Etter gårsdagens verbale utblåsning, føler jeg meg klar for å ta tak i musikken allerede i første avsnitt. Men nei, jeg er nødt til å gå en liten omvei i dag også, før jeg kommer til musikken. Dog, i dag føles omveien mye mer relevant. For jeg startet nemlig dagen med en film som jeg vil anbefale alle som også digger kveldens artist i Borggården. Filmen er nettopp blitt vist hos NRK, men står også på plakaten til Olavsfest. Tittelen synes svært passende. Et hjerte er alltid rødt – Filmen om Imperiet. Den passer godt fordi handlingen tidvis skildrer den røde politiske venstresiden i Svergie. På en annen måte, så passer den godt fordi jeg synes tidslinjen viser en naiv romantiker som etterhvert får verdens harde realiteter tredd nedover hodet. Figurativt vil jeg si, at det er et hjerte av gull som blir til kjøtt og blod.

Før kinoforestillingen starter introduseres den av kinodirektøren og en forståsegpåer som setter stemningen. For meg som er relativt grønn, ikke Ebba Grøn altså, så blir filmen og samtalen en viktig oppvarming til kveldens konsert med Thåström. Jeg kan ikke slippe taket i filmen riktig ennå, fordi jeg har så lyst til å fremheve en viktig innsikt som Olof Palme viser meg i filmen. Man burde kanskje se den for å forstå hva jeg mener, men jeg skal prøve å oppsummere så godt jeg kan, hvis du ikke allerede har sett den. For å starte litt humoristisk, så vil jeg nevne det norske bidraget til Imperiet. Vedkommende fikk visstnok verdens harde realiteter i trynet, når drogene han kjøpte på turné viste seg å være vaskepulver. Kanskje ikke så relevant, men det er nettopp denne turnéen i mellom-amerika som viser meg innsikten. En turné som er betalt av den svenske stat med en statsminister på slep. Politisk er turnéen et diplomatisk fremstøt på tvers av USAs interesser, og Svergie spiller seg opp som en viktig storpolitisk brikke i verden. Det som er så interessant med dette, er den store rollen musikken innehar i prosjektet til Olof Palme. Palme har åpenbart skjønt musikkens sterke kraft og universelle språk. Og der ligger innsikten. Musikkens gjennomslagskraft. En kraft som gir varige minner.

Det var teorien, og nå over til praksis. I forhold til gårsdagens konserter, så er Borggården fyllt til randen nå. Jeg ser mange notabiliteter fra oslogryta, som har tatt turen nordover for å skravle høyt med sidekvinnen. Jeg ser en lokal helt midt i klyngen, som hensynsløst røyker sigg. Jeg ser mange musikere og hører flere svensker. Jeg ser også mange kjente og kjære, familie og nære venner. Jeg skal ikke nevne navn, for i kveld heter vi alle Olavsfest. Med denne konserten, så markerer Olavsfest seg som en av Norges mest aktuelle festivaler, vil jeg påstå. I hvert fall med tanke på at dette er den eneste konserten Thåström gjør i Norge på denne turnéen. Det gleder et trønderhjerte og gjør meg til en ganske så stolt byborger.

Tilbake til konserten, helt konkret, så er det en massiv lysrigg som har blitt satt opp rundt scenen. Har teknikkerne ambisjoner om å vinne over den lyse trønderske sommerkvelden, undrer jeg. Etterhvert som konserten skrider frem, så får jeg se hva en lysteknikker kan gjøre med hjelp av røyk. Rammen som lages passer veldig godt til sentralperspektivet. En eldre fyr i hatt og frakk. Alt i svart. Stilig og smakfull. Omringet av synth’er gjerdet inn i metall, med gitarer på begge sider og trommesettet i ryggen. Der står han litt rastløs når han ikke virrer rundt eller justerer på mikrofonstativet. En helt særegen stil vil jeg si at Thåström har, der han stadig knekker ryggen over en monitor. Jeg må nevne de karakteristiske og noe eksentriske håndbevegelsene også. Alt i alt, så kjenner jeg litt på ærefrykt når jeg lever meg inn i det som skjer på scenen. Dog, hvis jeg vrir blikket litt til siden, så ser jeg en lettere komisk lakserosa dress og en fyr som minner meg om ’Sen kväll med Luuk’. Ja, det er en deilig kontrast til alt det svarte og kompletterer inntrykket. Det er på en måte både lek og alvor på scenen.

Det er ikke bare det estetiske som er komplett denne kvelden, for det er også musikken. Den er så kraftfull og mektig, men også så sart og full av sjel. Det er tidvis helt utrolig vakkert, røft og rått. En nydelig whiskystemme som synger høyt og tydelig, slik at det også er mulig å få med seg teksten for den som kan svensk. Summa sumarum, jeg har ingenting å utsette på opplevelsen, bortsett fra at han er svensk. Neida, dette er bare tull, for i kväll elsker jag svenska.