Luke Elliott, Verdensteateret Kino, 20.februar 2016

Luke Elliott Verdensteateret

Luke Elliott var i Tromsø med fullt band i slutten av november, da på Blårock og med The Late Great som oppvarmere. Denne gang skulle han stå alene på scena, uten annet å støtte seg til enn et piano og en kassegitar. Det er en vanskelig manøver, og skal man lykkes med noe sånn så må man være en dyktig instrumentalist og ikke minst ha troa på det man holder på med. Når så i tillegg Verdensteateret (VT) var utsolgt, så vil jeg tro at han som var dressed for the occasion følte litt på et prestasjonspress, selv om VT er et lokale som kun har plass til rundt 200 publikummere, der folk sitter i kinosalen, nippende til vin, og opptrer svært så dannet.

Denne gangen var jeg i hjembyen min fordi jeg studerer matematikk ved Norges arktiske universitet, noe jeg må pga av vår “kjære” regjering og de smått absurde idèene de kommer opp med. Nå styrer jeg alltid unna politikk i omtaler av rock’n’roll, men at jeg med over 20 års fartstid som lærer for 10.klasse i matematikk skal være nødt til å bli student igjen for å få 60 studiepoeng og dermed “kvalifisere” som lærer i faget, er så absurd at jeg ikke har ord for det. Jeg har selvsagt ikke vondt av å sitte på skolebenken igjen, med trivelige medstudenter og gode forelesere, men likninger, geometriske figurer og algebra behandles fortsatt på samme måte som i 1995, og jeg har selvsagt ikke fått blåst all didaktikk og pedagogikk ut av skallen. Hvordan regjeringen tenker at små skoler ute i bygdene skal få den kvalifiserte arbeidskraften de drømmer om, aner jeg virkelig ikke, for med et krav om 60 studiepoeng i fagene lærerne skal undervise i så vil det bli tynt med lærere i klasserommene. Jeg kan f.eks. kun undervise i norsk, engelsk og kroppsøving, mens andre lærere kun har ett enkelt grunnfag, og dermed vil slite med å fylle opp ei 30%-stilling.

Vel, nok om kjedelig skolepolitikk, og mer om musikk. Denne gangen hadde altså en god venn av meg, la oss kalle han Tom, invitert på øl og middag hjemme hos seg og kona før konserten, og etter å ha fylt opp sentrale, kroppslige lagre med Mack-produkter og en nydelig og spicy kyllingryte (takk, Kristin!), så styrte vi mot nordbyen og det vi ante ville bli en fin-fin aften. Ved bardisken satt Egon og en annen kar og pratet, og Tom gikk rett bort til den andre karen og hilste på ham. Så bestilte han et par øl til oss fra sin egen datter, som jobber i denne populære baren, og kom ruslende tilbake tankefull. Han kunne fortelle at han faktisk ikke kjente den karen han hadde hilst så inderlig på, og at det var passe flaut. Han måtte gjøre noe med det, så han snudde seg og sa til fyren at han hadde tatt feil av han og en gammel kompis, men at han faktisk var så djevelsk lik at han måtte være noe bortimot dobbeltgjengeren hans. Fyren svarte da med “er ikke du Tom, da?”, og hele hilseseansen begynte å bli noe hysterisk. Joda, Tom var Tom, og den gamle kompisen var den gamle kompisen, så hilsinga var helt innafor. Tom avsluttet det hele med “jeg kjenner deg så godt bakfra fra garderoben da vi spilte i TIL, at jeg jo skjønte at det var deg”. Mulig det kom en og annen homsevits etter den meldingen.

Konserter er alltid mer enn bare bare de musikalske opplevelsene. Det skjer alltid noe før og etter, som gjerne er med på å gjøre konsertopplevelsen til en hel happening. Jeg nevnte at Egon satt ved baren, og han kunne fortelle at han hadde lest Nick Tosche sin Jerry Lee Lewis-biografi Hellfire fra 1982. Det skal jeg òg gjøre, og det ene og alene på bakgrunn av historia fra den boka som ble dratt denne kvelden. Jerry Lee drev på tampen av 50-tallet og turnerte i USA sammen med Chuck Berry, fra kyst til kyst, på kryss og tvers, og hadde hele veien vært hovedattraksjonen, mens Berry fungerte som oppvarmer. Da de så skulle avslutte turnèen i New York hadde arrangørene byttet om på rollene, og satt den afro-amerikanske Chuck Berry øverst på plakaten. Dette likte Jerry så dårlig at han truet med å trekke seg fra hele konserten, men snudde da han ble forklart at han ville tape mye penger på det, og ikke så rent lite anseelse. Vel, The Killer tenkte at da så, da ville han spille tidenes sett, han ville gjøre en konsert som det kom til å gå gjetord om til evig tid, og stilte på scena så gira og motivert som han kunne være. Låtene satt som mitraljøsesalver, og når det nærmet seg siste låt så stilte Jerry seg på pianoet, sprutet Zippo-bensin over hele herligheten, tente på, og satte seg ned på pianokrakken og spilte “Great Balls of Fire”. Dette gjorde han mens pianoet brente helt ned, med fyr og flamme på begge jakkeermene, og med intensiteten til en besatt. Et sjokkert publikum gikk helt av skaftet, og da Jerry Lee Lewis full av adrenalin gikk av scena møtte han Chuck Berry med meldinga “beat that, nigger..”. Hvis ikke The Killer var gal, så har det aldri vært en eneste galning i rockens historie.

Ok. Vi rusler inn i salen, og finner strøkne plasser på andre rad. Rett bak oss sitter en gammel rocker som jeg har kjent siden tidlig 90-tall, da han var dj på Blårock, en kar som har vært skribent i alskens musikkaviser her til lands. Han kunne fortelle at han var på VT første gang i 1981, og da så han The Aller Værste, en konsert som var strålende. Jeg parerte med at jeg og brodern var i samme lokalet så tidlig som i 1982, og da så vi Lillebjørn Nilsen. Ikke like rocka, akkurat, men VT er altså en institusjon i Tromsø, og det er herlig at de nå ser ut til å jobbe seg inn i markedet som en seriøs og stilig konsertarrangør. Etter litt nerderier og musikkprat kommer Luke Elliott ut på scena. Han ser småstressa ut, noe jeg ante etter å ha slått av en liten prat med ham før konserten, og forsynt ham med noen sigger fordi han tydeligvis hadde røkt med begge hendene. I vår lille passiar fortalte Luke at han følte seg så motivert og klar for en akustisk seanse som han aldri hadde gjort før. Han kjente at han var klar og at han gledet seg voldsomt. I det hele så framstod han som en idrettsutøver foran en viktig konkurranse, og han virket 100% skjerpet. Jeg var med andre ord svært spent på hvordan den musikalske delen av kvelden ville bli.

LE pianoLuke mumler et “hei”, setter seg på pianokrakken og åpner med den mest naturlige begynnelsen; “Let It Rain”. Det er vakkert og pent, vi kunne ha hørt den berømte nåla falle, og da snakker jeg ikke om heroinister, og når jeg snur meg ser jeg andaktige ansiktsuttrykk  på alle kanter. Elliott tar etterhvert i med den kraftfulle stemmen som har blitt hans signatur, tangentene får virkelig kjørt seg, og verselinja “the world can surprise you when you’re on your own” får en ny betydning der han sitter alene, klar for å underholde 200 tromsøværinger den neste timen. Han går rett over i åpningslåten fra Dressed For the Occasion, “Get ’em While Their Hot”, en låt jeg var spent på, siden instrumenteringen på albumet er viktig, og fordi han åpnet med den på Blårock med et knakende flott band i ryggen, og da fungerte den vilt bra. Låten blir veldig annerledes i den pianoinnpakningen vi blir bydd, men energien bygger seg opp i mannen, og med sin heftige hamring på pianoet minner han meg fryktelig mye om Nick Cave. Jeg ser at de andektige folkene rundt meg begynner å nikke taktfast, mens de nipper videre på vinen sin. Og det er total stillhet, før applausen runger og Luke ønsker oss velkommen.

Elliott er ikke en stor pauseprater, men kommer med de vanlige høflighetsfrasene om at det er “great to be here”, og nevner at konserten i Tromsø før jul ga mersmak. Så fortsetter han med “Blue and Green”, en låt som er pianodreven, og som sitter som et skudd, og følger opp med “To Feel Your Love” fra EP’en Provision. Da skjer det som gjør at superlativene popper opp i skallen; Luke Elliott minner meg faensteike om Tom Waits! Tom fra Asylum-perioden, da han først og fremst trakterte pianoet og sang langt renere enn det han gjør i dag. Likhetene med Far er fortsatt der etter “A Prayer For Saint Rita”, en låt plateselskapet ikke ville ha med på skiva, men som Luke fikk lurt inn som avslutningsspor.

Den sakrale stemningen blir avbrutt av publikums applaus, og mannen reiser seg opp og mottar hyllesten, spaserer bort til gitaren, og hører at den er mer ustemt enn mine gitarer. Etter litt plunder er han klar for del to av konserten, og bare for å ha det sagt med en gang; Luke Elliott kan spille gitar. Dæven døtte for en musikalsk skrue vi snakker om, og for en instrumentalist han er. Han drar i gang “Trouble”, en låt som rett og slett krever seks strenger. Minst. “When I said I loved my wife, I meant it and I tried”. Scena er satt for en av de vakreste og mørkeste kjærlighetslåtene som kom i 2015, og stemningen blant publikum endres noe. Plutselig høres et og annet “Yeah!”, og jeg kan kjenne at det blir litt bevegelse i seteradene. Trøbbelet avløses av den umenneskelig vakre “Reason To Believe”, Tim Hardin sitt lille mesterverk fra 1966. Luke Elliott gjør virkelig ikke skam på låten, og etter kveldens inderligste applaus introduserer han neste låt med en liten epistel.

LE gitarDa han var i Tromsø sist hadde han endt opp i en musikkprat med Egon og hans kone, og da var han blitt gjort oppmerksom på en Elvis-låt han aldri hadde hørt før. “Tomorrow Is a Long Time” er opprinnelig en Bob Dylan-komposisjon som er å finne på The Witmark Demos: 1962-64 (The Bootleg Series Vol. 9), og Elvis Presley slapp låten på albumet Spinout i 1966, et album han hadde med seg The Jordanaires på. Vel, Luke forteller at låten til da var totalt ukjent for ham, og begynner å spille. Etter noen sekunder stopper han opp, og unnskylder seg med at han pinadø glemte det han skulle si. Publikum bryter ut i latter, og han forteller at han nå har øvd inn låten, skal spille den for et publikum for første gang, og at det er en slags gave til Egon og hans kone Trude. Låten blir framført så vakkert at Elvis nok satt på sin sky med en tåre i øyekroken. Elliott imponerer med sitt gitarspill, er øm, tander og fingerplukkende der det passer seg, og hamrer stilfullt løs på strengene når det er behov for det. Det er tydelig at han har brukt tid på å øve inn denne Dylan/Elvis-låten, og han virker fornøyd når publikum igjen gir ham solide doser med handklapping ispedd noen høye plystringer.

Gitaren legges bort, og pianokrakken inntas igjen. Nok en låt fra EP’en Provisions, som forøvrig er en lekker liten sak som inneholder fem låter. Sistesporet på denne er min favoritt fra den skiva, “Ballad Of a Priest”. Elliott er nå skikkelig varm i trøya, lettere i snippen, og stemmeprakten hans ljomer utover salen. Nydelig og sterk låt. Men, ikke sterkere enn neste låt, som Luke forteller oss vil bli kveldens siste. “People Like You” er hans favorittlåt av egne komposisjoner, og er på Dressed For the Occasion kun pakket inn i et piano, noen lette strykere, litt koring og noen lette trommerier når låten nærmer seg slutten. Låten ender opp som en fryktelig fin avslutning på den lille timen vi har fått.

Mannen styrer mot bakrommet, sier noen “tusen takk”, og er tilbake lenge før applausen opphører. Han setter seg ned bak pianoet, sier at hans store favorittlåt er neste låt ut, “Boom Boom Mancini”. Låten kjenner jeg selvsagt godt, siden den er skrevet og spilt inn av en av mine virkelige favoritter, Warren Zevon. Låten ble gitt ut i 1987 på albumet Sentimental Hygiene, et album jeg har levd med sånn cirka siden det ble sluppet. Men, selv om jeg har likt låten i alle år, og liker albumet godt, så har ikke låten vært høyt oppe på mine lister over mannens beste låter. Luke Elliott har fått meg til å endre syn på den saken, og nå hører jeg låten med nye ører og digger den. Det som så skjer de neste fem minuttene på den lille scena på Verdensteateret er sånn bortimot rock’n’roll-historie i Tromsø. Elliott transformeres nærmest fra en rolig og intens crooner til en vill og moderne utgave av The Killer. Det var bare Zippo-bensinen og noe galskap som manglet på et Jerry Lee Lewis-øyeblikk, for den energien og lidenskapen vi ble pepret med står ikke tilbake for noen artister jeg har sett. Det var rett og slett magi vi var vitne til. 

Dagens heftigste respons fra publikum var et faktum, og plutselig føltes det som om jeg var på en rockekonsert. Elliott takker, labber bort til gitaren og serverer oss en behagelig, akustisk versjon av “This Gun Of Mine”, mens vi fikk tilbake pusten. Jeg skjønner at det nærmer seg slutten når han så setter seg bak pianoet igjen, og spiller låten han åpnet konserten med en time og et kvarter tidligere, “Let It Rain”. Ringen er sluttet for denne gang, og jeg og Tom forlater lokalet for å sikre oss anstendige plasser i baren. Kokfornøyde setter vi oss ned for en evaluering av det vi har vært vitne til.

Det eneste jeg har å sette fingeren på med VT som konsertlokale, og forsåvidt som pub, er de håpløst dårlige toalettforholdene. Toalettene er elegante og stilfulle, med fire meter opp til taket, men når nærmere 200 mennesker skal dele på to toaletter og to pissrenner, så blir det venting. De ti minuttene jeg ventet var ulidelige, og jeg vurderte hele tiden om jeg skulle ofre 2-3000 kr og slippe ut ølet på yttersiden. Men, det ordnet seg det òg, og da jeg kom tilbake til bordet vårt hadde Tom fått selskap av en kar jeg trodde var min gamle brytetrener. Det var det ikke, men han som skulle bli selskapet vårt resten av kvelden var ingen ringere enn Roar Dons, og etterhvert hans kone Sif. Som tromsøværing, fadern er oppvokst i krysset Stakkevollveien/Grøholtbakken (egentlig en bone, men OK) og modern i Skippergata midt i sentrum, så vet jeg selvsagt hvem han er, men jeg hadde aldri hilst på ham før. Han eier “halve byen”, bl.a. The Edge, og er styreleder og eier av Pellerin AS, margarinprodusenten som i dag forvalter og utvikler eiendommer, men i kveld er han først og fremst en rocker. Innerst i sjela.

For noen år siden leste jeg i Tromsø-avisene at han feiret rund dag på Middagskjelleren, med å hanke inn musikerkompiser og kjente artister til et band, og frontet det selv, med gitar og vokal. Han har livnært seg som gatemusiker rundt om i Europa i sine yngre år, vant “bymesterskapet” i rock som 14-åring i 1967, og var fast innslag på gamle Prelaten sammen med Steinar Albrigtsen. Etterhvert som praten går innser jeg at han prater om rock og musikk med en innlevelse som kun de mest ihuga musikkvennene min gjør. Han elsker tydeligvis denne edleste av alle kunstformer, og selv om han er direktør og beskytter av Nordlysfestivalen, så kan han han ikke lyge seg bort fra det. Nå er det jo fullt mulig å elske klassisk musikk og rock’n’roll, men de er ikke mange.

Han fridde til kona under en James Taylor-konsert i Berlin, og har blitt kjent med en hel rekke musikere, men den han virker å like aller best overrasker meg en stor smule. Det er altfor få her i verden som setter pris på verdens virkelige pop-geni, Todd Rundgren. Glem Michael Jackson og Prince, og drit i alle døgnfluene som har fått for mye oppmerksomhet. Todd er the real deal, og Dons vokste altså opp i mannens samtid. Han var med på notene da The Nazz ga ut sine skiver på tampen av 60-tallet, og da Todd solodebuterte bodde han i Los Angeles. Dons, altså, som fikk mye påfyll av amerikanske artister som ikke var spesielt kjente her i Norge på den tiden, og ble såpass inspirert at han en periode ville bli musiker selv. Det ville ikke resten av familien, og smart som han virker å være så valgte han forretningsverden, og byen har fått sine ansiktsløftninger pga det valget. Så får vi bare ergre oss over at han aldri ble en norsk Rundgren på 70-tallet. Gudene skal vite at norsk rock hadde behøvd det.

Nå tenker jeg at jeg kommer til å sjekke ut hans band ved neste anledning, for han kunne røpe at han sitter på en rekke originale låter. Da snakker vi om låter han har skrevet selv, og låter han har fått hjelp av og som er skrevet for ham av Kjetil Holmstad-Solberg fra Violet Road. Så, se opp for en konsertomtale her på The Wilhelmsens når så skjer.

Luke sammen med ossNår det nærmer seg midnatt kommer Luke Elliott bort til vårt bord og hilser på, og han er nå langt mindre gira og skarp enn tidligere på kvelden. Ikke veldig rart med tanke på det energiske settet han gjorde, og siden spesielt damene som har tatt seg en helaften i kveld har fryktelig lyst å prate med hovedpersonen. Annenhver setning i den amputerte samtalen vår blir avbrutt av noen som vil ta en selfie med ham, eller som bare vil fortelle hvor flott han og musikken hans er. Men etterhvert finner han en slags ro, tar seg en øl sammen med oss, vi får pratet litt om konserten, og jeg tar selvsagt en selfie. Hah!

Så er det bare å innse at den blå-blå regjeringa ødelegger resten av kvelden min. Jeg må tilbake til hotellet, finne senga og være uthvilt til søndagens undervisning. Kl.09oo stiller jeg på Universitetet frisk og opplagt, med passer, linjal, gradskive og en for anledningen nyinnkjøpt, elektrisk blyantspisser som jeg klarer å forstyrre undervisningen med hvert tjuende minutt, som en nordnorsk Mr.Bean. Litt artig skal det være å studere.

Luke Elliott kommer nok tilbake til Tromsø om ikke lenge. Da regner jeg med at scena blir større og at han står sammen med et band. Det jeg vet er at jeg er tilstede i salen.

6

Settet han gjorde samlet i en spilleliste.

 

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert