliott Smith, og aktiv bidragsyter på albumene til Built to Spill og Pink Mountain. Weiss var på sin side med i Sleater Kinney, og spilte sammen med Bright Eyes og Stephen Malkmus & the Jicks. Med Breaking the Balls of History for vi ei salig og deilig blanding av det disse bandene og artistene leverte, med den nødvendige quasi-vrien (heh!) i lydbildet. Det betyr masse gitarer, spreke synther og heftige trommerier fra Frk. Weiss. Og, ikke minst - stilige låter. Bør klaffe greit for de som liker Baader-Meinhof og Dan Sartain.
Beste låter: Queen of Ears, Doomscrollers, Nowheresville

6. RVG - Brain Worms (Fire Records)
Nok et australsk band som imponerer. RVG fra Melbourne slapp sitt tredje album i sommer, men den sommerslappe versjonen av meg tenkte at dette ikke var noe å ta salto fra brygga for. Men da kom unge Terje Hanstad inn fra venstre og sa at jeg tok feil, og det gjorde jeg. Dette er potente saker, melodiøst og intenst på samme tid. Med solide nikk til band som The Triffids og The Go-Betweens måtte jo dette komme sigende inn. Frontdama Romy Vagar er den barskeste av de barske, samtidig som hun kan være tander og ven så man risikerer å smelte. Innimellom er dette den perfekte skiva for folk som liker The Smiths og Joy Division, for så å balladere seg inn i det fineste Lloyd Cole & the Commotions-terreng. Dette er et album jeg skal storkose meg med langt inn i 2024, og sannsynligvis hente fram med jevne mellomrom. Sjekk dessuten ut de tidligere albumene. Der er det mye gull.
Beste låter: Midnight Sun, Squid, Nothing Really Changes

7. Tim Hill - Giant (Innovative Leisure)
Hill er fra Whittier, California, og slapp i fabruar sitt andre album, Giant. Jeg ble umiddelbart hekta på hans univers, som er ei solid blanding av Neil Young, Warren Zevon, James McMurtry og Randy Newman, for eksempel. Det var forøvrig lite i hans tidligere bravader som tilsa at han skulle ende opp i dette landskapet. Fram til han slapp sitt første soloalbum i 2019 hadde han vært fast turnegitarist for The Allah-Las og Nick Waterhouse, noe han fortsatt sysler med, men har rett og slett optimalisert eget talent som singer/songwriter. Sjekk bare ut den kruttsterke og vakre versjonen av Townes Van Zandts "No Place to Fall" (som er et bonusspor på skiva), og du skjønner hva jeg mener. Dette er rett og slett en låtskriver og musiker vi kommer til å høre mye godt fra fra i årene som kommer.
Beste låter: Calico, Good As Gone, The Irish Sea

8. C.O.F.F.I.N. - Australia Stops (Bad Vibrations Records)
Australia er verdensmestere i rock. Punktum. Og denne gjengen fra Sydney er sannsynligvis de barskeste som tråler planeten. Med en spinnvill trommis som vokalist, og med låter som stinker av whisky, tobakk og det beste fra rockhistorien, har de lagd et helstøpt album som skapt for vorspiel og godstemning. De 11 låtene gir meg så mye godfølelse og energi at det er sprøt. Vi snakker om arven etter Motorhead, Cosmic Psychos, MC5, Rose Tattoo, AC/DC og våre egne helter i Gluecifer og Turboneger. Ja, så tenker jeg mest av alt at dette er aussienes versjon av Kosmik Boogie Tribe. Eller så er KBT den norske utgaven av C.O.F.F.I.N.. Sinnsykt tøft er det uansett, og er du i nærheten av å like et av de nevnte band så kommer du til å elske dette bandet. Om du ikke gjør det allerede. Her er det Egon som skal takkes i massevis, som anbefalte Australia Stops og skrev en herlig omtale i Feedback.
Beste låter: Give Me Bite, Cut You Off, Factory Man

9.Graham Day and the Gaolers - Reflections in the Glass (Damaged Goods Records)
Musikk som smører sjela til en gamling som vokste opp med lyden av 60-tallet i høyttalerne. Liker du The Kinks, The Small Faces, The Who, The Beatles, Stones osv, så er det synd og skam om du ikke sjekker ut dette albumet. Den gamle helten fra The Prisoners og The Prime Movers (bl.a.). De siste årene har han gitt ut kruttsterke album, med The Forefathers og nå The Gaolers, så sterke at vi nesten snakker om en formtopp i en alder av 60, og med alders rutine og erfaring skriver han kun solide låter. At vi blir servert alt fra kjappe, beintøffe garasjerockere til melodiøse og vakre popknallerter gjør dette til ei svært slitesterk skive. Album som må innom ørene mine jevnt og trutt i månedsvis er alltid et must på årslista. Reflections in the Glass er ei sånn skive. Jeg skal ta Graham Day med i aftenbønnen og sørge for at han leverer varene til han er 90.
Beste låter: Narrow Mind, I Can't Stop This Feeling, Don't Hide Away

10. The Heavy Heavy - Life and Life Only (ATO Records)
Jeg har en hel haug med artister jeg går til når jeg trenger noe funky som gjør at jeg må hente fram steppeskoene, som MC5, Black Joe Lewis, James Brown, Funkadelic, Sly & the Family Stone mm, og nå legges definitivt denne duoen fra Brighton (!) til lista. Helge Skog gjorde meg oppmerksom på skiva, som er en slags utvidelse av EPen med samme navn som ble sluppet i fjord. Uansett, Will Turner og Georgie Fuller tryller fram et akkurat passe eklektisk lite mesterverk bestående av 11 låter uten spor av kjedsomhet. Her er det snadder som tyder på at de har platesamlinger proppfulle av popperler fra 60-tallet, samt store mengder 70s soul og engelsk folkrock. At de har lyttet til Lynyrd Skynyrd er et ganske sikkert tips, samt at de kjenner til den psykedeliske rocken fra 70-tallet, er jeg brennsikker på. Et heftig album som skal inn i platesamlingen min.
Beste låt: All My Dreams, Go Down River, Real Love Baby
 

11. The Nude Party - Rides On (New West Records)
Mer stilsikker 60s rock fra N Carolina, i år med mye Stones/Velvet Underground på menyen.
Beste låt: Hey Monet

12. The Whiffs - Scratch 'N' Sniff (DIG!)
The Whiffs er noe så stilig som 20-tallets Big Star. Med doser av The Replacements. Hah!
Beste låt: Tired of Romance

13. Cut Worms - Cut Worms (Jagjaguwar)
Max Clark er en genial låtskriver og en deilig vokalist. Latterlig at den ikke når Topp 10.
Beste låt: I'll Never Make It

14. Black Pumas - Chronicles of a Diamond (ATO Records)
Soul som soul skal låte i 2023. Austin-duo som har kontroll på stemmebånd og låter.
Beste låt: More Than a Love Song

15. Frankie and the Witchfingers - Data Doom (RAS/Greenway)
Kvartetten fra LA byr på heseblesende punk, heftig rock'n'roll og.. dritstilig musikk.
Beste låt: Electricide

16. Night Beats - Rajan (Fuzz Club Records)
Texaneren Danny Lee Blackwell er en av få som lager r&b som r&b skal låte. Pssykedelisk.
Beste låt: Hot Ghee

17. Allah Lahs - Zuma 85 (Innovative Leisure)
Allah-Las har blitt voksne, og selv om det høres kjedelig ut så er det ikke det. Absolutt ikke.
Beste låt: The Stuff

18. Christian Kjellvander - Hold Your Love Still (Tapete Records)
Favorittsvenske som leverer knallalbum på bestilling. Mann som alltid har noe på hjertet.
Beste låt: Disgust For the Poor

19. Wilco - Cousins (dBpm Records)
Veldig bra album fra Jeff Tweedy & co, som jeg sannsynligvis burde hørt enda mer på.
Beste låt: Evicted

20. Guided By Voices - Nowhere to Go But Up (Guided By Voices, Inc.)
Robert Pollard og hans GBV slapp bare tre skiver i år. Dette er det siste. Alle er knall.
Beste låt: The Race Is On, The King Is Dead

21. Sunny War - Anarchist Gospel (New West Records)
Sydney Lyndella Ward fra Nashville er ei beintøff dame. Og lager beintøff musikk.
Beste låt: Swear To God

22. Bonnie Prince Billy - Keeping Secrets Will Destroy You (Domino Recordings)
Bonnie tilbake i interessante omgivelser. Det måtte bare bli bra. En ekte musikkprins.
Beste låt: Behold! Be Held!

23. Joe Henry - All the Eye Can See (Worksong)
Har hørt på denne helten i 31 år, og han skuffer aldri. Faen for en fyr.
Beste låt: All the Eye Can See

24. Sleaford Mods - UK GRIM (Rough Trade Records)
Nottinham-duoens blikk på den kjipe delen av planeten vår er grim og heftig. Og dansbar.
Beste låt: Right Wing Beast

25. Tex Perkins and the Fat Rubber Band - Other World (Source Music)
Den australske helten beveger seg i bluesland, og det gjør han med bravur.
Beste låt: (I Wanna Be) Close To You

26. Shana Cleveland - Manzanita (Hardly Art)
Barokkpsykedelia? Vestkystpop? Goth-folk? Fett og flott er det uansett.
Beste låt: Faces In the Firelight

27. Jalen Ngonda - Come Around and Love Me (Daptone Records)
Nok et Terje-tips. Fløyelsmyk og deilig soul fra Daptone.
Beste låt: What a Difference She Made

28. The Hold Steady - The Price of Progress (Positive Jams)
Endelig leverer de et stilig album igjen, og når de er i toppform er det bare å løpe og kjøpe. 
Beste låt: Sideways Skull

29. Ian Kay - Walk That Road Again (Ian Kay)
Småsyrete 60s pop/rock som fort blir vanedannende. Tenk The Byrds møter The Seeds.
Beste låt: Love Wasn't Built In a Year

30. Langkamer - The Noon and Midnight Manual (Breakfast Records)
Festlig og skakk countrypop fra Bristol, UK som lener seg på Pavement og Mac DeMarco.
Beste låt: Hatchet

ÅRETS BESTE KONSERTER

Det ble naturligvis en all time low på konsertfronten i 2023, men noe fikk jeg med meg. Buktafestivalen ga meg og kona festivalpass om jeg rakk å komme i form til juli, noe jeg akkurat klarte, kun for at Marianne Saus & co er de fineste folka i byen. I tillegg ble jeg invitert til Kåfjord av de fineste folka i Nordland, Erling Ramskjell og hans kumpaner i Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natta. Så rakk jeg å arrangere en konsert før UNN ble et hyppig overnattingssted. Her er de fem beste konsertene jeg fikk med meg i 2023.

1. Raindogs Celebrating Tom Waits, 27.januar (Leirvaag, Gryllefjord)
Joda, jeg er skamløs som en tjyvbone som topper lista med en konsert jeg selv arrangerte, men dette var den siste musikkopplevelsen jeg hadde som "gamle meg". Jeg kunne drikke øl og smake på brændevinet, og livet smilte sånn høvelig. Selve konserten alene var så steintøff, vakker, morsom og god at den fortjener førsteplassen. Vi kom sent til Leirvaag fordi det var mye å prate om hjemme hos oss, og mye å smake på i glassene, så vi var akkurat der vi skulle være, artister og vi som skulle lytte og se. Settet bestod av låter fra hele katalogen, sirlig utvalgt av de to Ole J'ene, og et og annet ønske fikk vi (jeg) óg servert. Så ble det jo ei trivelig natt, med frokost kl.0300 og tre (Lori fra Bastard var med som sjåfør og medhjelper) utrolig fine gjester som var både artige og interessante. Noen timer med Ole Jonas medfører mye fliring. Jeg har lovd meg selv at jeg skal få med meg denne duoen hver eneste gang de er i nærheten av der jeg oppholder meg. Hver eneste gang.

2. Ricochets, 10.februar (Blårock, Tromsø)
Nesten tjue år skulle det gå mellom forrige gang jeg så Ricochets og konserten på Blårock i februar. Jeg digger årets utgivelse, Closer To the Light, og var veldig spent på hvordan låtene ville ta seg ut i live-format. Og de tok seg ut, for å si det mildt. Når de så kunne spe på med killere som "The Ghost of Our Love" og "Cold Outside" så måtte det bli full fest i Norges feteste rockebule. Når det var utsolgt i to kvelder, og sjappa var fylt med svette og lykkelige blodfans, så kunne det ikke gå galt. Bandet var så påskrudd at det var teit, og Herr Andreassen sang som alltid som verdens tøffeste rockevokalist. For ei levering. Litt på siden av selve musikken så hører det med til opplevelsen at Trond Andreassen kom og satt sammen med oss etter konserten, jeg hadde akkurat fått kreftdiagnosen, og han kunne berolige meg med at det kom til å gå helt fint. Jeg kunne roe ned nervene, for han visste at jeg skulle leve mye lenger enn til 2024. Haha! Snakk om fin fyr.

3. HEDSSMON, 14.juli (Riddu Riddu, Kåfjord)
Om vi skal snakke om fine folk så er det umulig å komme utenom Erling Ramskjell, Jon Are Masternes, Kåre Riibe Ramskjell, Hallstein Sandvin og Anders Skoglund, de fem karene i Hva Er Det Som Spiser Meg Om Natten. Funky, rocka, hiphoppa, poppa og folksy musikk som er bortimot umulig å plassere i bås, med en av de kuleste rapperne i landet og den fineste låtskriveren i Nordland som deler på vokaljobben, må jo bare bli kult hver eneste gang de møtes. For akkurat dette er noe av styrken til HEDSSMON - de liker hverandre, de liker å spille sammen, og de får ikke spille sammen ofte nok. Da må disse møtene utnyttes max, noe de gjorde i Manndalen under Riddu Riddu-festivalen. Blant annet med premiere på låtene "Partytics" og "Sein Sommer Overload". Nå spilte de tidlig, som første band, i sollys og kremvær, men hadde jeg fått bestemme hadde de gått på scena som siste band, i mørke og med mange flere publikummere enn det som var møtt fram. Så var det trivelig å sitte i en lavvo å kakle med karene (og Anita) etter konserten, samt bli innlosjert på hotell i Skibotn sammen med trommis Anders. Som sag, dette er trivelige folk.

4. Buktafestivalen, 20.-22.juli (Telegrafbukta, Tromsø)
Som sagt, jeg og kona stilte opp i Bukta etter at festivalsjef Marianne Saus hadde lokket med billetter om jeg bare kunne pelle meg opp i knestående. Som sagt, så gjort, og selv om det ble tungt så ble det noen herlige musikkopplevelser. Daniel Norgren åpnet på suverent vis. Jeg var i studio på Kysten sammen med CC og hans TREHOLT, der de herjet greit. Det gjorde de på Little Henrik-scena på kvelden óg. Nachspielt på HT med Barren Womb og White Trash Blues Band var direkte heftig og steintøft. At jeg holdt ut til kl.0300 sier egentlig alt. Og så var gratiskonsertene på lørdagsformiddagen så deilig som en formiddag i Tromsø kan være. Kremvær og to store favoritter på scena. Vidar Vang & Bandet hadde rocka opp noen av låtene fra den elskbare, selvtitulerte 2022-skiva, noe som gjorde seg veldig. Og så klemte Dig Deeper til med et sett som var som skapt for denne dagen. Gitarøs, kremlåter, og et påskrudd band. Ahh, for en deilig dag 20.juli var.

5. Modern Times, 15.esember (Blårock, Tromsø)
Et fullstappet Blårock, fem kule fyrer på scena, undertegnede så motivert for konsert som jeg knapt kan huske å ha vært, fine venner til stede - alt lå til rette for en magisk aften på mitt favorittsted i Tromsø. Og karene leverte, spillesugne som fy, etter å ha møttes for første gang på lang tid. Jørgen bor i Oslo, mens Terje har flyttet til Bergen, så det blir vanskelig å møtes for øvinger. Men, det kunne vi ikke høre. Isak spilte trommer som en helt, Jon har øvd med gitaren og var like morsom som vanlig, mens Magnus ikke har glemt at han eier scena hver gang han går opp på den. Det eneste minuset var helsa, ei helsa som gjorde at jeg var mer ute og trakk frisk luft enn jeg hadde lyst til. Men, akkurat det kunne ikke Modern Times gjøre noe med. Nå håper jeg bare at de finner ut at det er på tide å slippe et nytt album snart.