Musikkåret 2017, Album - Norge

Foto: Renathe Wilhelmsen

Om det var vanskelig å drive med rangering av internasjonale album, så er jobben med de norske utgivelsene bortimot umulig. Hovedsaklig fordi jeg har brukt så vanvittig mye tid på de enkelte skivene, og fordi jeg synes det er litt håpløst å sette opp Tove Bøygaards Blåe Drag mot Spidergawd IV, eller sammenligne EIDEs popskive Grand Design med tromsøbandet LÜT. Jeg har derfor landet på at jeg vil presentere de ti skivene som har gitt meg mest i år, uavhengig av sjanger, og så liste opp album i de ulike sjangrene som jeg mener er kruttsterke og et must for platekjøpere. I tillegg har jeg hørt på så vanvittig mange EP’er i år, i og med at vi får tilsendt et par i uka, at jeg vil liste opp en Topp 20-liste. Det samme gjelder for singler. Med så mange konserter på samvittigheten føler jeg meg dessuten programforpliktet til å nevne de bandene som har imponert meg mest fra scena i 2017. Så, varm opp gløggen, finn godstolen, og gjør deg klar til ei skikkelig langlesing, for her skal Musikk-Norge under lupen. Nå: De beste albumene!

2017 har sett meg og brodern omtale 90 norske album, vi har totalt lyttet til rundt 200 tilsendte skiver, og på toppen av det hele er det nok rundt 100 som er sjekket ut vi Spotify, Bandcamp, Soundcloud og ymse filer sendt oss pr e-post. Det har med andre ord vært en kreativ og herlig jungel av bra norsk musikk å manøvrere seg gjennom for å komme fram til en slags liste. Når jeg så i fullt alvor mener at det er rundt femti skiver som lett kunne ha endt opp på min Topp 10-liste, så sier det seg selv at jeg må gjøre det litt annerledes denne gang.

Årets beste album er ofte ei litt tilfeldig liste, i og med at egen dagsform og stemning, når på året album ble sluppet, og hvor mye spilletid ei skive har fått har en viss betydning. Noen skiver har jeg ikke fått lyttet nok til, et album ble tilfeldigvis med på den lange kjøreturen, mens et annet ble glemt hjemme. Noe har jeg som sagt på vinyl, andre får jeg kun hørt via streamingtjenester, og enkelte band sverger fortsatt kun til cd-formatet. Alt har betydning, men sånn er det. Heldigvis, for dette er ikke en doktoravhandling, svenneprøve eller hogd i stein. Det er bare årets beste utgivelser, sett med mine øyne og hørt med mine ører.

Først, skiver jeg mener hører hjemme i enhver anstendig platesamling, urangert og sortert etter sjangre.

Hardrock
Band med elementer av klassisk Led Zeppelin, Black Sabbath, MC5 og 70-talls Stones.

Spidergawd – IV (Crispin Glover Records)
Tja, kan hardrock bli så fryktelig mye bedre enn dette? Nei, er det korte og kirurgisk presise svaret. Bent Sæther forlot superbandet, men inn kom en ny superbassist i Hallvard Gaardløs (Orango, Woodland, Svankropp), og med Snustads sax, Kapstads eminente tromming og Sjef Per Borten i toppform fortsatte ferden som et av landets feteste band på fjerde album. Gjesteopptredener av Erlend Hjelvik (Kvelertak), Roar Øien (Sugarfoot) og munnspillvirtuos Aki Kumar er med på å gjøre dette til en fest av et album.

Brut Boogaloo - Strike III (Mother Likes It Records)
Hvorfor er ikke Strike III på Topp 10-lista di, tenker du? Tja, det vet jeg vel egentlig ikke svaret på, for det føles feil å utelate comebacket til disse knallstilige rockerne fra det absolutt beste selskap. Hovedgrunnen er nok at jeg hadde fokus på et annet album da skiva ble sluppet, og at jeg aldri kom meg på konserten de spilte på Blårock. Tid er svaret. Fantastisk skive som jeg gleder meg til å spille mye, mye mer.

Orango - The Mules of Nana (Division Records)
Bandets sjette album kom allerede tidlig i januar, og hadde det ikke vært for et kruttsterkt musikkår og det faktum at jeg aldri fikk tak i skiva, så hadde de nok vært helt der oppe sammen med eliten. Men, jeg streamer kun nyheter jeg ikke har fått tak i, så det har blitt lite spilletid i år. Når jeg nå har spilt gjennom skiva igjen i forbindelse med listene mine, så hører jeg atter en gang at dette er faensteike kruttsterke saker. Anbefales alle som liker riff og rocken hard og melodiøs.

Ohmwork - Alyssa Drone (Rob Mules Records)
Tromsøbandet opererer nok mer i metallsjangeren, men Alyssa Drone kan lett omtales som et hardrockalbum. Anders, Helge og Børge digger band som Thin Lizzy, Led Zeppelin og Black Sabbath, og det gjenspeiles i musikken. Dette er et konseptalbum, og cover og budskap sender tankene mer til 80-tallet enn 70-tallet. At de er en trio er vanskelig å tro innimellom, når karene herjer som best. Fete saker.

Gribbene - s/t (Voices of Wonder)
Bredbeint boogie med fete og tunge riff i bunn, og dette krydrer de med Jokke-elementer, et snev av 70s punk type Ramones, og heftige komp. At de synger på norsk trekker opp, særlig med tanke på at de har fornuftige ting på hjertet som formidles utsøkt. Sjekk ut "Vi Er Gribbene" og "Tilbake Til Brua" og dere skjønner hva jeg mener. 

Garasjerock
60s rock'n'roll, med masse fuzz, vreng og ekko, i gata Beatles fant, og som ble asfaltert av bl.a. The Stooges.

The Pink Moon - Let The Devil Take Tomorrow (Crispin Glover Records)
Hadde det vært ørlite rettferdighet i verden ville trondheimsbandet solgt titusenvis av skiver, men faktum er at nesten ingen har hørt om dem. De kjører på med 60s rock med masse fuzz og vreng, og har et låtmateriale som er skremmende høyt. At bandet kan minne om det feteste i sjangeren, som MC5, Roky Erickson og The Sonics burde være en indikasjon på at The Pink Moon er bandet du sjekker ut i dag. Da blir det en fin dag.

Hvitmalt Gjerde - Våken (TIK Records)
Nok et album jeg aldri fikk tak i, og som definitivt er spilt for lite. Men, det jeg hører er direkte nydelig. Bergensere som synger på dialekt er som skapt for denne sjangeren. Igjen er det 60-tallet som kommer i hu, og igjen snakker vi om et band som har studert de gamle mestere og som fikser jobben med å høres ut som om de aldri har gjort annet enn å spille. Denne skiva har fått sine runder i romjula, og endte opp som ei av de som hindret framdriften med listejobben. Jeg drev nemlig å startet skiva på nytt igjen hele tiden.

The Dogs - Death By Drowning (Drabant Music)
Kristopher Schau & hans kumpaner har etterhvert blitt kjente for å gi ut årets første album på planeten, og 2018-skiva har allerede snurret et par ganger her på Senja. For ett år siden ga de ut sitt femte album, og som vanlig var det fine saker de hadde å by på. The Dogs kan ikke gi ut dårlige skiver. Nådeløst, hardt og energisk som faen, og denne gang synger Schau mer frenetisk og heftig enn noensinne. Bandet har skjønt at det er lurt å fyre av alle sylindre fra start, og "Oslo" og "All of Us Kids Were Accidents" er sånn cirka årets beste åpning av ei skive.

Beachheads – Beachheads (Fysisk Format)
Det er mye powerpop i disse karene fra Stavanger, men samtidig er det så mange 60-tallsinspirerte låter på debutskiva at jeg ikke kan fri meg for å plassere den i garasjerock-sekken. To av karene fra Kvelertak er med på laget, noe som ikke høres, og skal jeg sammenligne med et norsk band så dukker Death By Unga Bunga fort opp i skallen. Et fett band jeg virkelig håper fortsetter, selv om Kvelertak nå ser ut som om de virkelig skal slå gjennom ute i den store verden. Anbefales på det varmeste!

Doom/stoner
Langt hår, cannabis, riff og gitarøs, som gjort av bl.a. Kyuss, Fu Manchu, Ghost og selvsagt Black Sabbath.

The Devil And The Almighty Blues – II (Blues For The Red Sun)
70s hardrock, blues og boogie er ingredienser i bandets deilige rock. At de plasseres i stonerrocksjangeren har mye med låtlengde å gjøre, samt at de liker å øse på og repetere partier i flere minutter. Det er uansett hva man kaller musikken et vanvittig kult album supergruppa har gitt ut, med høydepunktet "Low" som for meg er en av de feteste låtene som ble sluppet i 2017. Live er de forresten tøffe som fy, så får du sjansen til å se dem er det bare å gripe den med begge armer.

Red Mountains - Slow Wander (All Good Clean Records)
Red Mountains er nok et bevis på at Trondheim er en rockmetropol. Ikke bare i Norge, men i Europa. De har med Slow Wander lagd et album som allerede legges merke til i det store utland, og jeg tror vi bare har sett begynnelsen. Det de driver med må varme ethvert hjerte som banker for drøy ørkenrock, som liker stonerrock type Kyuss, Fu Manchu, Sleep og Brant Bjork, som synes spacerock er kult, og som liker å høre referanser fra 70-tallets hardrock. 

Astrosaur – Fade In // Space Out (Bad Vibes)
Det er en god del prog og noe jazz i det disse oslo-karene driver på med, men det er allikevel seig og kompromissløs riffing som gjelder. Og med et komp tøffere enn godt er, repetisjonsøvelser, og monotone elementer, så hører de hjemme i denne bolken. Dette er et instrumentalalbum av ypperste merke, og føles aldri kjedelig. Til det er powertrioen altfor dyktige og spreke. Det går rykter om en fabelaktig konsert på Bastard Bar i Tromsø, men den fikk jeg dessverre aldri med meg. Neste gang!

Black Moon Circle - Flowing Into the 3rd Dimension (Crispin Glover Records)
Trønderne spiller tungt, det er progelementer gjennom hele skiva, og spacerock har vært brukt som merkelapp. Uansett hvordan vi merker dem så er dette kult som faen, og det er i mitt hode spacerock spilt av et stonerband. To låter, en på hver side, er akkurat som det skal være. Fete riff, psykedeliske tangenttakter og seige komp brekkes opp innimellom, og da skjønner vi at denne gjengen har brukt tid på terping. Snah (Motorpsycho) bidrar med sin kompetanse på B-siden, "Waves".

Punk/hardcore
Et sammensurium av høyenergisk musikk, med referanser til alt fra Ramones og Sex Pistols til Black Flag og The Replacements.

Pappasaft - I Verste Velgående (Big Day Records)
Pappasaft er ute med sin andre LP, og de er ikke i nærheten av å skuffe. Ironien og humoren sitter ikke like løst lengre, men det gjør til gjengjeld riffene. Det er en mer seriøs trio som langer ut mot de blåblå, og med subtile og saftige hint om at de ikke er overvettes imponerte over innsatsen til Sandberg og Listhaug skjønner vi at de i god punktradisjon befinner seg godt til venstre i det politiske landskapet.

Korrupt – Preachers and Creatures (Fysisk Format)
Norsk hardcore og pønk lever i beste velgående, og det popper opp nye og knallstilige band til stadighet. Korrupt fra Kristiansand er så definitivt en del av denne bølgen som skyller innover oss, og ikke nok med det; de er blant de kuleste bandene jeg har hørt på lang tid. Ti låter på drøye tjue minutter er eksemplarisk. Igjen, Topp 10-materiale, hadde det ikke vært for all den andre musikken jeg har brukt så djevelsk mye tid på. To tomler opp!

Brutal Kuk – 2016 (Crispin Glover Records)
"Liker du rock, liker du punkrock, rock’n’roll eller hardcore garasje musikk med pigger og store baller, skal du kjøpe dette kunstverket av en plate. Først kan den høres ut som en typisk energibombe laget for oss som trenger å røskes litt i barten, men etterhvert som du blir kjent med skivas indre vesen, skjønner du at dette er et usedvanlig bra og helt nødvendig album, både etter norsk og internasjonal målestokk", skrev brodern i mars. Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

LÜT - Pandion (Bukta Records)
Hva skjedde her? LÜT er ikke inne på Topp 10-lista? Uhørt! Cocky tromsøværinger som følger opp store ord med stor musikk. Vi snakker her om et band som bare må bli store stjerner om de jobber videre med planen sin. De debuterer med ni fete låter, og ifølge ryktene så er de i studio og jobber med enda fetere låter. Det er stor fare for at de i 2018 kommer til å figurere på alskens lister her hjemme og i utlandet. Så djevelsk tøffe er de. Heia Kroken!

Jabba - Vice (Loyal Blood Records)
Bass og trommer, traktert av to karer fra Sørreisa av alle steder, er mer enn nok. Jabba er vanvittig fett, støyende og stilig på album, og live er de et ustoppelig lokomotiv så laddet av energi at det er helt sjukehus. Trenger du fart og spenning så tar du turen neste gang de spiller nær deg, og er du trøtt og slapp så setter du på Vice. Sjekk gjerne ut "Mathlete", og liker du ikke låten kan du trygt gå videre. Men, klart du liker den.

Progrock
Band inspirert av alt fra King Crimson og Jethro Tull, til Camel, ELO og Yes, og de uunngåelige lange låtene er i fokus.

Major Parkinson - Blackbox (Degaton Records)
Jeg har startet med omtale av dette mesterverket en rekke ganger, men har av en eller annen grunn ikke klart å fullføre. Det aner meg at det er pga av at jeg er på tynn is og kjenner det musikalske landskapet for dårlig. Men, det jeg definitivt vet er at dette er så bra, er så flott, og er så gjennomført at Blackbox burde bli sjekket ut av mange. Masse velfortjent skryt i utlandet, men her hjemme er det langt mellom hver gang jeg hører noen namedroppe dem. Synd, for dette er musikk mange vil elske om de sjekker dem ut.

Soup – Remedies (Crispin Glover Records)
Et av broderns favorittalbum av året, og det skjønner jeg godt. Så godt at det er et av mine óg. Trønderne blander rock og pop inn i de progressive låtene sine, og de lekreste harmonier tyter ut av hvert eneste spor. Er ikke i LP-samlingen, men det tenker jeg at jeg må få gjort noe med. Fort. For jeg kjenner abstinensene komme sigende når jeg spiller Remedies.

Motorpsycho - The Tower (Rune Grammofon)
Sjokk! Sjokk! Og atter, sjokk! The Tower fikk ikke plass på Topp 10-lista mi, og den så jeg ikke komme. Jeg digger dette monumentale verket på halvannen time, men akkurat her ligger muligens noe av forklaringen på at den ikke rakk helt opp: det tar en hel ettermiddag å spille skiva. Kapastad ut var skiftet som ikke kunne gå bra, men det gjorde det altså. De erstattet ham sågar med en svensk progtrommis. Det har ført bandet i en enda mer progga retning, men akkurat det har kledd Sæther og Snah. The Tower er albumet alle med hang til prog bør ha.

Arabs In Aspic – Syndenes Magi (Apollon Records)
Trønderne i Arabs In Aspics er en rutinert gjeng som mer eller mindre har holdt det gående siden 1997, to år etter Tommy Ingebrigtsens sjokkerende og artige hopp-gull i Thunder Bay. De er mer prog enn noensinne denne gang, samtidig som rockelementene er til stede hele veien. Alessandro Elide (perk) og Halvor Viken Holand er gjestemusikanter, og spesielt på tittelsporet er de til stede og bidrar til en elegant og fet intro. 

Country
Steelgitar, fele, cowboyhatter, boots og sanger om damer som forlot og hjerter i brann. Gudfedrene heter Johnny Cash og Hank Williams.

Roger Græsberg & Foreningen – Triste Sanger og Vals (Safe & Sound Recordings)
Rockeren Græsberg har i Foreningen et backingband som framstår som om de er fra Austin, TX eller Nashville, TN, og spiller country som country skal spilles. Steelgitaren er framtredende, stemmen til Roger står perfekt til lydbildet, og låtene hans er rett og slett krem. Liker du ikke denne skiva så liker du ikke country. Ferdig snakka og et heftig punktum.

Country Heroes – Southern Insecurity (Safe & Sound Recordings)
Kjapt oppsummert vil jeg bare si at dette i hvert fall er den beste norske countryskiva jeg noen sinne har hørt. Country Heroes med låtskriver og sanger Jørund Vålandsmyr i front, har imponert meg fra første sekund, og det har de fortsatt med siden. Om du bare skal ha én norsk countryskive i samlingen din, er det denne du skal kjøpe. Dette er intet mindre enn mesterlig. Helstøp og meget overbevisende. Og når det kommer til navnet, Country Heroes, så må jeg bare si at det passer perfekt. Dette er en merkevare. Komplett med brand og innhold. (Ole Morten Wilhelmsen, januar 2017)

A-11 – This Memory Is on Me (TB Hurricane Records)
"Har du omså bare én countrycelle i kroppen din, skal du løfte på skinkene og gå ut å skaffe deg A-11’s siste verk. Gjør det i dag. Det er jo lørdag. Kjøp gjerne med deg din favorittgift i samme slengen. Jeg tror ikke du kommer til å angre på det", skrev Ole i februar. Jeg håper mange fulgte hans råd, for dette er fine saker.

Benedicte Brænden – Blood On Your Hands (Hocus Pocus Records/Diger Distro)
"Tekstene, melodiene, stemningene óg det lille ekstra. Det har blitt sluppet et par utsøkte countryskiver den siste tiden her til lands, og Blood On Your Hands er utvilsomt en av disse. Se opp for Benedicte Brænden! Den dama har kommet for å sette skapet der det skal stå." Han sa så, brodern, da han omtalte skiva tidligere i år. Jeg har sett opp for henne, er søkkimponert over låtskriving og stemme, og tror det kommer mer snop fra hennes hold.

Unnveig Aas - Old Soul (Playground Music)
Unnveig er født på Laksvatn i Troms, men emigrerte så tidlig at det ikke er spor av nordnorsk dialekt igjen. Akkurat det går helt fint, i og med at hun synger på engelsk, noe hun gjør vakkert og perfekt på alle måter. Med seg har hun en gjeng som tidvis kaller seg Foreningen, samt Roger Græsberg, noe som innebærer at instrumentering og sånn er i verdens tryggeste hender. Live er hun direkte superdyktig, og skulle hun ikke nå ut til et stort publikum så er det kun for at noen er slemme.

Heartland
Rock'n'roll med spor av country og americana, i arven etter Tom Petty, Steve Earle og Bruce Springsteen.

Saturday City – Through This Reality (Pisco Records)
Rock’n’roll-brødrene fra Moss, Magnus og Stian Gulbrandsen, startet allerede i 2012 et duoprosjekt de kalte Saturday City. Stian var da en viktig ingrediens i Death By Unga Bunga, mens Magnus har vært en viktig del av Elvira Nikolaisens fine band som har turnert hardt de siste årene. EP er sluppet, men albumdebuten har latt vente på seg. Det er med andre ord ti svært så gjennomarbeidede låter de kommer med nå, og et band som har hatt god tid til å finne sitt eget sound. 

Trond Svendsen & Tuxedo – Palomino Motel (Rootsy Music)
Krimreporter fra Hamar som har hatt George Jones og Johnny Cash i blodet siden han var liten pjokk. Sånn blir det knakende fine tekster og nydelig musikk av. Svendsen er beviset på akkurat det, og skulle du ikke tro meg er det bare å åpne Spotify og sette på "Devil On My Heels". Elleve låter og nesten femti minutter går unna i en fei, noe som betyr at jeg koser meg med skiva. Det tror jeg mange andre vil gjøre.

Kenneth Norum - Heart On A Sleeve (Kenneth Norum)
Norum kan tidvis minne om Steve Forbert, og har definitivt hørt sin Springsteen. Ikke et dumt utgangspunkt når man i tillegg kan skrive gode tekster og tonesette dem på lekkert vis. Debutalbumet hans består av ni låter, og han er ikke i nærheten av å gjøre seg bort underveis. Av mange vakre låter tror jeg at jeg velger meg "Amsterdam". Sjekk ut Heart On a Sleeve, om ikke annet så for å høre om du er enig.

Levi Henriksen & Babylon Badlands - Verden Av I Går (Snaxville Recordings)
"Alle" vet at Levi er en aldeles utmerket forfatter. Langt flere burde nå få opp øynene for musikeren Levi. Skiva er ikke tilgjengelig i Spotify, men er å få kjøpt i fysisk format. Så, vil du sjekke ut Verden Av i Går så er det lureste du kan gjøre å investere i LP'en. Den låter ifølge Ole direkte knall. At han namedropper Kevin Keegan trekker opp et allerede bunnsolid inntrykk.

Americana
En sjanger som er vanskelig å definere, men som inneholder elementer av blues, rock'n'roll, folk, country og r'n'b.. Klokere nå?

The Secret Sound of Dreamwalkers – s/t (Safe and Sound Recordings)
The Secret Sound of Dreamwalkers har prestert kunststykket å debutere med ei skive blottet for svakheter, og proppfull av høydepunkter. Alvorlig dyktige musikere, frontet av ei dame med en stemme som en engel, og sterke og melodiøse låter. Vi snakker om oppskriften på et album som bare måtte bli en instant classic her hos The Wilhelmsens. Steike for et deilig, deilig album. Alle som plasserer skiva på Topp 10 for kred fra meg, for der hører den egentlig hjemme.

Sugarfoot - The Santa Ana (Crispin Glover Records)
Her er det så langt mellom lettvinte låter og sanger som kan skippes at du må sette på et annet album for å finne dem. Liker du americana, pop eller rock så finner du noe her som passer deg perfekt, og synes du at sommeren er ei tid der du kler ei iskald øl i neven, solbriller plassert på nesetippen, og deilig melodiøs poprock på øret, så er det ikke noe å lure på: sjekk ut The Santa Ana!

Colonel Roger - s/t (Daniel Engen Productions)
Dette er så bra at mange bør få opp øynene for platedebutanten fra Rogaland, og det tror jeg det er stor sannsynlighet for. Jeg håper Roger er i gang med å skrive nye låter, og at kompisene er motiverte for å gå i studio igjen, for dette vil jeg ha mer av. Funky. Americana. Psychrock. Karene veksler mellom sarte, vakre låter og knakende kul americana som om de har drevet i businissen i mange tiår. Vel blåst, Colonel Roger!

Paal Flaata - Love and Rain: The Athletic Sessions (Grappa Musikkforlag)
Coverskiver er vanskelig å gjøre, i og med at det alltid blir tatt med låter som ikke treffer alle, samt at de nødvendigvis vil bli målt opp mot originalene og, som tilfellet er her; målt opp mot noen av tidenes beste artister. Allikevel kommer Paal Flaata ut av det på strålende vis. Jeg ønsket meg denne i julegave i år, men siden den aldri dukket opp har jeg vurdert om julenissen i det hele tatt finnes.

Nordgarden - Changes (GDN Records)
Om du heller de beste elementene fra blues, folk, country og soul, i et fint og romslig glass, og blander det helt forsiktig sammen, ikke for hardt, bare helt forsiktig, kan det hende du sitter igjen med stemningen og følelsen på Changes. Jeg garanterer ingen ting, jeg bare sier det. Det jeg KAN garantere derimot, er at dette er et album som får deg til å føle deg som et bedre menneske, og det er virkelig noe å ta med seg. (Ole Morten, 29.september 2017)

Psychedelic Rock
Arven etter Roky Erickson og Jerry Garcia, videreført av bl.a. Ty Segall, Thee Oh Sees og King Gizzard & the Lizard Wizard.

Electric Eye – From the Poisonous Tree (Jansen Plateproduksjon)
Alt med skiva er fett, og er du bare pyttelitt interessert i garasjerock, psykedelia, prog eller rock generelt så er det bare en ting å gjøre: sjekk den ut fort som fy! Det er i tillegg kjempelurt å kjøpe den på vinyl, for denne skiva er det direkte teit å ikke ha i samlinga. From the Poisonous Tree er rett og slett et av de beste rock’n’roll-albumene du kommer til å høre i 2017. Amen!

Dig Deeper - In Central European Time (Alien Agency)
Dig Deeper har gravd godt i rockhistorien på In Central European Time, og stjelt lånt fra ufattelig mange kule kilder. Sånn skapes det knakende fin musikk av, og selv om de mer og gjerne må grave videre så føler jeg at de på tredje forsøk har nådd fast grunn. At de kommer opp med låter som minner meg om alt fra Neil Young til Richmond Fontain er akkurat så eklektisk som jeg liker det, og når de i tillegg kommer opp med alt annet enn tanketomme tekster så har de virkelig levert varene. Hatten av for dere, Dig Deeper!

Junivers - Turen Hjem (Voices of Wonder)
Det skjer alvorlig mye spennende på pop- og rockfronten i Bergen for tiden, og Junivers er så definitivt en del av dette. Turen Hjem har så langt jeg har registrert ikke blitt omtalt av media eller andre blogger, og det synes jeg er både snålt og litt trist. Nå kommer det vanvittig mye kul norsk musikk ut for tiden, og jeg skjønner at en av de uheldige effektene ved dette er at en god del forbigås i stillhet. Når det er sagt så bør alle som setter pris på den gode melodien, som liker pop med solide doser psykedelia, og som synes det skjer mye spennende i Bergen for tiden, sjekke ut dette albumet. Det er rett og slett dagens stalltips.

Rock
Av "rett fram"-sorten, med andre ord sylfete saker som får deg til å nynne med på refrengene, og som er vanskelig å plassere i annen bås.

The Anti Music Bonanza – El Dorado (Safe & Sound Recordings)
"Om jeg skal driste meg på en kjapp oppsummering, må det være at jeg alltid blir glad, og ikke minst tilfredsstilt, når musikken treffer meg på hjemmebane. Og det er nettopp det El Dorado gjør. Og du… Om du tenker å kjøpe CD-er i julegave til dine aller beste venner, bør denne være en av dem. Faen for et band! Når det rocker så rocker det, og når det ikke gjør det, rocker det likevel. Et av 2017 aller feteste album. En halvtime du ikke vil være foruten." Igjen, brodern treffer blink!

Elias Jung - Waiting For the Flood (Great North Records)
Elias Jung har vært på en interessant og spenstig musikalsk reise, og endt opp med å toppe debutskiven så det hyler etter. Stian Grønbech beviser en gang for alle at han er en låtskriver som har mye å komme med, en gitarist som briljerer uten å briske seg, og som har satt sammen et lag som virker å storkose seg sammen. Anbefales på det varmeste til de av dere som ikke må ha et riff i bunn av enhver låt, og som setter pris på behagelig og stemningsfull musikk som f.eks. The National.

Dårlig Te Beins - s/t (The Perfect Hoax)
Faen, jeg var brennsikker på at denne rakkeren av ei skive skulle handle på Topp 10 i år, men de ble skubbet ut i siste liten. 90-tallsrock, masse Dinosaur Jr- og Lemonheads-vibber, heftig fete låter, rock på nordnorsk, gitarer, kule riff, Pavement, link til Barren Womb, kun gitt ut på kassett, faen. Faen, så bra dette er!

Tønes - Sesong Fire (Kinkverk)
Tønes er definitivt et offer for at jeg aldri har hatt skiva i fysisk format. Men, han er en av dem jeg har streamet fordi jeg hadde store forhåpninger til skiva. Og, snakk om å levere. Har kun fått 3-4 runder, men jeg vet med meg selv at denne skal i hus, og da skal jeg pinadø spille hull i den. Herlige tekster, fete låter, fine låter, smarte låter. Her er det ingenting å ikke like.

Woodland – Go Nowhere (Crispin Glover Records)
Trøndere har som kjent rock’n’roll i blodet. Og, Crispin Glover Records er særdeles dyktig til å finne de bandene som leverer, gang på gang. Woodland er et band som føyer seg inn i det som begynner å ligne mer og mer på en trøndsk tradisjon, energisk og fet rock, med beina godt planta i 70-tallets rock. Denne basisen blir spedd lett med det de gamle bluesgigantene drev på med, kastes i «trondheimsmixeren», og kommer ut som ny, sprek og særegen rock som gjør meg varm om hjertet. 

Øyvind Ryan - Alle Vil Ha Alt Hele Tia (Crispin Glover Records)
Nok en trønder, nok et CGR-produkt, og nok ei skive som er så bra at jeg får fnatt. Mannen bak årets norske oppdagelse, Ryanbanden (2012), slapp dette aldeles helstøpte soloalbumet sent i høst. Jeg har ikke fått hørt så mye på det som jeg skulle ønske, mye pga at jeg var usunt hekta på Ryanbanden da plata kom i hus. Men, LP'en står lydig og venter på meg, og skal få kjørt seg etterhvert. Vær skikkelig snill med deg selv og sjekk ut Alle Vil Ha Alt Hele Tida!

Dog & Sky - Death's Got Talent (Crispin Glover Records)
Oppsummert er det ikke mer å si enn at dette er den beste plata jeg har hørt på lang tid, og at den skulle komme her å slå lufta ut av meg helt på tampen av året er bare helt vidunderlig. Her får du intelligente tekster som setter tankene i full sving (til og med lenge etter at musikken har stilnet), og du får et høypotent band som aldri har vært bedre (tør jeg påstå). De er faktisk så gode at jeg karakteriserer dem som verdens beste band. Akkurat her, og akkurat nå. Hvis du ikke kjøper denne plata, er du en skikkelig teit dumrian. Gjør det for faen, eller så kommer du til å angre om 10 år når den har blitt en skikkelig rockeklassiker. Vær med på dette. Du trenger det. (OMW, 15.12.2017 - så sant som det er sagt)

Pop
Bandene og låtene som gjør at du skulle ønske du hadde meldt deg på det dansekurset.

Hajk – Hajk (Jansen Plateproduksjon)
Med Hajk har Norge fått et popband som virkelig har potensiale til å bli en formidabel eksportvare. Jeg mener, dette er musikk som er slagbar så det holder, som fort kan slå an i våre naboland og UK, og som fort kan ende opp med å bli populær på andre siden av den store dammen. Fem dyktige musikere som virkelig trives med det de holder på med, og med låtskrivertalent i massevis. At uttrykket er tett opp mot det «folk vil ha» for tiden, samtidig som de har et særpreg som er umiskjennelig Hajk, er alltid en suksessformel. Jeg blir ikke overrasket om vi her snakker om det neste store bandet her til lands.

Svankropp – Gabriel (Riot Factory)
Gitarøs, deilige takter, heftige bassganger, og en vokalist som synger som en engel. Her er intet overlatt til tilfeldighetene, og hvert eneste spor er svært så gjennomarbeidet, fra det catchy og poppa åpningssporet «The End» (hehe..) til den funky og dansevennlige avslutningen i «Run to the Ballroom». Et album å ta med seg på det lystige vorspielet. At Hallvard Gaardløs er med også her borger for komp av høy klasse.

Eide - Grand Design (Roar Eide)
Er du glad i pop, rolige og melodiøse låter, og samtidig har sansen for å bli pepret med referanser fra 80- og 90-tallet, så anbefales dette albumet på det varmeste. I tillegg er det en stor fordel at du liker «store» produksjoner, musikere som spiller pent og rent, og en vokalist som bruker hele registeret. Sjekk ut "Accident of Love", og du blir hekta. Albumet er tilgjengelig på vinyl, og låter smashing. 

William Hut/Gisli – 22 (Apollon Records)
A-siden på vinylen består av fem William Hut-låter, mens Gisli sørger for at B-siden består av like mange låter. Låtene til Hut beveger seg i et svært så elektronika-tuftet landskap, ikke veldig ulikt det han gjorde på sin forrige skive, men jeg synes han har skrudd dette uttrykket mer til og lykkes enda bedre med sin stilendring. Et par av låtene her er så nydelige at det er nifst. Gisli på sin side er langt mer i den tradisjonelle singer/songwriter-gata, og akkurat denne miksen gjør seg virkelig. 

Pogo Pops – Love Is the Greatest Compass (Apollon Records)
Med Love Is the Greatest Compass har Pogo Pops nå sju studioalbum på samvittigheten. Jeg sitter med følelsene «de gamle vet best», «god, gammel årgang» og «kom ikke her å lær far’n din å pule» når jeg hører de ti låtene. Karene høres så fordømt rutinerte ut (det de gjør på «Architect», for fanden!), harmoniene er vakrere enn tidligere (sjekk ut beatleske «The Way It Goes»), og de låner kun fra de beste («These Summer Days» kunne lett ha vært en Donald Fagen- eller Steely Dan-låt, «Curtains» høres ut som en knallstilig XTC-låt, mens tittellåten sender tankene i retning Crosby, Stills & Nash rett som det er).

Jazz
Jada, rett og slett. Her har Miles Davies, Thelonius Monk, John Coltrane og Stanley Clarke hatt en finger med i spillet.

Ellen Andrea Wang - Blank Out (Jazzland Recordings)
Dette er rett og slett en helt skremmende fantastisk plate. Ren kunst på alle plan. Brodern sine ord, men jeg skjønner veldig godt hva han mener, nå som jeg har tatt meg tid til å lytte til de sju komposisjonene på Blank Out. Stemningen er noe helt eget, og at dette er musikere som kan sitt fag skjønner du halvannet minutt inn i åpningssporet "Peace Prize".

I Like To Sleep – Bedmonster (All Good Clean Records)
Skulle du ha sansen for musikk som åpenbarer seg langsomt, snåle og spennende vendinger underveis i låtene, og lar deg imponere av jyplinger som er heftig gode instrumentalister, ja, da er Bedmonster albumet for deg. Spidergawd-sjef Per Borten står for innspillingsjobben, Magnus Kofoed har mastret skiva i Brygga Studios, og Tore Østbø har lagd det kule coveret. At Motorpsycho digger dem er alene grunn nok til å finne ut hva dette er for noe. Jeg skjønner at jeg må sette meg mer inn i jazzens verden.

Mattis Kleppen - Bassgitar (Crispin Glover Records)
Denne har jeg ikke i fysisk format, men med fjorårets El Bokko friskt i minne klarte jeg ikke holde meg unna. Kleppen har som vanlig med seg det ypperste av musikere, og beviser med Bassgitar at få om noen behersker (ja, nettopp) bass som ham. En ting er at det er sjukt å få fram så vakre melodier med fire strenger, noe annet at han klarer å få en gammel pønker til å lytte til jazz.

"Viserock"
I know, håpløs sjanger, men så sliter jeg óg med å plassere disse. Det jeg vet er at det er fine saker.

Tove Bøygard – Blåe Drag (Lucky B Records)
Tove lå lenge veldig godt an til en Topp 10-plassering, men forsvant ut på oppløpssiden. Hun har med Blåe Drag lagd et album som kommer til å stå som en påle med bein i flere sjangre. Til evig tid. Her er det viser, country og rock i skjønn forening, og det nydelige er at hun mestrer alt like bra. Det er uproblematisk å anbefale skiva til alle som liker musikk. Så, ikke la deg skremme av merkelappen "viserock", om du skulle være en urgammel rocker, for dette er stilige saker.

Verdsmannen Thorbjørnsen - Vi Treng Trøyst (Lærdal Musikkproduksjon)
Har du sansen for Kaizers Orchestra, Tove Bøygard, Dum Dum Boys, Bruce Springsteen og andre hedersfolk, så bør du definitivt sjekke ut Verdsmannen Thorbjørnsen og hans Vi Treng Trøyst. Dette er en samfunnsengasjert og svært dyktig artist, som blander visesangelementer og rock på finurlig og interessant vis (sjekk f.eks. ut "Betongskogens Gut"), og som har fått med seg et lag av musikere som virkelig vet hva de holder på med. 

Ola Buan Øien – Slak Line (Øra Fonogram)
Ola kommer fra Ler i Sør-Trøndelag, og har med Slak Line, hans andre album, presentert seg som en spennende soloartist. Han er fra før kjent for jobben han har gjort som gitarist i Too Far Gone, men alene driver han på med noe ganske så annerledes. Denne gang har han stort sett funnet fram andres låter, og tolker dem på sitt lune og fine vis. Med seg har han kremen av norske musiker, med gitarist Geir Sundstøl og bassist Mattis Kleppen i spiss. Det er pinadø ikke dårlig.

Kåre Indrehus – Fra Et Bilvrak På Klipra (Taktløs Musikk)
"Jeg anbefaler alle å ta en tur inn i dette helt spesielle universet, og om rødvin som kompaniskap noensinne skal anbefales fra denne munn, er det altså her og nå. Så kjøp deg en god flaske vin, finn en rolig torsdagskveld, og ta en tur inn for å se verden Fra Et Bilvrak På Klipra. Jeg har i alle fall flirt, humret, husket og tenk, og jeg har kjent på det meste her. Jeg har en mistanke om at flere vil kunne finne seg til rette i denne sfæren, om de gjør et forsøk eller to. Du kan selvsagt droppe både vin og torsdagkvelden, så lenge du bare prøver deg på denne debutanten. Jeg gleder meg til fortsettelsen," skrev brodern. Og sånn er det med den saken. 

Årets 10 beste norske album:

10. Johnny Red & the Prayerhouse People - Old Dreamers (JRPH Records)
Johnny Red & the Prayerhouse People har med Old Dreamers toppet debuten, og skapt et enda mer variert og rævsparkende album, ispedd noen av de lekreste og behagelige melodier. Jeg har fortsatt å spille Nothing More Than Clay jevnt og trutt det siste året, og vet allerede nå at det vil skje med årets utgivelse óg. Bandet fortsetter å jobbe på, iherdig og uten tanke på å bli rike av det de holder på med, men i ren kjærlighet til musikken. De solgte ubetydelige mengder av sitt forrige album, og det er vel ikke flust med tegn i tiden som tilsier at dette vil havne på VG Lista Topp 40, men setter du pris på gode melodier og tankevekkende tekster så er det smart å skaffe deg Old Dreamers. CD-utgaven inneholder tre bonusspor (åpningssporet «These Waters Won’t Mend You», «Say Your Praise» og herlige og rocka «You Reap What You Sow»), og er ikke dum å anskaffe seg. Men, spør dere meg så er det bare å få tak i rubbel og bit av det de har lagd så langt, og dermed bidra til at Gravdal og kompisene fortsetter å gjøre det de gjør. 

9. Backstreet Girls - Don't Mess With My Rock'n'Roll (Voices of Wonder)
Backstreet Girls har med Don’t Mess With My Rock’n’Roll gitt ut et av årets kuleste album, og garantert et av de mest slitesterke. Skiva har virkelig fått kjørt seg her på Senja, og låtene «Rollin’ With the Stones», «Jaguar» og «Psycho» har gjort meg avhengig. At resten av skiva holder et veldig høyt nivå, karene virkelig har funnet storformen, og produksjonen er storartet, gjør meg til en nyfrelst. Backstreet Girls er rett og slett et av tidenes beste norske band, og beviser det igjen. At albumet er utelatt fra samtlige lister jeg har sett på blogger rundtomkring, og fra alskens avisredaksjoner for den del, er ubegripelig for meg. Enten tar alle rock'n'roll-interesserte her i landet bandet for gitt, eller så gidder ikke folk sjekke ut bandet lenger. Det er skikkelig teit, for Petter Baarli og resten av gjengen fortjener alles oppmerksomhet. Ihvertfall alle som gidder høre på annet enn listepop og skvip som tyter ut av radiokanalene her til lands. Backstreet Girls er så ekte vare som det er mulig å få på rock'n'roll-fronten. Basta.

8. The Modern Times – This Is The Modern Times (Drabant Music)
The Modern Times debuterer med nytt bandnavn (slapp skiva People With Faces som Red Headed Sluts), og gjør det med et festlig, morsomt, rocka og poppa brak. Dette er musikk som bør nå ut til massene. Heldigvis sitter jeg med en godfølelse når det kommer til akkurat det, fordi jeg vet at de er så kule live at alle som går på en konsert med dem vil la seg rive med, kjøpe skiva og skryte av dem til alle vennene sine. Nå har det seg sånn at jeg møtte ganske mange felles musikknerder under årets Øyafestival, og jeg vet óg at de gjorde nettopp dette - skrøt av bandet til venner og kjente. Det ble fire konserter med dem i 2017 (Driv, Bukta, Øya, Leirvaag), og det var ikke én for mye. Karene jobber for tiden med nytt materiale, og skal man tro ryktene så jobber de seg nå ned fra de 100 låtene de hadde med seg i studio. Jeg er med andre ord trygg på at de 10-15 låtene som kommer på neste album kommer til å sørge for at kvintetten fra Tromsdalen (sorry, de fire tromsdalingene og bassisten fra Hamna) er klar for enda større oppgaver i 2018.

7. Bokassa – Divide & Conquer (All Good Clean Records)
Trønderrock er ikke det det en gang var. I dag er det dritstilige plateselskaper som Crispin Glover Records, Brygga Records og All Good Clean Records som styrer showet i byen i Midt-Norge, og de har fint lite av DDE og Terje Tysland på menyen. Akkurat det kjenner jeg at jeg fint skal klare å takle. Bokassa er en powertrio som er så fulle av energi og tempo at det føles som ei treningsøkt å lytte gjennom Divide & Conquer. Men, finere treningsøkt skal du lete lenge etter å finne, om du ikke er av sorten som liker blodsmak i kjeften. Dette er nok et band vi kommer til å få høre mye fra i tiden som kommer. Og, takk og pris for det. De har levert årets sterkeste stonerpunkskive så langt, uten et snev av tvil. Hvis du går inn i 2018 uten å ha hørt "Walker Texas Danger" og "Immortal Space Pirate" så har du gjort en alvorlig tabbe. Kristopher Schau uttalte tidligere i høst at dette utvilsomt er årets album. Man skal lytte til Kristopher Schau. Han vet definitivt hva han snakker om når det kommer til rock'n'roll.

6. Bendik Brænne - The Last Great Country Swindle (Bendix Records)
Den euforiske Ole Morten skrev dette på utgivelsesdagen: Jeg er rett og slett sjokkert. Mer enn jeg var for bare et par timer siden, da jeg var fullstendig rystet. Jeg MÅ ha tak i de andre platene denne mannen har laget. Det bare må være mer gull der. Og jeg må ha dette på god gammel viny. På grammofonplate. CD blir for snaut. Jeg kan virkelig ikke skjønne hvordan man kan unngå å trille en sekser her. Plata er et mesterverk. ALLEREDE, ja. Sånn er det med den saken. Jeg skjønner lett hans store ord, for Bendik har virkelig lagd ei skive til å bli glad i. Bare det at han covrer "Runaway" som første låt ut, og det med ei tolkning Del Shannon nok sitter på en sky og applauderer, viser at karen har guts så det holder. Daniel Romano har en finger med i spillet her, produksjonen er 100% strøken, strykerne og blåserne som krydrer her og der er arrangert så bra at jeg tenker Egil Monn-Iversen kan ta seg en bolle. Eller, han kunne ha tatt seg en bolle. Nå må jeg bare høre "Summerfield" igjen. Det er jo tross alt jul.

5. Sunshine Reverberation – Sunshine Reverberation (Westergaard Records)
Dæven steike, jubalong og det som verre er. Sju på terningen, 11 av 10 poeng og full pott. Tromsø og Norge har avlet fram et psykedelisk grasjerockband som lager de feteste låter, spiller som rock’n’roll-guder, og har kommet i mål med et album alle andre rockere her i landet med ambisjoner skal få slite med å overgå. Jon Spencer Blues Explosion, Thee Oh Sees, 13th Floor Elevators. Begynn med disse tre bandene, mix dem, jag dem rundt som ville kyr (ja, jeg kjenner til en fyr som sa det), hank dem inn og be dem spille "et eller annet" sammen. Det kunne fort ha blitt til noe sånn som "Japanese Death Cult" eller "Leech Transportation". Har kommet ut av telling på hvor mange ganger jeg har sett dem live nå, men det må vel nærme seg 10? Så dem første helga i desember, og da klinket de til med 3-4 nye låter som blir å finne på oppfølgingsalbumet senere i år. At de tvert satt som snus under leppa sier meg at de kommer høyt opp på neste års liste óg.

4. Erlend Ropstad - Alt Som Har Hendt (Later Gator Records)

Jeg oppdaget denne herlige musikeren fra Vennesla helt tilbake i 2007 da han slapp debutalbumet Bright Late Nights, og føyde seg inn i rekka av spennende, nye singer/songwritere her i landet. Han slapp to fine album og en EP der han sang på engelsk, men det var først da han kom med sitt første norskspråklige album, Hva Om Det Ikke Er Sånn Som Du Tror At Det Er (2013), at jeg virkelig begynte å følge ham med argusører. Låter som «Når Du Blir Mi», «Lang Bratt Bakke» og «Huske Deg Igjen» kom som et frisk pust og noe nytt i den ulne americanasjangeren. Siden har formkurven pekt oppover, og han har sluppet en klokkeklar 6’ere med Her Om Natta (2014) og to nydelige skiver med Det Beste Vi Får Til (2015) og den nevnte skiva fra 2013. Nå, to år etter at han sang «Som Om Jeg Nesten Ikke Finns» og «Den Eneste», kom altså denne herligheten ut. Alt Som Har hendt blir bare bedre og bedre jo mer jeg hører på den, jeg oppdager stadig nye saker i låtene, og jeg blir mer og mer overbevist om at dette er hans beste verk så langt.

3. Thulsa Doom - A Keen Eye For the Obvious (Duplex Records)
Før jeg fikk lydfilene var jeg bortimot nervøs på bandets vegne, men i samme sekund som «Lady Nina» lurte seg inn i ørekanalene mine skjønte jeg at det hadde vært bortkastede følelser. Låtene er sterke, bandet bedre enn noensinne, og jeg har etterhvert endt opp med å innse at dette muligens er den mest gjennomførte skiva de har gitt ut så langt. Det er uhyre uvanlig at band som har hatt pauser på mer enn ti år gjør comeback som er så sterke, og i farta kommer jeg vel bare på Dinosaur Jr og The Replacements, og sistnevnte har ikke engang gitt ut nytt materiale. Nå bør det bli et folkekrav at Thulsa Doom fortsetter å gi ut skiver, og jeg åpner med å kreve at det ikke går mer enn max to år til den femte studioskiva er i hus. Et av hovedmålene mine for neste år er å få sett dem live, så jeg har bedt aftenbønnen min jevnt og trutt de siste månedene, sendt brev til julenissen, og skal sørge for at alle som arrangerer konserter i Tromsø gjør sitt for å få dem nordover igjen. Det er for dumt å gå rundt på planeten uten å ha fått med seg at disse rock'n'roll-heltene spiller snopet fra A Keen Eye For the Obvious. Og det er ihvertfall for dumt om du er en rocker og ikke har sjekket ut skiva ennå.

2. John Peter and His Collaborators – Transparent Blue (John Peter And His Collaborators)
Støa er en skammelig oversett artist, nå bosatt i Skien, som med Transparent Blue gir ut sjuende album. Jeg har hørt en del på det forrige, All Is Forgiven (2012), ene og alene fordi Støa sendte det nordover til Senja. Musikken hans har ikke vært å finne i Spotify eller Tidal, og blir dermed lite tilgjengelig for de som ønsker å sjekke den ut. Og, det burde være mange, i og med at vi snakker om en knakende dyktig musiker som nå har gitt ut ei skive som er så fin, så tøff og så stilig at jeg i løpet av den drøye timen den varer får ståpels opptil flere ganger. Vi snakker altså om en god, gammeldags dobbel-LP, nitten kremlåter, og ei skive der referansene står i kø, referanser som er perfekte for undertegnede. Tom Waits, Lou Reed, Giant Sand, Lambchop, Bob Dylan, Townes Van Zandt, Nick Cave, Leonard Cohen, Bill Callahan, Cornelis Vreeswijk og Serge Gainsbourg. Treffer ingen av disse musikerne deg så skal du bare gi en blank faen i å sjekke ut Støa og han medsammensvorne. I samme slengen kan du bare selge stereoen din, hvis du har sånn, og si opp Spotify-abonnementet ditt, for du er tonedøv og kan holde deg til P3. Men, du sjekker sikkert ut skiva, og du blir helt sikkert imponert, fornøyd og takknemlig. Kos deg.

1. Torgeir Waldemar – No Offending Borders (Jansen Plateproduksjon)

Jeg hadde et håp om at Torgeir Waldemar skulle levere ei solid skive. Eller, jeg forventet det vel, om jeg skal være ærlig. Men hvem i all verden kunne være forberedt på No Offending Borders? Hvem kunne tro at en nordmann skulle slippe et album allerede i januar 2017 som resten av musikkverden skal få slite eventyrlig tungt med å toppe? Og, hvem kunne tro at Neil Young skulle gjenfødes i sjela til en norsk, rocka 42-åring, attpåtil før han har lagt på røret? Med åtte kruttsterke låter, en salig blanding av rock, americana, country, folk og gospel, gir han oss den øyeblikkelige klassikeren The Wilhelmsens ante konturene av på tampen av fjoråret. Gratulerer med et fantastisk album, Torgeir Waldemar! Dette skrev undertegnede 30.januar, og for en gangs skyld fikk jeg rett. Resten av musikkverden slet tungt for å toppe No Offending Borders, og jeg er fryktelig usikker på om noen greide det. Peter Perrett? The Sadies? The Afghan Whigs? Jeg er sannelig ikke sikker. The Wilhelmsens bukker, nikker og neier, fyrer sigaren, og tar av hatten. Makan til album.

https://open.spotify.com/user/johnnywilhelmsen/playlist/4QhSQJSgpmnBJiPSLElNce