Verden Rundt (3/2017)

I Verden Rundt denne gang tar The Wilhelmsens for seg fem danske album av året som er alldeles nydelige, på hver sin måte. Her er det alt fra dronete, psykedelisk rock, til elektronisk pop og deilig, skandinavisk folkrock. Noe for enhver, skulle vi mene. Nå har det seg sånn at selveste Lorenzo fra Baby Woodrose er ute med sitt første soloalbum, og når han nå utgir musikk under sitt egentlige navn er det i seg selv grunn nok til en egen omtale. Som i Norge skjer det mye spennende i Danmark for tiden, særlig hvis man klarer å komme seg unna den kjipeste r’n’b-en, alle hypede rappere, og den mest lettvinte popmusikken. Et band som Fribytterdrømme fikk ikke plass her, men er virkelig verdt å sjekke ut om du liker psykedelisk syrerock. 

Uffe Lorenzen – Galmandsværk (Bad Afro Records)

Fjorårets Baby Woodrose-album, Freedom, var som vanlig ei kruttsterk skive meislet ut av Lorenzo Woodrose. Syrerock kan den mannen bedre enn de aller fleste sjeler her på kula, så når jeg leste at han skulle hente fram kassegitaren og synge på dansk, attpåtil som Uffe Lorenzen, ble jeg ikke rent lite spent. Selvsagt visste jeg at det ville bli bra, men hvor bra var jo et aldri så lite usikkerhetsmoment. Han har sunget på morsmålet sitt tidligere, ikke minst utmerket levert med Spids Nøgenhat (finnes det en kulere låt sunget på dansk enn “Lolland Faster”? Nei, det gjør nemlig ikke det), så hvordan funker det i folkrock-innpakning. Joda, pust ut og senk skuldrene. Det låter direkte nydelig, er aldri i nærheten av å bli kjedelig eller satt, og selvsagt putter han inn alskens instrumenter i låtene, som tverrfløyte på den fin-fine singelen “Flippertøs” og sitar, vibrafon og tablas i “På Kanten Af Verden”. Sistnevnte kunne like gjerne ha vært en Spids-låt. At sjangerspranget har blitt av det briljante slaget er tydelig for meg på en låt som “Min Skygge”, en tungsindig og lekker ballade med kassegitar og synth. Ja, så smeller han selvsagt til med politiske tekster, som “Dansker” der hans medborgere får passet påskrevet og “Sang Om Merværdi”, en cover en tidlig 70-tallslåt opprinnelig gjort av de politisk-poetiske rockerne Benny Holst & Jesper Jensen. Men, alt er ikke bare dypsindig og ramme alvor. Sjekk ut platas høydepunkt, “Rimets Tyranni”, og dere skjønner hva jeg mener. Verdens kuleste danske fornekter seg ikke. Faen, Uffe, denne skiva satt!
Beste låter: Rimets Tyranni, Flippertøs, Min Skygge, Høj Som Et Højhus

 

Bisse – 19. 6. 87 (Showbisse Inc.)

Bisse, eller Thorbjørn Radisch Bredkjær som han egentlig heter, slapp tidligere i høst sitt sjuende (!!) studioalbum på to år. Han er allerede elsket i Danmark, har rasket med seg alskens priser, og rukket å bli tretti år, noe albumtittelen mer enn antyder. Det sies at der andre skriver en låt om de får en glup idé, så skriver Bisse et album. Det tror jeg på. Lett. Vi snakker her om et oppvekstalbum som starter med den livate og sprelske småtassen i “Duracellkaninen 18. 6. 94” (tror dere han gledet seg til bursdagsfeiring?), og avslutter en time senere med “Fjærne Slægtninge 22. 9. 17”. Alle låtene har fått ei slags datostempling, noe som gjør det enkelt å henge med i den alt annet enn kronologiske fortellingen Bisse har på hjertet. Inspirasjonen virker å være hentet fra ymse hold, og referansene sprenger virkelig på. Den Arcade Fire-aktige “Legeaftale 17. 8.97”, vakre “Drøm Til Min Far 24. 2. 4” som sender tankene i retning John Martyn eller Nick Drake, og voksenpop type The National med “Fuldt Flor 19. 6. 17” er eksempler på spennet i låtene. Innimellom låtene får vi servert lyder som jeg innbiller meg er fra oppveksten hans, med dagligdagse familiesamtaler, ungeskrik og moderlige formaninger. Bisse har lagd et svært så personlig og privat album som bør finne sitt norske publikum, og om jeg ikke tar helt feil så er han på en liten turné her i landet (Bergen, Kristiansand, Oslo) i disse dager. Det tenker jeg er lurt å sjekke ut om du er glad i pop, postrock, jazza elementer og lystige toner.
Beste låter: Legeaftale, Bjælkehuset, Tusindårsungerne, Drøm Til Min Far

 

Sort Sol – Stor Langsom Stjerne (Columbia)

Sort Sol slapp tidligere i år sitt niende album, og det etter seksten (!) års pause. Bandet har holdt det gående i førti år, og er for levende legender å regne i Danmark. De startet ut som et energisk punkband, men har med årene blitt mindre kvasse i kantene og langt mer melodiøse i uttrykket. På veien mot Stor Langsom Stjerne har de gitt ut knakende fine skiver som alle musikkelskere bør sjekke ut, bl.a. Glamourpuss (1993) og Snakecharmer (2001). Sistnevnte var inntil nylig det siste man hadde hørt fra dem, så da albumet ble sluppet i mai var jeg usikker på hva som var i vente. Albumet bygger på en tragedie som fant sted da de var i studio forrige gang, i år 2000. Den russiske ubåten Kursk, som sank i Nordishavet etter en eksplosjon, og som medførte at 118 mennesker døde, satte dype spor og i Steen Jørgensen (vokal), Lars Top-Galia (gitar, synth) og Tomas Ortved (trommer) og har altså i løpet av årene ført til åtte låter. De drøye femti minuttene åpner med “Weightless”, en låt som får oss til å føle oss fanget i en ubåt, med deilige symfoniske synthhpartier, den dystre goth-vokalen til Jørgensen og seige pauker og trommer. “…Like a Trance Like…” er låten jeg umiddelbart forelsket meg i, og er en slags skrudd mix av PJ Harvey og Lambchop. Låten avløses av “Nocturnal Creature”, og allerede tre låter inn i skiva skjønner vi at dette er en seiersmarsj av et album. Det oser Depeche Mode i toppform, med stakkato rytmer, et iskaldt synth-komp, og en hissig Jørgensen som får korhjelp av en kvinnestemme.
Beste låter: Weightless, …Like a Trance Like…, A Stroke of Midnight, Life Took You For a Freq.

 

Bellhound Choir – Worried Kid (Salbar Records)

Christian Hede Madsen slapp i fjor The Wilhelmsens-favoritten Imagine the Crackle på Bad Afro, og har siden da startet sin egen label. Akkurat det merker vi ikke så mye til, men vi regner med at han nå har den hele og fulle kontrollen over sin egen karriere. Den gamle metall-/stoner-rockeren har skiftet beite, og leverer nå intense, lavmælte låter som oser av kølsvart country med tunge innslag av blues og folkrock. Musikken hans er alt annet enn umiddelbart, men som med fjorårets vakre album vokser også Worried Kid seg til et monumentalt verk om man ikke gir seg. Nå har jeg blitt avhengig av låter som “Full Moon Tide” og “The Worried Kid”, og skiva har blitt spilt mye utover høsten, ei årstid perfekt for Hede Madsens tekster om kampen for å holde seg i live og komme seg ut i lyset igjen. Det er kruttsterke saker som presenteres, innpakket i gitarspill av ypperste merke. Sebastian Wolff (Kellermensch) har produsert skiva, og synger duett med Christian på “Full Moon Tide”. Bellhound Choir er en sjelden og original artist, av sorten som ikke fordrer en rekke referanser. Allikevel er Rainer Ptacek en veldig nært beslektet artist, og Roy Harper er heller ikke en helgal sammenligning. Uansett, Bellhound Choir er først og fremst resultatet av en dansk låtskriver og komponist med et helt særegent uttrykk. Kjenner du ikke til denne karen så anbefaler The Wilhelmsens de to soloalbumene hans på det varmeste.
Beste låter: Full Moon Tide, The Jacket, The Worried Kid, HOME

 

Big Mess – Try To Enjoy It (Indisciplinarian)

Årets største overraskelse fra Danmark kommer fra inntil nå ukjente Big Mess. Kvartetten fra København spiller punk med melodiøst anslag, og det gjør de så kult og heftig at jeg lett kårer dette til en av årets fineste lytteropplevelser. Punk ligger hjertet mitt nærme, og klassisk UK-punk type Clash, Jam, Buzzcocks og tidlig Stranglers kan aldri bli feil. Melodiene er ikke kompliserte, dette er ikke musikk for konservatorieutdannende feinschmeckere, men lekre, sing-along-rakkere som hadde blitt vorspielfavoritter hadde jeg bare fortsatt holdt på med sånn. Lyrikken, derimot, framføres av frontmann Tobias Bendixenpå et vis som får meg til å tenke på en pur ung Robert Smith (The Cure), og det funker usedvanlig bra. Det er nok å sjekke åpningssporet “Pick Ur Queen” for å skjønne hva jeg mener, eller den sylskarpe og deilig monotone “Still S.A.D.”. Samtidig som punkfanen holdes høyt er de ikke snauere enn at de åpner B-siden med en smooth 50s-storband banditt av en låt. Med blåsere i bakgrunnen skrikes meldingene i “2 of U” ut med en sårhet som er forbløffende fet. På samme vis bryter “Stay With Ur Friends” med malen Big Mess har klekket ut, en balladeaktig og deilig sak med blåsere og full pakke, og er med på å gjøre at skiva aldri føles satt eller repetetiv. Jeg har funnet meg et nytt, dansk favorittband, og har selvsagt sett meg nødt til å sjekke ut debutskiva fra i fjor i samme slangen, You Know I Care, som heller ikke er dum. Liker du klassisk punk blir du å elske Christian, Moosey, Michael og Tobias.
Beste låter: Pick Ur Queen, Counting On You, 2 Of U, Stay With Ur Friends

 

Legg igjen kommentar

Din e-post adresse blir ikke publisert