Sju Kjappe: William Hut

william-hut-profil

William Hut, a.k.a. Willy Marhaug, er en musiker som er i evig bevegelse. Han startet som sekstenåring Poor Rich Ones i 1989, og sammen med bergensbandet ga han ut fire studioalbum, vant Spellemannspris, og rakk en omfattende USA turné. Da han slapp sin første skive på egenhånd i 2001, Road Star Doolittle, var det slutten på Poor Rich Ones, og begynnelsen på det som allerede har vært en lang solokarriere. Og starten på en langt mer eksperimentell vei.

Han har altså skrevet låter i hele fire tiår, og selv om han lett kan plasseres i singer/songwriter-kategorien, så har han alltid gjort ting på sin egen måte. Americana med popvri, eller pop med countrytwist, har jeg alltid tenkt. Med arrangementer som innholder strykere, samt låter som åpenbart er skrevet for piano/orgel, så skiller han seg noe ut her hjemme. Der de fleste har latt seg inspirere av 60- og 70-tallets singer/songwritere er William Hut åpenbart påvirket av 90-tallet. Med høstens fabelaktige Hafnir Games ble dette tydeligere enn noen gang. At albumet i tillegg er langt mer elektronisk enn tidligere viser bare at Hut ikke er skapt for stillstand. Han vil helt klart videre med karrieren sin.

Så, hva er det som rører seg i mannens musikalske hjerte og hode?

Hva er ifølge William Hut tidenes fem beste album?

Dette er selvsagt en umulig oppgave da det er alt for mye bra å velge mellom, men jeg kan prøve her å komme med 5 sterke kandidater fra min oppvekst.

R.E.M. – Automatic for the People
Radiohead – Ok Computer
Spiritualized – Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space
The Cure – Kiss Me Kiss Me Kiss Me
The Alarm – Declaration

Men igjen.. her kunne jeg lagt til 50 album..

Oi.. Det ante meg at 90-tallet står sterkt hos deg, men at 60- og 70-tallet ikke kommer med her var overraskende. Og, jeg følte meg skikkelig gammel nå, siden jeg godt husker da The Alarm-skiva kom ut. Ellers er det jo godt kjente album, og fire av fem band er engelske, noe som ikke akkurat har vært trenden her i “Sju Kjappe”.
Om du fikk velge vilt og uhemmet blant alle musikere på planeten, hvem hadde du sett på samme scene? Bandet skal bestå av en trommis, en bassist, en gitarist, en keyboardist og en vokalist, og du kan ikke plukke mer enn et medlem pr band. Du bestemmer selv om du vil ha med levende eller døde.

Tja.. Dette kunne jo vært spennende da:

The Edge – Gitar (U2)
Simon Gallup – Bass (The Cure)
Stewart Copeland – Trommer (The Police)
Martin Gore – Keyboards (Depeche Mode)
Michael Stipe – Vokal (R.E.M.)

Hah. Spennende er bare den berømte forbokstaven, for her var det mange store egoer samlet på et brett. Og veldig mye britisk. Selv amerikanske Stewart Copeland er britisk, mens Michael Stipe ofte ter seg som en engelsk gentleman.
Hva var det første albumet du kjøpte, og hvor kjøpte du det?

Slade – The Amazing Kamikaze Syndrome

Albumet kjøpte jeg på Apollon i Bergen i 1984.

Skiva kjenner jeg ikke til, men platesjappa er jo av det legendariske slaget. Selv fikk jeg albumet Slade Alive (1972) tidlig i hus, og husker at bandet funket utmerket for en skikkelig ung utgave av meg. Og, Slade er muligens et band som appellerer til de yngste musikkinteresserte? Hva vet jeg..
Kan du tipse våre lesere om en euforisk deilig låt som får deg til å hente fram luftgitaren, og en kjip djevel av en låt som gjør at du forbanner hele musikkbransjen?

Euforisk deilig låt: NIV – Lambchop

Kjip djevel: Lemon Tree – Fools Garden

Hah! Da må jeg altså gi Lotus en ny sjanse, for selv om jeg elsker Lambchop så endte jeg opp med en “Hva faen er dette”-reaksjon da jeg sjekket ut skiva tidligere i høst. Artig. Men, den der sitrontre-saken er ikke mye morsom. En plagsom djevel av en låt.
Hvilket album har/hadde du høyest forventninger til i 2016?

Vet ikke hvem jeg hadde høyest forventninger til, var så opptatt av min egen innspilling.., men jeg føler Bon Iver innfridde med sitt nye album..

Hmm.. Jeg må bare innrømme at Bon Iver bommet på meg denne gangen. Ihvertfall umiddelbart. Så, igjen, her må jeg altså gi Bon Iver en ny sjanse.
Hvilket band eller artist er ditt hjerte nærmest av det Norge har å by på?

Dette er også veldig vanskelig å svare på.. Vi har mye bra her om dagen.. men kan kanskje trekke frem to veldig ulike artister, og da kan jeg for eksempel trekke frem Röyksopp og The Little Hands of Asphalt. To veldig spennende prosjekter.

Sjur Lyseid er jo en veldig flink fyr, og Röyksopp er tromsøværinger gode som noen, så her er det bare å stille seg i rekka av imponerte folk.
Så til det store spørsmålet her hos The Wilhelmsens; hva er din favorittlåt med Tom Waits?

Det finnes ikke bare en Tom Waits låt å trekke frem, men jeg kan kanskje trekke frem 5 som har betydd veldig mye for meg. Jeg har lyttet og lytter fremdeles mye til Tom Waits og her er det mye bra:

Train Song – Franks Wild Years
Who Are You This Time – Bone Machine
Widow’s Grove – Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards
Downtown Train – Rain Dogs
Anywhere I Lay My Head – Rain Dogs

Dæven døtte, det var svaret sitt! Selv må jeg trekke fram 50 låter når spurt om det samme, og den første og siste du nevner her bruker å bli med på den lista. Det sier alt om Tom Waits, spesielt siden de tre andre låtene du nevner er strøkne..

Da er det bare å takke for “praten”, og håpe på at William Hut legger turen nordover når han skal ut på veien med Hafnir Games utpå nyåret. Og, gjør deg selv en tjeneste; sjekk ut albumet.

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert