Årets Album 2024 - Internasjonalt
2024 har vært et humpete år, med rekonvalesens som tar tid, og frafall av høvdingen i flokken. Sykemeldinger er noe dritt, men samtidig så har det ført til at jeg har hørt på mer musikk enn jeg noensinne har gjort før. Og jeg har alltid hørt på mye musikk. Det har igjen ført til at det har kunne sette meg inn i musikken til flere artister, spille meg gjennom katalogene til gamle helter, noe jeg alltid har ønsket å ta meg tid til, og ikke minst; sjekke ut nye musikk som jeg tidligere har gått med harelabb over. Da blir lista deretter. Lang.
Alle albumene jeg har med er sterke femmere og seksere. 6'erne slår inn på 22.plass, og deretter er det bare skiver jeg har hørt veldig mye på i året som har gått. Mye hummer og kanari, i den forstand at det alt fra americana til pønk, garasjerock og soul, og selvsagt country og rock'n'roll. Jeg savner selv litt metall og rap, men det for komme til neste år. Det er et slags nyttårsforsett jeg har endt opp med. Uansett, her er årets 80 beste album.
PLASSENE 80 TIL 71:
80. Drunk Mums - Beer Baby
Melbourne-kvartett som definitivt har hørt sin dose Ramones. Tredje fullengder fullpakket av pønk og garasjerock i beste klassiske stil fra et av mange knakende tøffe aussieband.
79. Tandoori Knights - 14 Hits That Don’t Quit
King Khan og Bloodshot Bill trommer atter i hop rabalder rock, med seriøse doser humor og skakke gitarer. 14 låter unnagjort på 19 minutter gjør at man rekker tre artige runder i timen.
78. Waxahatchee - Tigers Blood
Katie Crutchfield og hennes Waxahatchee fra Alabama har med sitt sjuende album på tolv år rukket å bli en veteran. Vakker lo-fi country folkpop, eller noe sånt.
77. Des Demonas - Apocalyptic Boom! Boom!
Mark Cisnero (Kid Congo, The Make-Up) og kompiser serverer akkurat det man forventer: eklektisk garasjerock med afrobeats og messing (ikke legeringen).
76. The Kaisers - More From the Kaisers
Startet opp for tretti år siden, det låter som om det er seksti år siden. Ei deilig blanding av rockabilly, garasje og doo wop, med en twist av Chubby Checker.
75. Pernice Brothers - Who Will You Believe
Joe Pernice & co fortsetter å levere feiende flott popmusikk, i sporene etter Beach Boys og Todd Rundgren, med svært så ujevne mellomrom.
74. Thurston Moore - Flow Critical Lucidity
Sonic Youth-høvdingen med nytt, semi-eksperimenterende album er alltid interessant. Årets album tok som vanlig litt tid å få under huden, men når den er der er det balsam for ørene.
73. William Elliott Whitmore - Silently, the Mind Breaks
Rå countrygospelblues er Whitmores område, et område han stortrives i. Iowa-artisten gir ut album på Anti Records, samme selskap som Tom Waits. Just sayin’..
72. The Chesterfield Kings - We’re Still All the Same
Rochester-bandet slapp sensasjonelt nok sitt første studioalbum på tusen år tidligere i høst, og det låter skammelig potent. De gamle er eldst, eller noe sånt. Dritstilig skive.
71. Sarah Shook & the Disarmers - Revelations
Sarah er tilbake med kruttsterke låter på sitt fjerde album, etter et litt tamt tredjeforsøk. Klassisk countryrock med styggsterke tekster. Den dama har vært gjennom litt av hvert.
PLASSENE 70 TIL 61:
70. Mark Steiner & His Problems - Black Hole
Den norske amerikaneren har med sitt multinasjonale band gitt ut et av årets mørkeste album. Med låttitler som «The Fuck-Up», «Black Hole» og «Monster» er lista lagt.
69. The Beatpack - The Violet Hour
Med sitt andre album etter gjenforeningen vrenger de det berømte skinnet av pølsa, med sin dødsstødige og friske r’n’b-garasjerock. Funker for folket som liker fuzz og psych i rocken sin.
68. Linda Thompson - Proxy Music
En kjip muskelsykdom som hindrer Linda fra å synge hindrer henne ikke fra å skrive fine låter. På årets album er en rekke helter samlet for å bidra med vokal, ved fullmakt. Eller, by proxy.
67. Adrianne Lenker - Bright Future
Ny artist for meg, men nå er hun altså oppdaget på sitt fjerde album. «Sadness As a Gift» er rett og slett en av årets fineste låter, og resten er meget fint.
66. Eels - EELS TIME!
Jeg har elsket Mark Oliver Everett (E) siden debuten «Beautiful Freak» (1996), og har ingen planer om å slutte med det. Årets album er som vanlig proppet full av fine og kule låter.
65. Jesse Malin - Silver Patron Saints
Nok et album der andre artister synger låtene av en artist, Jesse Malin, som fikk et slag og ble lammet i fjor. 27 artister bidrar, bl.a. Dinosaur Jr, Spoon, Tommy Stinson og Ian Hunter.
64. Orville Peck - Stampede
Mannen med den gudbenådede stemmen har samlet 15 knallartister på denne duettskiva. Fyren kan synge tilfeldige vers fra Bibelen og få det til å låte heftig bra. Vår tids Elvis? Tja..
63. Guided By Voices - Strut of Kings
Et særdeles rolig år for Robert Pollard med kun en utgivelse (tre i fjor), så da har jeg faktisk fått tid til å sette meg inn i skiva. Lurt, siden dette er klassisk powerpop fra GBV med solide låter.
62. Dwight Yoakam - Brighter Days
Yoakam-country er bare deilig. Null tullball, bare solid håndverk og ei levering i eliteserien. Selv duetten han gjør med Post Malone er erkecountry. Digger denne fyren.
61. Eric Palmqwist - Människornas Planet
Svenske som går litt under radaren, men som på sitt fjerde soloalbum bør finne et større publikum. Mer rocka enn tidligere, og nærmer seg en slags status som Nordens Warren Zevon.
PLASSENE 60 TIL 51:
60. The Hypos - s/t
Greg Cartwrights nye band består av gamle ringrever i bransjen. Litt ujevn skive, men låtene med et klart Greg-preg er selvsagt alvorlig bra, så bra at den kommer til å følge meg inn i 2025.
59. Baron Four - Outlying
Kvartett som byr opp til dans fra åpningssporet, og de blir på helt til skiva fader ut 40 minutter senere. 60s rock er greia, med deilige vokalharmonier og stilige melodier.
58. Leyla McCalla - Sun Without the Heat
Supertalentfulle Leyla snakker 1000 språk og spiller en million instrumenter, noe som kommer godt med i bandene hun er med i. Solo er hun direkte nydelig, noe hun beviser her.
57. Scott H. Biram - The One & Only Scott H. Biram
Enmannsband som spiller en mix av punk, blues, country, hillbilly, bluegrass, chain gang, metall og klassisk rock, inspirert av Slayer (!), Minor Threat (!!) og Bill Monroe (!!). Da må det bare bli fett.
56. Valley Lodge - Shadows In Paradise
Gladpop, sånn pop ble spilt på tampen av 70-tallet. Kjent for kjenningsmelodien til «Last Week Tonight with John Oliver. Dansemusikk for oss som stampet rundt på disco i 1984.
55. Wild Billy Childish - Step Out!
På sitt album nummer 234.675 (ett av tre i 2024), byr Wild Billy Childish på superskakk blues med mer enn hint av garasjerock. Sammen med The Chatham Singers blir det herlig, skeiv rock.
54. The Heavy Heavy - One of a Kind
Brighton-basert duo som spiller pop til å bli glad av, med alt av bein godt plantet i det tidlige 70-tall. Liker du Jefferson Airplane, Fleetwood Mac eller The Doobie Brothers så må du sjekke ut.
53. Ledfoot - Outsiders
Jeg har likt Tim Scott McConnell siden jeg oppdaget Havalinas på tidlig 90-tall. Siden den gang har han fått arr på arrene og hat i blodårene, og det høres i låtene. Sterk kost!
52. Charley Crockett - Visions of Dallas
Charley ga ut to album i år, dette har jeg hørt klart mest på. Country som jeg elsker country, ikke veldig ulikt det Colter Wall driver på med. Produktiv texaner med 10 album på seks år.
51. MJ Lenderman - Manning Fireworks
Lenderman fikk fritid under pandemien, Lenderman skrev en haug av låter, Lenderman øvde på gitaren. I 2024 kom tredjeskiva, og den er et bevis på at det kom noe bra ut av pandemien.
PLASSENE 50 TIL 41:
50. The Courettes - The Soul of… the Fabulous Courettes
60s garasjerock i tospann med 60s girlpop, Blir mye 60s av det, enda mer med den twangy fuzzgitarer og de melodiske låtene duoen byr på. Musikk til å bli lett i kroppen av.
49. Split System - Vol.2
Høyenergisk australsk rock med noen punka innslag og sløy vokal. Høres ut som noe for meg? Haha! Visstfanden. Dette er et album jeg har tydd til mer enn en gang når energien har vært lav.
48. JD McPherson - Nite Owl
En amerikansk dude jeg har fulgt rimelig tett i godt over ti år. Grunnen til det er at han ikke slutter å levere knakende barske album. Sjanger? Rock. Plain and simple, som vi sier på Senja.
47. The Felice Brothers - Valley of Abandoned Songs
Hvis jeg vil ha noe behagelig på øret, med ei viss motstand, så tyr jeg rett som det er til The Felice Brothers. Bandets tiende album er utsøkt, og «Crime Scene Queen» et lite mesterverk.
46. Pokey LaFarge - Rhumba Country
Mer dansemusikk, og denne gjengen har jeg faktisk danset til. End of the Road Festival i 2013, Hehe. I år er det rhumba som gjelder, det er jeg ikke så god på. Men låtene. Ahh!
45. Richard Thompson - Ship To Shore
Jeg blir salig bare jeg hører stemmen til Richard Thompson. Eller lyden av gitaren hans. 75-åringen har så mange klassikere på samvittigheten at det er tøvete. Årets album er suverent.
44. St. Lenox - Ten Modern American Work Songs
Newyorker som har lagd ei fryktelig interessant skive. Interessant fordi jeg stadig oppdager nye saker for hver gang jeg spiller den. Intenst. Heftig instrumentering. Mektig produsert.
43. Higher State - Internecine Free
Heftig, skitten, støyete garasjerock. Jeg var hekta på forrige utgivelse, «Volume 27» (2016), så det var i overkant lenge å vente på denne. Men, den som venter på noe godt osv.
42. Bad Nerves - Still Nervous
Heftig rocka powerpop straight outta Essex. Denne kvartetten fikser fyr i kåken på sekunder, så festen er i gang med åpningssporet «Don’t Stop». Og varer i 30 heftige minutter.
41. The Lostines - Meet the Lostines
Herlige Casey og Camille fra New Orleans har lagd et av årets vakreste album. Tidløst, tungt orkestrert med piano, theremin, fele, baritongitar og alskens strykere. Må høres.
PLASSENE 40 TIL 31:
40. Owen Adamcik - Owen Adamcik’s Power Pop Paradise
Det attenåringen Adamcik har drevet på med de siste tre årene er sprøtt. «Power Pop Paradise» er hans åttende album, snekret sammen på gutterommet. Vår nye Robert Pollard.
39. Jonny Polonsky - Supernatural Radio
Jonny må ikke glemmes. «Hi, My Name Is Jonny» var lett noe av det beste fra 90-tallet, og selv om vi skriver 2024 er fyren kul. Det er bare å sjekke ut, om du ikke tror meg.
38. The Bevis Frond - Focus On Nature
Nick Saloman hadde et mål om å aldri ta en vanlig jobb, og har klart det pga sitt Bevis Frond. 29 album siden debuten i 1987, året jeg var russ. Har inspirert en million band. Og meg.
37. Joshua Ray Walker - Thank You For Listening
En av de fineste stemmene i den moderne countryverden. Men Joshua Ray synger definitivt klassisk country, noe han gjør bedre enn de aller, aller fleste artister på planeten vår.
36. Swamp Dogg - Blackgrass: From West Virginia to 125th St
82 år unge Jerry Williams Jr har gitt ut album som Swamp Dogg jevnt og trutt siden 1970, da legendariske «Total Destruction to Your Mind» ble sluppet. Og han leverer i 2024. Som fy.
35. The Hanging Stars - On a Golden Shore
Drømmerock, med de lekreste koringer, pedal steel, og i grenselandet mot country. Eller cosmic heartbreak boogie, som de beskriver musikken sin som, disse karene fra Nord-London.
34. Richard Laviolette - All Wild Things Are Shy
Canadier som valgte assistert slutt på livet, etter å ha slitt i lengre tid med Huntington’s disease, avsluttet med å gi ut denne sterke og følelsesladda skiva. Variert, vakker og heftig.
33. Matthew Logan Vasquez - Frank’s Full Moon Saloon, Pt.2
Calitexaner jeg har fulgt siden debuten, EP’en «Austin» (2016), og som bare fortsetter å levere. Årets album er intet unntak. Sjekk f.eks. ut 8-minutteren «The Wolf». Gitar-himmel.
32. Pavid Vermin - Brutality Is My Only Friend
Et album jeg har kost meg mye med i løpet av året som gikk. 60s pop, kombinert med Beck’s måte å komponere låter. Ender du ikke opp med et glis rundt kjeften er du en surpomp.
31. Gillian Welch & David Rawlings - Woodland
Det er snart tretti år siden «Revival», tretti år! Hvor de ble av aner jeg ikke, men Welch/Rawlings har levert ut kvalitetsmusikk i alle år siden. Årets album er helt der oppe blant de fineste.
PLASSENE 30 TIL 21:
30. Tucker Riggleman & the Cheap Dates - Restless Spirits
Låter som et Big Star forsterket med Steve Earle, er en av merkelappene dette nye bandet for min del har fått. «Restless Spirits» er et av årets mest spilte album, og det er det 11 grunner til.
29. The Peawees - One Ride
Sjuende album fra de italienske rock’n’roll-veteranene er av den spreke sorten. Styggvakre «You’ll Never Be Mine Again», duett med Detroit Cobras, er et høydepunkt, sammen med «The Wolf».
28. Richard Hawley - In This City They Call You Love
Veteranen Hawley er lett en av de store croonerne på planeten, og låtene har han alltid hatt. Årets album er det niende studioalbumet til Sheffield-artisten, som óg har ei fortid i Pulp.
27. Sheer Mag - Playing Favourites
Hooks, riff, melodiøs rock som kretser rundt den fabelaktige vokalisten Tina Halladay. Filadelfia-kvartettens tredje fullengder er null nonsens rock, spilt med hjertet.
26. The Resonars . Electricity Plus
Matt Rendon leverer her popmusikk fra øverste hylle. Med beina godt plantet i 60-tallet finner du de fineste melodier bak vrengte gitarer og fuzz, om du bare gir albumet 3-4 runder.
25. Lydsyn - Højspendt
Powerrock-trio, ledet av sjefen Uffe Lorenzen, som lett er det tøffeste som kommer fra Danmark. Hardere enn debuten, noe som alltid har kledd Uffe, og gitar nok selv for meg.
24. Nick Cave & the Bad Seeds - Wild God
Først tenkte jeg «faen, toppskive fra Nick», så «hmm, er dette så bra?», før jeg skjønte at dette er nok et bunnsolid album fra Mester Cave. Vokser stadig.
23. Jon Spencer - Sick of Being Sick!
Når Jon kommer med nytt album vet jeg at det blir listeplass. Hver gang. Så óg i år. «Sick of Being Sick!» Treffer meg midt i solar plexus, og med tematikken på plass stemmer det meste. Rå skive!
22. Laurel Lewis - Laurel Lewis
Laurel fra Kentucky flyttet til Nashville, lagde låter, og ga ut denne perla av et album. Her snuser hun på tittelen «den nye Emmylou Harris», og det burde si det meste. Krutt!
21. T Bone Burnett - The Other Side
12 kjærlighetshistorier ligger i bunn for 77-åringens femtende soloalbum, som kommer på toppen av de million soundtrackene han har på cv-en.
PLASSENE 20 TIL 11:
20. The Decemberists - As It Ever Was, So It Will Be Again
Jeg elsker min felles Replacements-blodfan Colin Meloy og hans The Decemberists, noe jeg har gjort i over 20 år. Årets album er rett og slett et av bandets sterkeste. Klasse-pop.
19. Jack White - No Names
Jack tilbake i White Stripes-form med denne overraskelsen av ei skive. Kom ut av det blå (hehe). Konserten han gjorde på Øya var det Zeppelin-klasse over, med flere av disse låtene spilt.
18. Yin Yin - Mount Matsu
Instrumentalmesterne fra Nederland med sitt tredje strålende album på fem år. En rekke schlägers her. Skandale at jeg var innelåst på sykehuset da de spilte på Blårock i høst.
17. The Mystery Lights - Purgatory
Tredje album fra New York-bandet, og kvintetten vet fortsatt hvordan psychrocken skal låte. Ingen ny «What Happens When You Turn the Devil Down», men mange som er nesten der oppe.
16. Willie Nelson - Last Leaf On the Tree
Latterlig bra av 91-åringen (!), som alltid var en av min pappas favoritter. At han covrer to Tom Waits-låter og gjør en sjokkerende bra versjon av Flaming Lips sin «Do You Realize?» sier alt om mannen.
15. J Mascis - What Do We Do Now?
Joseph Donald pusher 60, men er fortsatt en av de mest vitale gitaristene der ut. Dinosaur Jr-sjefen leverer alltid, og begynner å minne om den berømte vinen som bare blir bedre og bedre.
14. The Smile - Wall of Eyes
Superbandet som frontes av Radiohead-sjefen Thom Yorke imponerer på sine to utgivelser i år. Plukker denne fordi den inneholder låten jeg har spilt mest i år, «Friend of a Friend».
13. The Maharajas - The Wylde Mammoths
Rent coveralbum (av The Wilde Mammoths, selvsagt), men det er så fett at jeg bare må bøye på reglene igjen. Mathias Lilja & co er et vilt bra band med hang til 60s melodier. Svensker, ass.
12. Dead Ghosts - Hippie Flippin
Seks mann sterkt garasjerockband fra Vancouver, Canada, som gjerne bruker 4-5 år på å lage nye album. Psychedelisk, funky og fuzzy. Og det jeg vil kalle dansbar. Sannsynligvis. Hippe saker.
11. Rick White & the Sadies - s/t
The Sadies fortsetter ufortrødent videre, uten Dallas (RIP) som forlot oss i 2022. Nå med en Rick White som jeg ikke kjenner noe til. Men fyren er kul, og Sadies kan virkelig lage fete låter.
TOPP 10:
10. H. Self - Skälva
Singer/songwriter som kom ut av intet, i hvert fall for min del. Sterke tekster som er alt annet enn meningsløse. Herlige melodier som føyer seg inn i den svenske tradisjonen av sterke låtskrivere (Cornelis, Evert, Sundström, Thåström). Kjenner du ikke til dette albumet bør du gjøre noe med det. Fort som Fanden.
9. Daniel Romano’s Outfit - Too Hot to Sleep
Den produktive canadieren begrenset seg til ett album i år, til og med et som går unna på knappe 28 minutter. Mer rocka enn noensinne, og tight som alltid. Jeg digger denne skiva, som minner meg litt om Costello på 70-tallet. Konserten de gjorde på Vulkan i november var en maktdemonstrasjon uten like, med alle låtene her representert.
8. Nick Lowe - Indoor Safari
Legenden, myten, mannen og artisten Nick Lowe gir ikke ut dårlige album. En låtskriver av rang, og fortsatt coolere enn de cooleste. Jobber fortsatt med Los Straitjackets, et samarbeid som bare blir bedre og bedre. Skal du sette deg inn i en artist i 2025, så er Lowe et godt tips. Finn en biografi, lytt til musikken han har gitt ut siden Brinsley Schwarz-æraen, og bli underholdt.
7. Bright Eyes - Five Dice, All Threes
Conor Oberst, Mike Mogis og Nate Walcott er tilbake etter en fire års albumpause pga corona, og det med sitt beste album siden «I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005). En innertier av et album, med 4-5 av Conors fineste låter. Stilige gjesteopptredener av Cat Power, Alex Orange Drink og Matt Berninger er med på å gi skiva et eklektisk preg. Igjen leverer han relevante tekster.
6. Thåström - Somliga Av Oss
Skandinavias Nick Cave fortsetter i samme spor som på sine to-tre forrige utgivelser, og hvorfor skal han endre på noe som er så ubegripelig bra? Vakkert, mørkt og perfekt orkestrert. Joakim Thåström er av typen som aldri lager dårlige låter, aldri synger noe som ikke er relevant, men som alltid høres ut som om han har noen alvorlig viktig på hjertet. Og det har han. Alltid.
5. Tindersticks - Soft Tissue
Stuart Staples og hans medløpere i Tindersticks slapp si femtende skive i 2024, og klarte kunststykket å lage noen av sine beste låter til dags dato, og dermed et av karrierens beste album. Nottingham-bandet ble spilt ihjel på 90-tallet, spesielt de tre første albumene, og siden har jeg alltid sjekket ut det de har kommet med. I år har jeg vært tilbake i 90-tallsmodus. Deilig og nostalgisk.
4. Chuck Prophet - Wake the Dead
Chuck har vært en av mine store favoritter siden «Brother Aldo» (1990), og fyren har jeg digget siden Green On Red-tiden på 80-tallet. Faktisk er «Balanse Dancer» (1992), som ikke er å finne på Spotify, en av grunnene til at jeg har cd-spilleren framme. Årets album var ei hard nøtt å knekke, men når den ble knekt ble jeg hekta. Den femtende studioskive er lett Topp 5 fra katalogen hans. Mer rytmisk enn noensinne, og der lå "jobben" for min del.
3. Twisted Teens - s/t
Denne rakkeren av et album er årets store overraskelse for min del, og ble oppdaget da Casper Bergen delte den i spillelista si. Ble spilt daglig i adventstiden, og jeg opplevde (nok en gang) at musikk kan være mer avhengighetsdannende enn heroin (som jeg forsåvidt ikke har spesielt tungt grunnlag for å hevde). Om de er en duo vet jeg heller ikke sikkert, annet enn at det er to karer på coveret. Det jeg vet er at de er fra New Orleans, og det kan man høre. En solid mix av Roky, Dr. John, Flamin’ Groovies, Gun Club og all stilig rock’n’roll som skurrer og humper avgårde.
2. Benny Trokan - Do You Still Think of Me?
Trokan er forsåvidt óg et nytt bekjentskap, uten å faktisk være det. Ny som soloartist, men en gammel kjenning som medlem av Reigning Sound på mesterverket «Shattered», samt som medlem av Austin-bandet Spoon de siste 3-4 årene. Solo leverer han skakk soul, rufsete rock’n’roll, garasjerock og egentlig alskens lyder som sitter som smurt i mine ørekanaler. Egon gjorde meg oppmerksom på denne innertieren av et album, mens Big Dipper sørget for at jeg fikk vinylen inn i platesamlinga.
1. Peter Perrett - The Cleansing
En skikkelig gamling topper altså lista mi i år, nok et tegn på at man selv begynner å bli en skikkelig gamling. Peter Perrett, sjefen i dritstilige The Only Ones, er en fyr jeg har hørt på i mange tiår. Han står bak mesterverket «Another Girl, Another Planet» fra debutalbumet «The Only Ones» (1978), låten eldstesønnen min mener er verdens beste låt (covres alltid av The Replacements), og det som nå nærmer seg tidenes comeback av en artist. Han var død og begravet (i hvert fall glemt) i et par tiår da han ut av intet slapp «How the West Was Won» i 2017. «The Cleansing» er hans tredje soloskive i «ny» drakt, og følger opp solide «Humanworld» (2019). Når det er sagt; årets album er lett karrierebeste, noe som egentlig er naturstridig. Tekstene hans er krutt og sjelsvrengende, gjennom alle de 20 låtene på dobbeltalbumet. Det er ikke en enste låt jeg kunne klart meg uten. Og melodiene? Hah! Purt gull, fra start til mål. De gamle er definitivt eldst.