Årets sommer blir en anelse hektisk for undertegnede, med en del reising i vårt langstrakte land. Heldigvis lever vi i 2025, så jeg slipper å gå, men litt tid og penger blir brukt på fly og bensin. Særlig siden vi bor der vi bor, 250 km unna Tromsø, og nesten 2000 km unna hovedstaden vår. Uten at jeg klager på det, for det skjer mye på konsertfronten her nordpå, takket være noen dyktige festivalfolk, og ikke minst Blårock og Bastard.

Denne sommeren har vel strengt tatt startet allerede, og jeg har selv arrangert to konserter hjemme i stua, med Dag Vagle og OJ Stensland, i tillegg har jeg fått med meg konserter i Tromsø med David Dondero, Jenny Don't & the Spurs, og ikke minst vår egen Tor Thomassen. Men 1.juli er startskuddet for konserter i varme omgivelser, og det er ikke småtterier vi skal få med oss. Vi, fordi dattera mi Nora og jeg legger turen til Tigerstaden.

Jeg oppdaget en ung herremann og hans band allerede på tampen av 90-tallet, et par-tre år før dattera mi ble født. Vi snakker om Conor Oberst og bandet Bright Eyes. I løpet av oppveksten til Nora ble øregangene hennes torpedert med låter fra den lille karen med den spesielle stemmen, så det måtte vel gå den veien at bandet ble et av hennes store favorittband. I tillegg er vel låten "First Day of My Life" fra albumet I'm Wide Awake, It's Morning hennes favorittlåt. Så nå er det på tide at vi får sett Bright Eyes i liveformat. 

Vi har riktignok sett dem under Øyafestivalen for et par år siden, men det er noe eget å se dem på Rockefeller, hvor fokus kun er på dem. Det blir dessuten et lengre sett, forhåpentligvis mindre skravling, og forhåpentligvis får Nora høre "First Day of My Life", som de ikke spilte på Øya. At både jeg og Nora hadde fjorårets album, Five Dice, All Threes, på Topp 10-lista vår over årets album sier meg at dette blir en konsert for minneboka. Vi forsøkte å få til et intervju med Conor gjennom Playground Music, men det lot seg ikke gjøre denne gang. Akkurat det forstår vi godt, for bandet virker å ha vært "på veien" i en evighet nå. Vi takker uansett Playground Music og Marit Johansen for å ha ordnet oss inngang. 

The Only Ones. Peter Perrett. Det oser pondus. Vi snakker om ei av de klassiske rockgrupper som oppstod i London på midten av 70-tallet. Vi snakker om mannen som sang en av tidenes kuleste låter, "Another Girl, Another Planet". Vi snakker om rett og slett om ei levende legende. Og 5.juli står han pinadø på scena på John Dee. Da er dattera mi byttet ut med kona mi, som seg hør og bør. Som en gammel hopeless romantic er det få musikere som treffer meg like heftig som Perrett. Tekstene hans om kjærlighet, forhold, den viktige dama & sånt noe, er rett og slett skreddersydde saker for meg.

Det aller viktigste er uansett at mannen fortsatt leverer album som er mer relevante enn det aller meste som slippes i disse dager. Fjorårets album, The Cleansing, var årets album for meg. Med ganske klar margin. Punktum. Stemmen er så cool at det nesten er ubegripelig at den kommer fra en gammel mann med ei heroin-historie lengre enn evangeliene. Låtene er så potente at jeg må stå for å høre på skiva. Og bandet han har med seg? Snakk om tighte saker. Det kommer til å bli en stor opplevelse å se og høre Perrett, med kona ved min side. Det blir sånn cirka "smask".

Buktafestivalen er årets deiligste festivalopplevelse, og vil nok være det til jeg stuper. De vakre omgivelsene, de fine folka, den gode maten, og selvsagt de kule konsertene. Feelgood-festival #1. Sånn er det bare. Og i år som alle tidligere år er det mye å glede seg til. Australske CIVIC lagde det beste albumet i 2023, Taken By Force, og slapp sannelig et bunnsolid album for en liten måned siden, Chrome Dipped. De gleder jeg meg som en unge til å se. Det samme kan jeg trygt si om The Hellacopters, verdens tøffeste svenske band. Har jo sett dem en del ganger nå, men det begynner å bli altfor lenge siden.

Andre artister jeg gleder meg til, spør du? Erlend Ropstad er alltid en fryd for øret, og jeg ser alltid fram til å se han på ei scene. Band of Horses er et band jeg hørte ganske mye på for rundt 20 år siden, så det blir garantert både nostalgisk og flott. Eagles of Death Metal var kult sist de var i byen, og av byens artister er det alltid stilig å se Aromatic Ooze, og vakkert å høre Vilde Bye. Og så kommer Nix & the Nothings opp fra Bergen. De gleder jeg meg veldig til å høre, sammen med Finnmarks-duoen Pil & Bue. Ja, så åpner selveste Jørn Hoel hele greia, og om det er noe som er sikkert her i verden så er det at jeg og kona mi kommer til å kose oss glugg ihjel. Og flire ømme magemuskler på oss. Om musklene ikke er totalt utslitte etter Hoel, så sørger nok Moillrock for at de blir det.

Bilen tas fatt på tampen av juli. Da setter jeg og brodern oss i bilen, og legger avgårde mot en av landets vakreste byer - Trondheim. Der pågår Olavsfest i perioden 28.juli-3.august, og der er The Wilhelmsens viktige avdeling bestående av Esben Krogstad Kamstrup og Håvard Krogstad. To nydelige representanter for det trønderske folkeslaget. Vi skal "teame up" med dem, som det heter på Senja, og ikke minst få med oss konserten Thåstrøm skal gjøre i Borggården 1.august. Det kommer til å bli ei salig blanding av dritstilig og ufattelig vakkert. Joachim "Pimme" kan heldigvis ikke gjøre uinteressante konserter, og i de nidaroske omgivelsene vil det nok bli tidenes fineste opplevelse med den evigunge svensken.

Så har det seg sånn at det blir nok en höydare samme sted dagen derpå. Da spiller nemlig Sivert Høyem opp til dans, med sitt spillernye album Dancing Headlights i bagasjen. Spillernytt album har også Wilhelmsens-favorittene The Impossible Green med seg. Quicksilver Daydream heter herligheten, og sammen med låter fra fjorårets killeralbum, In Technicolor, blir det nok av gromlåter å nyte i de kirkelige omgivelsene. Ja, så nevnte jeg vel at vi skulle møte et par nydelige trøndere? Dette blir så gøy, så. Sommertid på sitt beste.

I år vil The Wilhelmsens representanter under Øyafestivalen være Simen, Nora og Luke. To skribenter og en skotsk fotograf. Det blir bra, når senior har innsett at han muligens har blitt en eldre gubbe. Programmet lokker undertegnede med Queens of the Stone Age, Daniel Romano, Refused og Erlend Ropstad, for å nevne noen. Den yngre garde lokkes med helt andre artister, som GiddyGang & Vuyo og Khruangbin, artister som spiller onsdag, og som jeg ikke har snøring på. Men, siden de sier at det er knall, så kjøper jeg det. Og så kan jeg og dere lese om det i ettertid.

Ungdommen gleder seg dessuten veldig til konserten med Hermanos Gutiérrez og Wet Leg, og synes det blir litt stas med Charli xcx. Fountains DC er et band Nora liker veldig godt, så det blir nok omtale av det de gjør. Og gode, skotske bilder. Så mener jeg å ha hørt at Geordie Greep er noe de må få med seg. Med andre ord er det mye fint å se og høre, samt musikk som må fordøyes og omtales. Jeg er sikker på at det blir bra. Men, det blir altså bra uten undertegnede. Kanskje like greit å slippe en gubbe som irriterer seg over folk som er på Øya for å kose seg og kakle med venner.