Sju Kjappe: Erik Lukashaugen

unnamed

Det er altså påske igjen. Hvert år er det påske… Etterhvert som årene tikker inn, virker det å være temmelig ofte. Men det får så være.
Ukas, eller skal vi bare si, påskens mann i Sju Kjappe, er ingen ringere enn Erik Lukashaugen. Mannen og musikanten som la jobben i Oslo på hylla, og flyttet hjem til sin opprinnelige by Elverum en stund etter at han ga ut sitt første album, Av En Sliters Memoarer.
I fjor leverte han oppfølgeren, Tel Si Ega Tid, og denne påsken har han sågar sluppet en påskelåt, eller påskevideo om du vil. “Ei Lita Skihistorie” (som vi har omtalt HER) heter den. Mannen har reist rundt å turnert en hel masse med sin musikk, men akkurat nå er han her hos oss.
Da jeg spurte om han kunne tenke seg å være intervjuobjekt denne uka, tok han utfordringen på strak arm, og leverte sine svar rett fra levra. Jeg tror ikke fyren som jeg anser for å være min nye Lillebjørn Nilsen er i stand til noe annet. Jeg er heller ikke sikker på om han liker å være min nye Lillebjørn Nilsen, og det akter jeg da heller ikke å spørre han om. Ikke nå, i alle fall. Hysj! Der kommer han…

Heisann! Det er vel like greit å bare gyve løs på første spørsmål. Det er vel ingen som gjør det for meg. Ska man ha noe gjort, får man gjøre det sjøl, som ho sa brura. Ei heller er det noen som får lov til det. Så… Hva er ifølge Erik Lukashaugen tidenes fem beste album?

Takk for utfordringen! For å unngå søvnløse netter i påsken så skyter jeg rett fra hofta og velger meg de fem første albumene som dukket opp da jeg skulle komme på knallplater.

Led Zeppelin – Led Zeppelin II
Når hørte du sist et riff for første gang og tenkte “selvfølgelig, akkurat sånn”? Hardrockhøvdingenes andrealbum fra 1969 inneholder et dusin riff som de fleste gitarister ville ha solgt platesamlinga for å ha å kommet opp med sjøl. Og for noen musikere! Jeg sparte hår gjennom halve ungdomskolen og hele gymnaset for å se ut som Robert Plant.
Favorittspor: Heartbreaker

Pixies – Trompe le Monde
Bandets siste album før bandleder Frank Black gikk solo (og lagde et par knallalbum), høres ut som en rakett som tar av fra jordens overflate. Masse spacete sci-fi tekster og rå vokal.
Favorittspor: Motorway to Roswell

Steve Earle – El Corazon
Gjennom hele 90-tallet og tidlig 2000-tall ga denne karen ut tidløse plater. Jeg har valgt meg 1997-albumet som riktignok har et par-tre svake spor, men som på sitt beste gir hjertet ordentlig juling.
Favorittspor: Forth Worth Blues (Tribute til Townes Van Zandt)

Motorpsycho – Blissard
Jeg har nok aldri gleda meg så mye til en plateutgivelse som denne. Kompisen min og jeg skulka forelesninger og reiste på Akers Mic i Oslo og fikk oss knalltøff T-skjorte på kjøpet. Både T-skjorta og plata ble favoritter de nærmeste par åra. Gitartuninger hardt inspirert av Sonic Youth, men spellinga låter om mulig enda tøffere.
Favorittspor: Drug Thing

Okkervil River – The Stage Names
Har ikke noe særlig sans for indierock, men dette albumet får meg nesten til å ombestemme meg. Flere av tekstene høres ut som de er klippet ut av bøker som jeg kunne tenkt meg og lest, og referansene til litteratur- og musikkhistorien er hyppige. Elsker vokallyden!
Favorittspor: Tittellåta

Her var det mye flott, som forventet. Den Zeppelinskiva er jo helt enorm. En søyle som støtter den tyngste rockens tak med en overbevisende letthet. Den siste skiva til Pixies kjenner jeg litt dårlig, og jeg er enig i at Frank leverte gull på sine første soloalbum. “Pistolero” og “Dog In the Sand” er mine favoritter. Og den Earlskiva er selvsagt pensum her i kaféen. Motorpsycho ja. Fine folk, ass… Imponerende band. Jeg er heller ikke så glad i denne såkalte indien… Men noe er jo bra.
Men nå. Kan du tenke deg å være så elskverdig at du setter sammen det stiligste fantasibandet? Det skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Trommer: John Bonham (Led Zeppelin), Bass: Ellen Brekken (Hedvig Mollestad trio), Gitar: Pete Townshend (The Who), Keys: Stevie Wonder, Vokal: Mike Patton (Faith No More, Tomahawk m.m.)

Jøss! Ja det var jo en nydelig gjeng. Om jeg hadde fått det samme spørsmålet, noe jeg aldri får, ville jeg også svart Pete. Hans gitar er alle andre gitarers sjef. Og Bonzo. Jøye meg! Damebassister duger ofte, dessuten.
Neste spørsmål. Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Accept: Metal Heart. Kjøpte det på Rilla platebar i Elverum i 1984. Ble aldri noen favoritt.

Min bror kjøpte ogå det albumet, husker jeg… Rart at man aldri glemmer sitt første platekjøp. Eller er det kanskje ikke så rart… Hm.
Kan du tipse våre lesere om en låt som gjør deg euforisk, overlykkelig og klar for nærmeste pub, og en som fyller deg opp med lysten til å nappe din egen planet av tappen, og drolse den fluksens til måsen?

“Elden” med Lars Winnerbäck gir meg umiddelbart lyst til å “gjöra byn”.
Det er fullt av musikk som ikke fenger meg, men kanskje noe med Staysman & Lazz?

“Elden” er vel en opp og ut låt ja. Lars er en framifå låtsmed. Meget bra mann.
Jeg har faktisk ikke hørt om de du nevner i andre enden, og det skal jeg tydeligvis bare være glad for. Staysman & Lazz, azz…

Så hvilket album har du høyest forventninger til i 2016?

Signe Marie Rustad slipper sitt andre album i september. Har hørt smakebiter og det lukter gjennombrudd.

Hun har jeg hørt litt på, og jeg tror du garantert er inne på noe der ja. Og så… Hvilken musiker/band/artist er nærmest ditt hjerte av det gamle Noreg kan by på i dag?

Annar By. Folkemusiker, gitarist og sanger. Har ikke gitt ut soloplate på mange år, men spiller og synger på masse forskjellige greier, bl.a. albumet “Kvisk åt meg” med Fra de Mollstemte Skoger.
Alene med gitaren låter denne mannen som et helt spellemannslag og er nødt til å oppleves. Sjekk gjerne ut gitarspillet på “Testamente – lang versjon” på Spotify/Tidal, med undertegnede som artist. Låta er innspilt live i studio og oser av nerve og har masse improvisasjon. Makan til kassegitarist tror jeg ikke du finner i moderlandet.

Der har vi en fyr jeg har hørt om før. Han kan kunsten. Det kan vi ta eksamen på. “Testamente” er jo en kremlåt. Intet mindre.
Så det store spørsmålet her på bruket. Hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Hva slags spørsmål er det? Det blir det samme som å måtte velge seg et favorittbarn. Men om jeg må ta et valg så får det bli “San Diego Serenade”. Jeg har hatt CD-en “The Heart of Saturday Night” liggende i bilen i mange år, og setter den ofte på sent om kvelden på vei hjem fra spillejobb.
Når denne perla dukker opp blir jeg nesten alltid salig, og jeg blir sittende å tenke etter om det er ting jeg burde satt mer pris på i livet. F.eks tenker jeg at jeg snart burde begynne å lytte til musikk igjen.

Ajajajaj… Det desidert beste svaret til nå i Sju Kjappe. Ja snakk om grusomt spørsmål. Men det må stilles, og det selvsagt også besvares. “San Diego Serenade” gjør utvilsomt verden til et bedre sted. Den låta setter tankene i bevegelse.
OK, Erik. Det er tøft at du skal fyre igang platespilleren igjen. Ingenting er bedre enn det. Det ligger mye fin inspirasjon å lurer i god musikk.

God Påske!

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert