Quelle tristesse! Jeg føler for å si det på fransk. Det norske språket strekker liksom ikke helt til, når jeg ønsker å uttrykke sinnstilstanden som preger meg etter Johnny Wilhelmsens bortgang. At det skjer en mørk, kald og blaut novemberdag forsterker jo bare ulykken jeg føler. For å gni det skikkelig inn, minnes jeg Emily Dickinson berømte ord "November always seems to me the Norway of the year". Nå mangler det bare noen saftige gloser på russisk, men det språket kan jeg ikke. Det er kanskje like greit det, for da hadde jeg vel aldri kommet meg opp fra knestående.

En kveld i november, skriver Johnnys bror Ole Morten. Han går med sakte, lange skritt langs det mørke fortauet i Elverums hovedgate. Det er høst og snøen glimrer med sitt fravær. I hans hode snurrer Waits-låten "Misery Is the River of the World". Tom Waits har en tendens til å bare dukke opp under hans hatt. Sånn har det vært, og sånn er det fortsatt for alle oss i The Wilhelmsens. Vi har alle et sterkt forhold til denne gamle gubben over dammen. Derfor kommer ørene mine på stilk, når Trine Harbak sender meg ei låt hun kaller «Tom Waits-låta».

Tom Waits-låten som egentlig heter Kunstig lys, befinner seg på albumet Da æ va av skog, som er Harbaks debutalbum. For ordens skyld, så er albumet spilt inn i Brygga studio med Pål Brekkås og Alexander Pettersen som produsenter. Produsentene er også med og spiller på nesten samtlige låter. Karl Klaseie har stått for master ved Øra Mastering. Forøvrig, så har Skjalg Raaen, Kriss Stemland og Stian Lundberg også bidratt musikalsk. De må nevnes, for her er det kvalitet i alle ledd. Rett og slett helstøpt er dette albumet! Det er en god variasjon av låter. Akkurat slik jeg liker at et album skal være. 

Trine Harbak har lekt seg med gitaren siden hun klarte å stå på egne ben, og i den siste tiden har hun også kost seg med både kontrabass og trekkspill. En multikunstner med andre ord, men størst av alt er hennes stemme. Den er tydelig og klar. Silkemyk og stemningsfull. At hun synger på min egen dialekt, medfører jo også ekstra pluss i margen. Da må det være lov å si, at den traff meg rett i hjertet.

Omstendighetene tatt i betraktning, så blir det for omstendelig å gå gjennom alle låtene her, selv om de virkelig fortjener det. Ja, det har hopet seg opp med notater om både den ene og andre, som venter på sin endelige form hos The Wilhelmsens. Men når ting ble som det ble, så måtte denne omtalen få komme i første rekke. Jeg har allerede avslørt en av låtene som har fått stjerne i margen, men det er også en annen låt som gjorde at dette albumet måtte komme først. For cirka nøyaktig ett år siden, så startet nemlig Johnny med hjemmekonserter. Først ute var Erling Ramskjell og Stefan Sundström. I sin introduksjon til konserten, så legger ikke Johnny skjul på at Sundström er hans favorittsvenske. Noe som er uhyggelig sterkt i konkurranse med bl.a. Thåström, Ebbot og Nicke. Og da er det så fint å kunne fortelle, at Trine Harbak har jaggu klart å kapre Sundström til en duett på låten En blås og en bønn.

Midt i sorgen og smerten over å miste Johnny, så er det en annen låt på dette albumet som for alvor stryker meg varmt over hjertet. Når Visa te sorga kommer som fjerde låt på albumet, så blir det fullt utslag gåsehudskalaen. Steike, hvor vakkert og sårt det ble. Og da er det bare å tilføye lyriker som enda et talent Harbak er i besittelse av. Apropos lyriker, så er kontrasten stor med tanke på at jeg smilte og lo litt inni meg i den foregående låten. En sang om lyng heter den. En låt med skikkelig glimt i øyet. Den får også stjerne i margen.

Ja, det ble usedvanlig mange stjerner i margen ved gjennomlytting. Makan til sterk debut skal man lete lenge etter, tenker jeg. Jeg håper så inderlig at mange får ørene åpnet for Trine Harbak. Det bare må komme en oppfølger her, altså. Jeg kan ikke forstå noe annet. Jeg forventer en hel haug med konserter inn i det nye året. Og der skal jeg selvsagt være og nyte vellyden sammen med deg.

Helt tilslutt, så vil jeg trekke frem låten Kan du tru på drømma. Jeg elsker melodien, og drømmer om at den går over i disco á la Abba på slutten. Jaja, det må da være lov å drømme litt. Forøvrig, det er ikke bare denne låten som har en sterk melodi. Jeg vil faktisk si at alle låtene er sterke melodisk. Vi møtes på konsert, folkens.