Tom Waits – Bone Machine

tom-waits-bone-machine

Sensommeren 1992. Jeg venter på at mitt tredje år som student ved Tromsø Lærerhøyskole skal ta til, men mest av alt venter jeg på at Tom Waits skal slippe sitt fjortende album, og ventetiden har vært lang og beinhard. Riktignok slapp han musikken til den brillefine filmen Night On Earth tidligere på året, samt det strøkne livealbumet Big Time i 1988. Men et skikkelig studioalbum med nye låter har jeg ventet på i fire år. Denne elleville helten ble oppdaget i 1988, samme år som han slapp nevnte Big Time, et sjukt bra og sært album som regnes som den endelige avslutningen på hans 80-tallstrilogi, som består av Franks Wild Years, samt Swordfishtrombones og mesterverket og tidenes beste album, Rain Dogs.

Jeg hadde altså nok musikk å boltre meg i, siden hans katalog allerede var stor, og mannen var fortsatt et mysterium for en blodfan i Tromsø. Dette var altså før internett, før den store flyten av informasjon var kommet skikkelig i gang, så det var ikke den enkleste sak i verden å granske artister. Så komplisert var det at da jeg et par år senere hadde en temakveld om Waits på Blårock, så brukte jeg tre-fire uker på å lese meg opp og spørre og grave for å ha noe å si om mannen mellom låtene som ble snurret. I dag er det knapt den ting vi ikke vet om alle musikere på planeten, så en nærmere beskrivelse av hovedpersonen er så godt som bortkastet energi her.

Rudy’s on the midway
And Jacob’s in the hole
The monkey’s on the ladder
The Devil shovels coal
With crows as big as airplanes
The lion has three heads
And someone will eat the skin that he shed
And the earth dies screaming

Det braker løs med “The Earth Died Screaming”, og hvilken åpning er ikke denne skumle og brutale djevelen av en låt!? Skramleorkesteret når nye høyder, det hamres løs på alskens instrumenter og metalliske gjenstander, og Tom varierer mellom en dyp og nifs fortellerstemme og frenetisk predikantgauling. Og det funker som fy, og sender meg i en sakral rockestemning som ingen andre album kan matche. Denne stemningen klarer han å holde på i samfulle 53 minutter, med små, skumle justeringer. Som når han sparker i gang “Dirt In the Ground”, en låt jeg alltid regner som en av hans fem beste. Her nærmest sliter Tom seg gjennom låten, med dystre blåsere, et klangfullt piano i beste The Bad Seeds-stil, og en semi-hysterisk vokal. Er det mulig å synge så gjennomført og absurd bra, og samtidig ligge så nærme den falskeste vokalen i rockehistorien? Jo, men da må du hete Tom Waits.

Så kjører det nykomponerte bandet på med det som best beskrives som ur-rock. “Such a Scream” og “All Stripped Down” går over i hverandre, og det er ikke lett å si når den ene låten slutter og den andre begynner. Disse to rakkerne av noen låter er uansett viktige deler av den sprøeste kvadruppelen av en albumsåpning jeg vet om. Trommis Brain, kjent fra Primus, gjør så mye stilig på rytmesiden at jeg lett utroper fyren til et geni, Les Claypool har transformert bassiseringen fra Primus som har gjort ham til en av klodens mest anerkjente bassister, og tilpasset seg Waits og hans låter på absurd lekkert vis, og Joe Gore fyller pinadø Marc Ribot sine sko på en elegant og overbevisende måte. Men, det som gjør Bone Machine til den klassikeren skiva er, er naturligvis Tom sine komposisjoner, hans poetiske og sterke tekster om det dystreste i våre liv, og ikke minst hans vokalprestasjoner. Ingen andre i musikkverden kombinerer brøling, gauling, vræling, roping og skriking med de mest tandre og vakre sanglinjer på samme vis som Mr. Waits. Absolutt ingen.

How do your pistol and your Bible
and your sleeping pills go?
Are you still jumping out of windows

in expensive clothes?

Bone Machine består av en salig blanding av sjangre, der rocken og det teatralske er den røde tråden på den melodiske fronten, mens det absurde og tankevekkende løfter poesien opp i eliteklassen. “Who Are You” er en klassisk Tom Waits-ballade om vanskelige damer, som i dette tilfellet grenser greit til den psykopatiske sorten. I tillegg byr han på de lekre pianodrevne låtene “A Little Rain” og “Whistle Down the Wind”, samt de stilfulle lydkollasjene “The Ocean” og “Let Me Get Up On It”. Dette gir albumet den variasjonen ei Waits-skive nærmest krever, og gir meg som lytter de pusterommene jeg trenger så jeg får senket skuldrene mellom slagene. For det er virkelig slag vi snakker om her.

“Goin’ Out West” har den beatleske egenskapen som Tom ofte lurer inn i låtene sine. Låten handler om en kar som ikke har selvinnsikt som sin sterkeste side, og vi får servert det legendariske refrenget “I know karate, and voodoo too, I’m gonna make myself available to you. I don’t need no make up, I got real scars. I got hair on my chest, I look good without a shirt“. Dette er nok den melodien som fenger elevene jeg har brukt som test-dummies på skolen aller mest. Fra de små førsteklassingene til de bråmodne avgangselevene; alle spisser ører, hører noe som vekker interessen, og skjønner at dette er tøft. Luftgitarene kommer fram, små føtter begynner å gå, og pedagogen i meg skjønner at her er låten som kan være inngangsporten til et langt og fint liv med Waits som en del av soundtracket.

Andre beintøffe låter er lespelåten “Jesus Gonna Be Here”, nok en av disse ur-låtene som virker å ha vært her siden tidenes morgen, den sinna pønkeren “I Don’t Wanna Grow Up”, som Ramones selvsagt har covret, og “In The Colosseum”, der han igjen tematiserer de noe vanskelige damene, samtidig som han trekker paralleller mellom romernes sans for blod og drama og dagens sensasjonshungrige samfunn. Jeg har lest en rekke steder at Tom Waits ikke er en politisk musiker, men de som påstår noe så feil bør lete bedre, for Tom har tunge meninger om veldig mye, og er en svært så slagferdig observatør.

“Murder In the Red Barn” er akkurat så skummel som den høres ut til å være, og er en suggerende og herlig skeiv blueslåt, med noen bibelske referanser som seg hør og bør. Allikevel er den ikke helt i samme liga som “Black Wings”, den skumleste låten jeg vet om, og den andre låten fra albumet som plasserer seg blant mine Topp 5-låter av Waits.

Take an eye for an eye,
a tooth for a tooth,

just like they say in the Bible
Never leave a trace,

or forget a face,
of any man at the table

En sak er teksten, nok en gang med bibelske referanser, om en mann som kan skremme enhver tøffing på flat mark og høylys dag, en annen sak er melodien, som jeg lett tenker på som Leonard Cohen på steroider. Hviskingen til Far på tampen er stilig som fy, og er en naturlig følge av at han har lagt vokalen i verdens laveste stemmeleie. Gitarspillet til Joe Gore er så vanvittig utstudert og passende at det får det meste til å virke simpelt. Kompet, som grenser til å være jazza, gjør denne rock noir-perla til et mesterverk, og når jeg tenker på at den er spilt inn i en passe våt og mørk kjeller så kjenner jeg hårene reise seg fra nakken til anklene.

Alle skivene til Tom Waits har blitt avsluttet med rolige låter. Det er nok å nevne “Ruby’s Arms”, “Innocent When You Dream”, “Anywhere I Lay My Head” og “Come On Up To the House”. Bone Machine runder av med det som kanskje er det beste av alle hans punktum. “That Feel” er for meg en rekke tekstlinjer som anses som selvfølgeligheter, men som samtidig ikke er det. All verdens gull er ikke verdt en dritt om du ikke lever livet som du ønsker, om du velger å gi faen i å være ærlig, med deg selv og med dine omgivelser. Da er du bare en bein-maskin.

Bone Machine regnes av mange Waits-folk rundt om på kloden som det mest gjennomførte av alle hans album, og selv om jeg holder Rain Dogs for å være det beste som er gitt ut av lyder gjennom tidene, så stiller jeg meg glatt i den samme køa; for et mesterverk, og for et groteskt deilig album!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 Kommentarer

  1. Bjørn

    Du starte tøfft med Bone Machine. Et album du må “vokse deg inn i”. Hver gang jeg spiller Bone Machine er det nye vinklinger og oppdagelser på gang. Og TW er jo et oppkomme av ukonvesjonelle lyriske og musikalske fenomener. Etter over 20 år er det stadig noe nytt.

    Svar
    • Johnny Wilhelmsen

      Det har du veldig rett i, Bjørn. Jeg har jo levd med skiva i snart 24 år, og det er nøyaktig som du sier. Opplevde det senest da jeg skrev denne omtalen for ei lita uke siden.

      Svar

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert