Bilde
En skål midtveis i settet er et klokkeklart kjennetegn på en topp konsert. Undertegnede og Barren Womb-trommis Timo Silvola.
Foto: Øyvind Aronsen

Årets konserter - 2024

Det ble sensasjonelt nok mange konserter og festivaler på meg i 2024. Og, ikke minst, mange vanvittig fine opplevelser. Noen av dem i nærheten av det sterkeste jeg har opplevd i mitt 56-årige liv. Ingenting som musikalsk matchet Townes Van Zandt på Blårock i 19915, eller The Replacements på Roundhouse i London i 2015, men da må jeg nok få Tom Waits på besøk til Senja om det skal toppes. Får se om jeg får gjort noe med det.

Det har blitt mange konserter og festivaler i løpet av 2024, faktisk så mange at jeg innimellom har blitt pyttelitt imponert over meg selv. Vel, det var dagens selvskryt, nå over til hva som var de beste og fineste live-opplevelsene mine. Og de har det vært mange av. Spesielt av sorten som har vært usedvanlig spesielle, langt ut over musikken og prestasjonene fra scena.

Førsteplassen var aldri truet, og var så spesiell, vakker og tøff at jeg tviler på at den noensinne vil bli tangert. Nå finere kommer jeg dessverre/heldigvis aldri til å oppleve.

Bilde
Marius Kromvoll og Paul Daniel i den ekstremt barske og energiske duoen Quarter Wolf avrundet kvelden rundt midnatt.
Foto: Dan Gschib

1. JOHNNY-FEST, LEIRVAAG BRYGGE, GRYLLEFJORD, 27.JULI

Denne kvelden ble skapt av en rekke nydelige mennesker, noe jeg har skrevet om på min Facebook-side (under videoen idet jeg åpnet døra til Leirvaag), så jeg klipper bare inn det her. Sånn siden det ble greit beskrivende, og ikke trenger rare korrigeringen:

I helga, nærmere bestemt kl.1715 på lørdag 27.juli 2024, fikk jeg mitt livs største overraskelse. Og vi snakker da om en positiv en, så positiv som en overraskelse kan være. Skal den toppes må jeg nok vinne førstepremien i Eurojackpot, samtidig som Tom Waits gir ut sitt beste album i karrieren, Liverpool vinner Premier League og Champions League, samt at noen bare gir meg den toppleiligheten på Vervet som ser helt vanvittig smæsjing ut. I tillegg måtte nok Putin ha trukket ut styrkene fra Ukraina, samt at det ble evig fred i Midt-Østen, og Trump "abdiserte" fra det offentlige rom. Da, da hadde det toppet lørdagen.

Så hva var det som skjedde, tenker du som ikke var i Gryllefjord i helga? Som mange vet har jeg arrangert Leirvaag Musikkfest på brygga til Lars Torbjørn, et arrangemant som har ligget brokk et par år pga helsa. Leirvaag har vært dypt savnet av de kuleste rockefolka i Tromsø, samt lokale kremfolk og undertegnede. Da jeg tidligere i år fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg, og det eneste som kunne tilbys var livsforlengende behandling, var jeg tilfeldigvis på konsert med Årabrot på Blårock (en vanvittig bra konsert). Der ble etterhvert min tilstand kjent, så i tillegg til den kule musikken snek det seg inn ei merkelig stemning. Tristhet, depping og en omsorg i retning meg som varmet en halvgammel og skrøpelig sjel. Samtidig ble det altså konspirert. Det ble planlagt saker bak min rygg. Av folk jeg trodde jeg kunne stole på, som jeg aldri hadde trodd ville lyge meg rett opp i trynet.

Anne Grete Annsdatter Skavhaug og Rolf Terje Kaurin har jeg skjønt, konfererte med kona mi om å rett og slett kjøre på med noe Leirvaag-helga. De trodde jo at jeg skulle ende mine dager, så da måtte det bli en slags siste musikkfest til ære for meg. Nå ble jo dødsdommen opphevet, så da skulle man jo trodd at festen ble avlyst, men nei, her skulle jeg feires. "Du må jo ikke være død for at vi skal kunne vise at vi setter pris på deg", ble sagt på lørdag, og i den ånden ble det jobbet videre i det stille. Med Hemmelig Johnny-fest på Leirvaag Brygge.

Jeg vet at det er mye arbeid som ligger bak en festival, for det var altså det Johnny-fest ble. En kveld, sju band, fullt hus, og bare de fineste folkene på planeten i bygget. En hel logistikk, med artister fra Oslo, Trondheim, Hamarøy og Tromsø, og dette ble holdt hemmelig for meg i 4-5 måneder. Sånn for å virkelig briljere med hemmelighold-kompetansen, så ble det laget en øl til festen, og halve Nord-Norge ble dekorert med plakater om happeningen. Alt uten at jeg skjønte noe som helst. Toppen på hemmelighold-kompetanse må være at en av disse plakatene har hengt inne i DJ-buret på Blårock, et område jeg svært ofte er innom. Men, nei, jeg har av en eller annen grunn ikke vært innom buret de siste månedene, så der fikk plakaten henge i fred for meg.

Det frekkeste av alt var at Erling Ramskjell og kona Anita Overelv hadde avtalt et besøk til oss i Torsken denne helga. De var altså i Skibotn (løgn!) og skulle svinge innom oss på returen til Hamarøya. I og for seg ikke noe uvanlig, siden det har skjedd før, men nå var det altså blank løgn! De var med på konspirasjonen, og satt på verandaen hos meg i et par dager og bløffet, eller tiet om det som skulle skje, som vel er mer presist formulert. Så var det Tom, min gode venn fra Tromsø siden barndommen, som lurte på om ikke han skulle stikke innom, siden kjerringa skulle ha fest med noen venninner. Det har han aldri gjort før, så her burde jeg vel kanskje ha ant ugler i mosen? Men, det gjorde jeg altså ikke.

Lørdag kl.1648 ringte dattera mi Nora og sa at hun og ei venninne hadde tatt en roadtrip til Senja, og at de satt på Skreien i Gryllefjord og ventet på mat. Hun lurte videre på om ikke vi kunne komme ned dit å ta oss en øl, noe som virkelig var merkelig. Jeg sa at jeg akkurat hadde lagd pizza, og at de måtte komme over til Torsken, men det kunne de ikke siden maten var bestilt. I tillegg var Renathe merkelig enig med Nora om at det var lurt, og Anita, Tom og mellomstekaren vår Magnus var like enige. Jeg tenkte ikke over det, men nevnte at vi måtte vente til Erling var tilbake, i og med at han hadde kjørt ut (!) for en times tid siden for å ta en viktig telefon. Når jeg skriver dette innser jeg at jeg er alvorlig lettlurt, men det er en annen sak. Anita svarte at hun hadde sendt melding til Erling om at vi var på Skreien, så det var null stress.

Da vi kom til Gryllefjord og Skreien satt en liten gjeng med lokale folk utenfor Skreien og koste seg. De lurte på hva vi skulle gjøre, noe de ikke hadde trengt, siden de var med på konspirasjonen. Vi skal bare ta en øl, svarte (og trodde) jeg. Inne på Skreien satt Nora og Grete. Etter noen klemmer ga Nora meg en øl i neven og sa at vi måtte ta turen ned til Leirvaag, for det var noen folk som ville se hvordan det så ut der. Folk som ville ha en fest sammen med meg. Ganske så rart, tenkte jeg, men ikke helt usannsynlig, for Leirvaag har blitt semi-legendarisk her nordpå.

"Du må se på etiketten på flaska", sa Nora. Det gjorde jeg, og ble egentlig bare forvirret. Der stod det altså, på en dritlekker etikett, Johnny-fest i Gryllefornia. Noen hadde til og med tatt seg bryet med å sette inn min profil der profilen til gamle Leirvaag Musikkfest skulle ha vært. I tillegg var flere band ramset opp, stort sett band som har spilt på musikkfesten tidligere. I mitt stille sinn tenkte jeg at noen hadde lagd ei spilleliste med de tøffeste bandene som har spilt på Leirvaag, samt et par band de visste at jeg liker. For her var det band med medlemmer jeg "visste" var hjemme i Oslo, Trondheim og Tromsø. Men, hva visste jeg, med så mange konspiratører rundt meg?

Videoen er altså i det øyeblikket jeg lukket opp døra på Leirvaag og møtte mitt livs fineste og sprøeste syn. 100 mennesker nærmest stablet opp i lokalet, som et fugleberg av de kjekkeste mennesker og rockere. Der satt Robert og Kari, Marius og Paul, Tony og Timo, Jan Magnar, Asgaut og Svein André, Vilde og Jacob, Karl Erik, Roger, Erik Sigurd og Jon André, Rolf Terje, Torbjørn, Janine og Christian. Og der satt faen, steike Erling óg. Og søstrene sister, Line og Marianne Saus. I tillegg til gode kompiser fra Tromsø, kollegaer fra skolen, kjentfolk fra bygda, og de beste rockerne og rockentusiastene. De jeg møter jevnt og trutt gjennom konsertåret.

Etter at det verste sjokket hadde gitt seg forsøkte jeg ta inn over meg det arbeidet, det styret og den organiseringen noen hadde tatt på seg for å få dette til. I tillegg prøvde jeg å forstå at så mange fine mennesker giddet bruke ei helg i ferien sin på dette. Det var og er vanskelig å skjønne, så jeg gikk med en følelse av at det hele var overveldende og noe jeg ikke hadde fortjent. Akkurat det siste innså jeg etterhvert at artistene hadde ei helt annen formening om, med skryt og ros av jobben The Wilhelmsens har gjort med å skrive om og løfte frem artister media ikke bryr seg om. Det varmet voldsomt å høre.

Litt av selvskrytet kommer av at jeg faktisk stod helt fremme ved scenekanten under samtlige låter som ble spilt. Det var mulig fordi øl plutselig havnet i lanken min, og det ble tid til akkurat passe med skravling (og pissing) mellom settene). I tillegg gikk jeg bare rundt i pausene mellom bandene og gliste, fordi de kuleste DJ'ene jeg vet om, duoen DJ Lux (Kari Westergaard og Lisa Møller), spilte de lekreste singlene de har i samlingene sine. Ikke dårlig for en halvgamling med fatigue og skrøpelige knær. Haha!

Vilde Bye hadde ned seg den unge og spinnville gitaristen Jacob Struve, og klarte som vanlig å gi meg en skjelvende underleppe og en tåre i øyekroken. Vilde har blitt en helt unik musiker på veldig kort tid, og albumdebuterte et par uker etter konserten, et album jeg skrev en høvelig euforisk omtale av. Hvis hun ikke får mye radiotid og oppmerksomhet rundt om i landet er det noe feil med Norge, for låtene hun lager er så vakre og fjonge at de er umulig å ikke like. Sjekk ut! Denne kvelden spilte noen egne låter, et par umenneskelig vakre Townes Van Zandt-covere, og avrundet det hele med Reigning Sound sin supervakre "Funny Thing". Eller, hun sa at låten før skulle avslutte settet, men da jeg tillot meg å antyde at det ville vært på grensen til skandaløst om hun ikke dro på med "Funny Thing", korrigerte hun seg selv til å annonsere siste låt til nest-siste låt. For en start på det som skulle bli den vakreste musikk-kvelden i mitt liv. En soleklar sekser på terningen.

Erling Ramskjell kom så på scena. Mester Ramskjell stod der med gitaren, og lirte av seg noen av sine vakreste låter, som om det var det mest selvfølgelige på jord. Det må nevnes at jeg stusset litt over at han satt hjemme hos oss og spilte på min gitar i et par timer, morgen og kveld. Han øvde på låter, noe han ikke har gjort tidligere. Vel, øve gjør han hver dag. Man blir ikke en så stor musiker uten å øve, men det har han altså ikke gjort tidligere når han har vært på besøk. Så tegnene var der! Uansett, han dro på med et sett med de låtene jeg har skrytt mest av, som "..Vi Får Vel Se På Det", "Lang Vei" og "Gammelt Regn", og jeg mumlesang med og storkoste meg, og da jeg trodde at jeg ikke kunne kose meg mer ropte han opp Line Saus. De dro pinadø på med urframføring av "Gå Med Me" fra duettalbumet til Erling, "Overaltover", og "Kanskje" fra "Endetidsbilda". 6 på terningen, lett. Så toppet liksom Line det hele med å spille en sekser-låt fra albumet som slippes om ikke veldig lenge. Det gleder jeg meg virkelig til.

Neste ut var Jugglers Head, toppet med min tidligere elev Rolf Terje på vokal. Jeg har planlagt å se dem tre-fire ganger tidligere, men det har aldri klaffet. Form og sånn har stort sett vært problemet. Da måtte de liksom bare komme hjem til meg for å spille, noe som var et virkelig smart trekk. Jeg har jo følt meg som det eneste mennesket som hører på dem, og har spilt de tre albumene de har gitt ut ihjel. Torbjørn Rogde, som startet dette kollektivet og er hjernen bak bandet, er ikke best på promotering, og det er sannsynligvis ikke resten av bandet heller, men skal du ha et fint musikktips, og liker 70s rock, Bowie, Clash eller T-Rex, så er det bare å sjekke ut. Hvordan de leverte på Leirvaag, spør du? Såpass at folk kom til meg etter konserten og sa at det var det beste de noensinne hadde hørt på Senja. Og her har Kurt Nilsen og Di Derre spilt!! Hva jeg mener? Dette var en klink 6'er. Ingenting å diskutere.

Så, midt i festen, var det tid for selveste Sunshine Reverberation. De som følger The Wilhelmsens vet at jeg elsker denne kvartetten. Les den siste omtalen jeg har skrevet, om skiva "What Is Real?", så skjønner du. Ikke glem å spill skiva når du har gjort det, for liker du psyckrock så elsker du denne gjengen. I tillegg er de det bandet jeg har sett flest ganger, tror jeg. De har spilt 4-5 ganger på Leirvaag. Og de er de fineste folka. Jeg har før gitt dem 6'ere etter konserter, og når de så spilte sin beste konsert ever denne kvelden så endte det nesten i eufori. Jeg koste meg glugg ihjel på første rad, noe ørene mine fortsatt krangler litt for. Det var høyt, det var max energi, det var spilleglede fra start til slutt, og det var så gøy som bare rock kan bli. Roger er en elskbar trommis, Erik Sigurd er så laidback og kul som bare han kan bli, Jon Andre er bassisten med stor B, og Karl Erik er en helt. Terningkastet ble 6 fordi det ikke er flere øyne på terningen.

I løpet av året har jeg blitt en litt usunn stor fan av Barren Womb. Jeg har digget dem heftig de siste ti årene, men etter siste album, "Chemical Tardigrade", har jeg blitt en tilbeder. Skiva er så bra at det er teit, og Tony/Timo fremfører låtene live med en pondus som er utenomjordisk. Musikken vil som bjørnedyr (sjekk ut disse ursmå skapningene om du ikke kjenner til dem) overleve en million atomkriger, for her snakker vi om hardcorens The Beatles. Det de gjorde på Leirvaag denne kvelden var bare Wow! 100% wow! At to karer kan lage så mye lyd, være så tight, og levere så til de grader er nesten umenneskelig. Det var minst 30 grader inne i lokalet da de begynte, noe som økte til 50 grader i løpet av de 40 minuttene de herjet. Svetten rant, lykkestemningen var på kokepunktet, og de som ikke fikk røsket opp i involler og hjerterot liker egentlig ikke rocken sin hard. En djevelsk sterk 6'er!

White Trash Blues Band spilte her oppe i 2020, og var av en eller annen grunn misfornøyde med egen prestasjon. Jeg synes de spilte som helter, men det er nå meg. De hadde kommet for å ta revansj, og hvilken revansj ble det ikke. Jeg har sett dem tre ganger før, men det de gjorde kl.2230 og en solid halvtime inn i lørdagsnatta var bare helt tullete bra. Jan Magnar var rockestjerne. Svein Andre var Svein Andre, noe som er mer enn nok for en av de kuleste bassistene på kula vår. Asgaut hadde tunga ute, og da vet alle som har sett WTBB at han er i sitt ess. Og Paul spilte trommer med sitt fineste smil. Verden blideste trommis koste seg stort, og visste selvsagt at han skulle spille et sett til. Den mannen er i solid form. Kjenner du ikke til bandet, og liker rock, så er det bare å finne dem på Spotify og bli frelst. Og snart kommer de med nytt album. Tidlig 2025 ble antydet. Da blir det fest hos The Wilhelmsens. Terningkast? Haha! Sterkere blir ikke 6'ere!

Avrundingen måtte bare Quarter Wolf sørge for. Noe annet hadde på sett og vis blitt feil. Jeg har omtalt alle skivene. Jeg har digget alt de gir ut. Jeg mener at de er et av de heftigste live-bandene der ute. Jeg elsker Marius. Jeg elsker Paul. Det eneste jeg ikke liker med duoen er at de ikke er verdenskjent, at de ikke har 50 millioner avspillinger av alle låtene sine. Og at nesten ingen kjenner til dem. Heldigvis var mange av de andre som elsker dem tilstede på Leirvaag. Og heldigvis var Marius Marius. Mer energisk fyr skal du lete lenge etter. Han er høyt og lavt, ute på gulvet, brøler sammen med folk, hopper og spreller, og alt ikledd skinnjakke og skinnbukse. I 50 grader. Svetten rente av oss alle, euforien bygde seg opp, bl.a. med å spille noen dritstilige coverversjoner av The Jon Spencer Blues Explosion, og det hele kulminerte i en eventyrlig kul versjon av "Let's Go North", en låt de skrev til ære for Lerivaag Musikkfest i 2020. Sjekk ut albumet "Yeah, Baby!" om du ikke har hørt låten. Etterpå er det bare å sjekke ut hele katalogen. Øresusen? Den ble sementert. Terningkast?
❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

Bilde
Stefan och Erling i stuekroken vår, omgitt av heftige dekorasjoner som Hawaii-kransen fra Johnny-Fest på speilet og julelys i taket.
Foto: Renathe Wilhelmsen

2. STEFAN SUNDSTRÖM OG ERLING RAMSKJELL, HJEMME HOS THE WILHELMSENS, TORSKEN, 30.NOVEMBER

På tampen av året ble endelig idéen om konserter hjemme i stua vår realisert. Jeg og kona mi har nå offisielt startet opp Viseklubben The Wilhelmsens, og i den forbindelse det vi håper skal bli en serie av konserter kalt Hjemme Hos The Wilhelmsens. Jeg var alltid klar på at Erling var den første jeg ønsket på besøk, og sa fra til han om det noen måneder i forveien. Når han så sa at han skulle få besøk av Stefan utpå høsten var jeg snar å spørre om det var mulig å få dem på besøk til Torsken. Det var det, og jeg ble et lykkelig menneske bar ved tanken på at de skulle sitte hjemme hos oss å spre musikkglede.

Og musikkglede ble det, selv om det var julebord for nabobygda samme kveld, så de de faste konsertgjengerne fra Gryllefjord uteble. Men, heldigvis har vi et par, tre bunnsolide bedrifter i bygda som har mange ansatte, i tillegg til noen musikkinteresserte som tidlig var klar på at de skulle komme, som var til stede. Med stort og smått var vi tretti heldige sjeler som fikk oppleve to og en halv time med musikalske perler, ispedd en del festlige røverhistorier og skrøner. Erling spilte et sett først, før en liten kunstpause, mens Stefan fulgte opp med en time med eget materiale. Så avrundet de det hele med 4-5 låter sammen. Alt var som hentet fra øverste vise-, pop,- rockhylle, og jeg er sikker på at publikum storkoste seg. Sikker fordi applausen var rimelig heftig.

Et par av de som kom på konserten var øst-europeere, og kan ikke spesielt mye norsk. De ble så fascinert av musikerne at de satt med mobilene framme hele tiden, for å fange opp hva de sang om og oversette det til slovakisk. De fortalte meg etterpå at det fungerte brukbart, og at de fikk med seg essensen i det lyriske. Sånt blir jeg glad av å høre.

Hvordan konserten var for meg? Tja, jeg ble fortalt at jeg satt med et stort smil under hele konserten, og nikket som en halvgammel fjøsnisse. Jeg har nesten blitt vant til å ha Erling i hus, noe jeg elsker, men her var han altså paret med Selveste Stefan Sundström. Uvirkelig og fantastisk på samme tid. Konserten de spilte var så bra at jeg bare trenger lukke øynene så ser og hører jeg den, noe jeg mistenker at jeg vil ta med meg i graven. Selv om seniliteten skulle innhente meg. Vakkert. Fint. Tøft. Stilig.

Så hører det jo med til historien at jeg som gammel Sundström-fan bare konstatere at han i tillegg til å være noe av det fineste Sverige har fostret på musikkfronten, er en alvorlig fin fyr. Vi koste oss med "boknafesk" og en liten akevitt på ettermiddagen, og kjørte på med en ganske så heftig frokost søndagsmorgenen. Det ble mye skrøning og fliring rundt bordet, og det satte virkelig en spiss på hele arrangementet. At Stefan var en fin fyr skjønte jeg selvsagt, i og med at et av de fineste menneskeeksemplarene, Erling Ramskjell, hadde sagt så.

Det siste som hører med til historien, og som må nevnes, er at min pappa, Steinar Wilhelmsen, døde hjemme hos min søster kl.0600 søndag 1.desember. Det satte sitt preg på oss alle, men jeg vet at han ikke ønsket noe overdreven sørging, og ville ha satt stor pris på at vi heller markerte det med en fin stund sammen med fine folk.

Bilde
Daniel Romano er en fyr som virkelig lever etter Quarter Wolf sitt motto, shut the fuck up and play.
Foto: Undertegnede

3. DANIEL ROMANO, VULKAN ARENA, OSLO, 22.NOVEMBER

Under årets Buktafestival pratet jeg og min gode venn Einar Lysnes om at det ville vært artig å dra til hovedstaden på senhøsten for å se Daniel Romano. Det hørte vår fine kompis Tom Berg Jensen, som selvsagt var enig. Min navnebror Johnny (Nordnes) kom til bordet og lurte på hva vi pratet om, og ville selvsagt være med når han hørte hva som var tema. Når så Rune Danielsen, en fin-fin fyr som er på alle konserter i Tromsø (og da mener jeg alle), hørte hva vi skulle gjøre så skulle han selvsagt være med. Siden det er lurt å være seks når man drar på tur, var det bare rett og rimelig at Yngve Jakobsen, Toms svigerbror og et ypperlig eksemplar av menneskerasen, ble med på reisen.

Einar fikset ei herlig leilighet bak slottet (Frogner/Uranienborg), og der ble det servert øl og festlige historier for et helt år. Og blant konsertene vi var på var altså Daniel Romano. I tillegg så vi The Sheepdogs på John Dee og Fangst på Last Train. Men, de konsertene var ikke heeelt på nivå med Daniel, men så er det lite som er det. Dette var vi 100% samstemte om, vi seks.

Romano varmet opp (!!) for Blues Pills, og selv om det er unødvendig å nevne det så spilte han og hans Outfit fletta av svenskene. De kom ut på scena, Daniel og hans tre medmusikanter, dro i gang med "You Can Steal My Kiss", åpningssporet fra sisteskiva "Too Hot to Sleep", og så seg ikke tilbake. Det var så energisk at jeg helt glemte at jeg var slapp og dvask. 13-14 låter ble unnagjort på 37 minutter. Intet ble sagt mellom låtene, det var bare "bæng", rett på med neste låt, uten et eneste hvileskjær. Romano så ut som en ung Pete Townsend, og hadde til og med studert bevegelsene til The Who-legenden, nesten til det parodiske. Men bare nesten, for dette var virkelig steintøft. Da kommer de til og med unna med kostymet, som bestod av trønderbunad - hvite skjorter med skinnvest over. Det blir ikke fest uten vest, så det ble definitivt en rock'n'roll-fest på Vulkan denne fredagskvelden. Og jeg er svært fornøyd med at jeg var der, i det selskapet jeg var.

Bilde
Stephan Murphy imponerte voldsomt i Trondheim i oktober.
Foto: Myself

4. STEFAN MURPHY, BAR MOSKUS, TRONDHEIM, 25.OKTOBER

Under NM i håndball for veteraner ble det nok ball og lite musikk, så da sjansen bydde seg for meg og kompis Einar å legge turen innom Bar Moskus for å se iren Murphy, var vi ikke vanskelige å be. Der dukket Rune opp, og jeg begynte å spekulere i om karen er på alle konserter i hele landet. I Tromsø er han som sagt alltid til stede. Nok om det. Konserten måtte bli bra, om man skal tro Egon som hadde skrytt voldsomt etter det han gjorde i Tromsø i januar. Og selvsagt skal man tro på Egon.

Dette ble en av de fineste opplevelsene jeg har hatt foran ei scene, med tanke på at jeg var så dårlig som jeg ikke hadde vært på månedsvis. Øl var det bare å glemme, og mat ville ikke ned, men musikken til Stefan, den fant veien rett inn i hjerterota. Et halvannen time langt sett virket som et litte øyeblikk, og jeg hadde lett tatt en time til. Et utmerket gitarist, med titalls kruttsterke låter i bagasjen, samt en formidlingsevne få andre er forunt. I tillegg var han morsom og underholdende i praten mellom låtene, med en rekke finurlige epistler om hvordan låtene hadde blitt til. Ja, så covret han Townes og Nick Cave.

Høydepunktet var for min del da han nevnte sin egen Elvis, nemlig Greg Cartwright. Der er vi så samstemte som det er mulig å bli, noe vi hadde en liten prat om etter konserten. Fin fyr, utmerket musiker. Bra kombinasjon.

Bilde
Magisk stemning med Årabrot på scena på Blårock.
Foto: Nora Wilhelmsen

5. ÅRABROT, BLÅROCK, TROMSØ, 22.FEBRUAR

Scena var på grunn av omstendighetene satt for det som måtte bli en opplevelse utenom det vanlige. Tidligere på dagen hadde jeg vært på kreftavdelinga for en undersøkelse av noe legene ikke likte. Dommen var av det kjipeste slaget; kreften har spredt seg til lever og nyrer. Du har ikke mer enn noen måneder igjen. Aiai, tenkte jeg, det var pinadø ikke optimalt. Konserten med Årabrot skulle jeg uansett på, selv om jeg naturligvis ble innlagt på UNN. Jeg måtte bare passe på å være tilbake før midnatt. Hva dette resulterte i skrev jeg litt om i begynnelsen av denne artikkelen.

Så til konserten. Den mørkkledde, stilige og ikke minst skumle Kjetil Nernes har selv balet med kreft, men allikevel holdt stillingen, blant annet gjennom å lage og fremføre sin mørke støyrock. Denne kvelden spilte han sammen med trommis Magnus Nymo og kjæreste Karin Park, og den stemningen de skapte var som skapt for de morbide og alle som befinner seg under mørke skyer. De spilte en rekke låter fra albumet "Of Darkness and Light", med hovedfokus på darkness, samt EPen "Cathredal Light". Og med det klarte de å sende alle mørke tanker langt vekk, så langt vekk at jeg virkelig følte meg levende. Noe jeg var. Og er.

Gleder meg alvorlig mye til neste gang jeg får sett og hørt Årabrot. Det er noe alle burde unne seg å oppleve.

Bilde
Dag Vagle fikk besøk av Vilde Bye under den herlige konserten på Verdensteateret. Det ble som vanlig en alldeles nydelig aften.
Foto: Johnny Wilhelmsen

6. DAG VAGLE, VERDENSTEATERET, TROMSØ, 5.APRIL

Dag Vagle er alltid en stor musikalsk opplevelse. Alltid. Jeg har nok sett Dag Vagle solo eller sammen med Helldorado (og Randi Tytingvaag) 15-20 ganger, og aldri vært annet enn storfornøyd. Eller, jeg har vært avsindig ekstremt fornøyd et par-tre ganger, da. Denne kvelden var jeg sammen med kompiser som har vært der i mer enn 30 år, Einar, Tom, Jørgen, Svein Morten og Bjørn Tore, og sånt noe gjør ofte opplevelsene enda bedre. Så og denne kvelden.

Sittekonsert i et av landets stiligste konsertlokaler, der det attpåtil er vanvittig bra lyd, passet en halvsliten gubbe perfekt. Det ble noen av hans egne låter, som er kruttsterke, selv om han selv er vel kritisk til eget materiale ( der er ofte omtalt som ok, haha!), og noen sinnsykt solide framføringer av klassikere og kule låter. Vilde akkompagnerte Valgle under "Gypsy Rider" (Gene Clark) og "All My Tears" (udødeliggjort av Emmylou Harris). Låtene ble sluppet samme kveld på Egon Holstads label TGL (forkortelse for Townes Van Zandt, Gene Clark og Lee Hazlewood), der en av låtene på singelen (kun singler, altså) må være en coverversjon av en av disse.

Det gikk rykter om at konserten ble festet til tape. Blir det er fysisk resultat av dette er det bare en ting å gjøre. Sikre seg et eks. Herlig konsert av denne vidunderlige artisten med verdens beste stemme.

Bilde
Frankie and the Which Fingers dro det berømte skinnet av pølsa under deilige, deilige Rockfest på Blårock i vår. Bildet av den blide gjengen ble tatt under lydprøven, og tyder på at de var fornøyd med backstage-ansvarlig Nora.
Foto: Nora Wilhelmsen

7. FRANKIE AND THE WItCH FINGERS, BLÅROCK, TROMSØ, 10.MAI

Egentlig var hele Rockfest en hel, stor..ehh..fest. Jabba var sykt savnet og spilte som noen jævla helter. Barren Womb var, vel, Barren Womb, og da er det alltid knalltøft. Våre lokale helter i Aromatic Ooze hadde løftet seg elleve hakk og var dritstilige. Yur Mum, en for meg ny duo, spilte intens og heftig pønka rock'n'roll. Og Discharge er bare legender. Men, som sagt, det var F&tWF som bare må trekkes fram her. 

LA-kvartetten er rimelig store psychrock-helter, og passe store stjerner i sitt segment. Men, de oppførte seg ikke som det, for her var det folk som var på jobb. Og jobben de gjorde fortjente 133& overtidsbetaling fra begynnelse til slutt. Det var så mye energi i settet de gjorde at tempen inne på Blårock må ha passert 40 grader, og folket foran scena (det føltes som om alle de 250 tilhørerne var samlet rett foran scena) dryppet av svette. Mitt avkom, Simen og Nora, utbasunerte at dette var den feteste konserten de noensinne hadde vært på, og det føltes akkurat sånn rett etter at de gikk av rundt midnatt, etter tre-fire ekstralåter.

Et band jeg definitivt skal se igjen neste gang anledningen byr seg.

Bilde
Et stilig bilde av en stilig herremann. Jarvis Cocker har snøring på det visuelle.
Foto: Nora Wilhelmsen

8. PULP, ØYAFESTIVALEN, OSLO, 7.AUGUST

Øyafestivalen har blitt en årlig tradisjon for meg og Nora, men nå begynner alderen og formen å tynge, kjenner jeg. Det er en del artister og band som ikke regner meg som sin primære målgruppe, for å si det sånn, og det blir færre og færre artister jeg virkelig gleder meg til å se. I år forsvant i tillegg to av de jeg virkelig gledet meg til The Simle og Queens of the Stone Age. Men, noe var det igjen, og erstatteren for QotSA var rett og slett god snus, Mr. Jack White. Virkelig bra levert av han. I tillegg fikk jeg med meg halve PJ Harvey-settet, etter mye fly-krøll. Og The National var som vanlig veldig bra.

Men, de som virkelig imponerte stort var engelske Pulp, et band jeg egentlig aldri har vært en veldig stor fan av, selv om jeg har skivene og hørte en god del på dem på 90-tallet. Det var bare det at Britpop-bølgen aldri traff meg veldig tungt. Bortsett fra The Auteurs, da. Uansett, Jarvis Cocker var helt sjef på scena, med samme pondus som Nick Cave leverte fra samme scene et par år før. Kul, en stemme som var minst like bra som 30 år tidligere, energisk og intens, og ikke minst blid og i storform. Alle rundt oss sang med, folk var storfornøyde selv om regnet høljet ned (glad det ikke snødde, det skulle ha tatt seg ut!), og Nora fikk et nytt favorittband.

Ja, så spilte de "Disco 2000" og "Common People". Da ble det pinadø stemning.

 

Bilde
Children of Finland Fighting in Norway leverte noen bunnsolide, soniske knyttnever på Blårock en vakker høstkveld i Tromsø.
Foto: Nora Wilhelmsen

9. C.O.F.F.I.N., BLÅROCK, TROMSØ, 17.AUGUST

Australerne med verdens snodigste bandnavn serverte en sonisk kakofoni av beinhard rock'n'roll. Jeg sa til kompis Yngve at det ville gå helt fint å stå framme ved scena, siden han hadde lyst å prøve det. Det gikk ikke veldig bra. Eller, det gjorde jo forsåvidt det, i og med at et fullstappa Blårock eksploderte i løpet av den første akkorden. Publikum tok helt av, mens vi rygget forsiktig 5-6 meter bakover. Og publikum forble antent i halvannen time. Søkkvåte mennesker kom luskende ut av folkemengden foran scena med ujevne mellomrom, for å trekke luft eller drikke seg en øl. Øl kunne ikke drikkes om du stod/lå/satt i kaoset foran bandet.

De leverte stort sett låter fra det selvtitulerte andrealbumet (2020) og "Australia Stops" (2023), men også noen låter jeg ikke kjente igjen. Tøft var det, åkke som, spesielt da de dro i gang "Give Me a Bite" (favorittlåten min fra sisteskiva) og "Fast Love" (en av de feteste låtene jeg vet om for tiden, og jeg ble så oppladet at jeg fikset en rimelig lang aften som resulterte i at jeg våknet opp på søndag med en kebab ved siden av meg. Og jeg spiser ikke kebab. Haha! Rock'n'roll er føde for sjela.

Bilde
Los Coronas spilte et slags bestillingsverk under Hagefestn i august. Det var pinadø bestillingsverket sitt!
Foto: Meg

10. LOS CORONAS, HAGEFESTN, TROMSØ, 17.AUGUST

Som den observante leser vil se så var det to konserter som endte opp på lista mi som var samme kveld. 16. og 17.august var det duket for Hagefestn i bakgården til den briljante restauranten Hildr, der min eldste sønn tilfeldigvis er kjhøkkensjef. Eieren, Marius Jacobsen, er er like tilfeldigvis veldig musikkinteressert og festivalsjef, mens han tilfeldigvis kjenner Vasil Gjurovski, som tilfeldigvis har ledet og vært involvert i en million festivaler i Tromsø, og tilfeldigvis var programsjef under årets festival. Dermed fikk vi oppleve en nydelig konsert med Feber (de må bare sjekkes ut for de som ikke kjenner til dem), Dag Vagle (aahhh!), The Northern Belle Trio inklusiv selveste Bendik Brænne, DJ Lindstrøm, Sunshine Reverberation som alltid leverer, Ingrid Olava med de festligste historiene og fin-fine låter, vår egen Bowie, i hvert fall når det kommer til sceneopptreden - Naeon Teardrops aka Per Martinsen, og altså Los Coronas.

Los Coronas består av supertrommis og sjarkfeskar Ottar Tøllefsen (The Late Great++), bassist og gjøgler Torbjørn Rogde (Jugglers Head++), og to av byens absurd dyktige og ikke minst kule gitarister, Mads Ystmark (LÜT++) og Casper Nilsen (Cult Member++). Sammen tok de for seg nordnorske klassikere fra "Ti Tusen Tommeltotta" til "Ei Hand å Holde i", noe de gjorde med speedy surfrock og 60s attityd. Og masse baller. Ballsy surfrock, rett og slett, med så mye humor at jeg vekslet annet hvert sekund mellom å være søkkimponert og glise tungt.

Så må det jo nevnes at maten var sånn cirka 7000 hakk opp fra alle festivaler jeg har vært på. Med restaurantens egne kokker og innleide superkokker fra København ble det en kulinarisk opplevelse man ikke forventer seg på en musikkfestival. Det var deilig, det.

Skal du på en festival til sommeren så er det ikke dumt å velge Hagefestn. Men da må du være kjapp, for det er vel ikke mye mer enn 200 billetter tilgjengelig.

Kategorier